Kommentar Mentorer, nettverk og rollemodeller – veien til mer mangfold i forskning?

Mentorprogrammer, nettverk og rollemodeller har vært – og er – viktige verktøy for å få flere kvinner inn i akademia. Kifinfos artikkelserie viser at de samme tiltakene kan være nyttig for flere.

For 30 år siden var kvinnelige forskere en klar minoritet i akademia. Noen av tiltakene som ble satt i gang var mentorprogram og nettverk for forskere, og arbeid med synlige rollemodeller for både studenter og forskere. Bare de siste tjue årene har kvinner i dosent- og professorstillinger økt fra 12 prosent til 37 prosent, men med fortsatt store forskjeller i kjønnsfordelingen mellom ulike fagfelt.

Etterlyser bredere likestillingstiltak

De seneste årene har en annen underrepresentert gruppe i akademia fått oppmerksomhet: norskfødte forskere med innvandrerforeldre. I arbeidet med Kifinfo har vi fått høre erfaringer og fortellinger som minner om en tid da kvinnelige forskere var i mindretall i fagfelt og toppstillinger omtrent overalt i norsk forskningssektor.

Artikkelserien viser et behov for mentorprogram og nettverk, og for at forskere kan være akademiske døråpnere og rollemodeller. Flere av dem vi har intervjuet vil også at akademia jobber for inkludering på arbeidsplassen og etterspør mer kunnskap om subtil forskjellsbehandling, diskriminering og rasisme.

I denne kommentaren deler vi i Kifinfo noen av erfaringene som kom frem i arbeidet med artikkelserien om norskfødte forskere med innvandrerforeldre. (Se faktaboks om artikkelserien.)

Vi ser det samme som flere før oss: Gode tiltak for kjønnsbalanse kan også brukes til likestilling i bred forstand, med andre ord; for flere grupper enn for underrepresenterte kvinner og menn.  

Døråpnere for å komme inn i akademia

Noe av det som går igjen hos dem vi har snakket med, er hvor viktig etablerte forskere kan være i rollen som døråpnere til akademia. Seniorforskere som støtter og anbefaler en forskerkarriere, kan være avgjørende for veien fra høyere utdanning og inn i forskning.  

En av dem vi intervjuet i artikkelserien var Usma Ahmed, som blant annet sier:

«Det at forskere klarer å se andre som har noe å komme med er avgjørende. Det hadde vært enormt belastende hvis jeg kom og skulle lage plass til meg selv.»

Ahmed forteller at hun aldri hadde begynt på doktorgrad dersom det ikke hadde vært noen gode støttespillere rundt henne da hun tok mastergrad.

Ahmed er ikke alene om å fremheve seniorforskeres viktige rolle som døråpnere.

Noe annet som flere forskere fremhevet var betydningen av rollemodeller som norskfødte studenter og forskere med innvandrerforeldre kan kjenne seg igjen i. Mangelen på slike rollemodeller og fravær av forskere «som ligner en selv» i akademia, ble trukket frem av flere. 

«Det er viktig for meg å bidra til å nyansere bildet av hvem som er i akademia, hvem forskerne er.» (Usma Ahmed, Kifinfo)

Selv får Ahmed ofte høre fra studenter med minoritetsbakgrunn, spesielt de som bruker hijab, at det er fint å se personer som ligner på dem selv i posisjoner som foreleser og som forsker. På den måten blir hun en rollemodell for andre.

Også et internasjonalt arbeidsmiljø i akademia kan gjøre at man får flere rollemodeller – i tillegg til at man ikke skiller seg ut. «De internasjonale forskerne kan være rollemodeller for alle, selv om man ikke har samme bakgrunn», sier masterstudent Shahvez Mahmood, som vi intervjuet i den tredje saken i artikkelserien.

Mange som jobber for likestilling har sett hvor stor betydning døråpnere og rollemodeller har hatt for kvinner i akademia. For eksempel at kvinner starter egne nettverk for å støtte, oppmuntre og være døråpnere for hverandre.

For utdanningsinstitusjoner som tar mangfoldig studentrekruttering på alvor, er det en selvfølge å synliggjøre flere typer rollemodeller. På stands eller i informasjonsmateriell for ulike studier blir rollemodeller med ulik bakgrunn brukt for å bidra til kjønnsbalanse og mangfold hos universiteter og høyskoler i dag. 

En mentor på veien

Mentorordninger eller mentorprogram er et annet velkjent tiltak som flere foreslår ny og utvidet bruk av.

Ronald Mayora Synnes, som forsker på kjønn og etnisitet og er medlem i Kif-komiteen, oppfordrer universiteter og høyskoler til å sette i gang mentorordninger for norskfødte masterstudenter med innvandrerforeldre. Han mener særlig at et mentorprogram for masterstudenter kan bidra til at flere fra denne gruppen blir forskere.

Et mentorprogram er et tiltak der erfarne forskere fungerer som rådgiver og samtalepartner for en ny forsker i akademia, ofte doktorgrads- og postdoktorstipendiater. Flere universiteter har hatt dette i mange år som et kjønnsbalansetiltak – for å få flere kvinner i toppstillinger.

Mentorordninger har blitt ansett som et viktig tiltak for kvinnelige forskeres karriereutvikling og for kjønnsbalanse i akademiske toppstillinger.

Allerede har flere universiteter og høyskoler mentorprogram som er åpne for alle i bestemte juniorstillinger. I tillegg til at tiltaket ikke lenger bare er for kvinner, er det også utvidet til flere grupper, som studenter. Det finnes blant annet en mentorordning for studenter med nedsatt funksjonsevne, og Universitetet i Oslo har en mentorordning på lektorprogrammet.

Som Synnes, og som vi har sett i arbeidet med artikkelserien, kan norskfødte med innvandrerforeldre ha nytte av en mentor. Det gjelder også andre grupper. For eksempel kom det frem i årets tilstandsrapport at studenter med lav sosioøkonomisk bakgrunn og foreldre uten høyere utdanning, i mindre grad fullfører høyere utdanning. Disse forskjellene er kanskje noe et likestillingstiltak som mentorprogram kan bøte på.

Minoritetsnettverk på agendaen

For kvinnelige forskere og studenter i mannsdominerte fag – men også for menn i kvinnedominerte fag – kan nettverk være viktig for tilhørighet og inkludering. Nå er det flere som har etterspurt et minoritetsnettverk, altså et nettverk for forskere med minoritetsbakgrunn.

De vi intervjuet i artikkelserien ble oppmerksomme på hverandre, og noen ønsket å starte et minoritetsnettverk for denne gruppa. Forskerne Ronald M. Synnes og Julia Orupabo i Kif-komiteen tok initiativ til et slikt nettverk, og det første møtet ble organisert av Kif-komiteen og UiA i september 2025. Målet med workshopen var å skape et trygt rom for erfaringsutveksling og nettverksbygging på tvers av felt og institusjoner, ifølge arrangørene.

Flere studier om etnisk mangfold fremhever midlertidighet og uforutsigbare karriereveier i forskningssektoren som mulig årsak til den lave andelen innvandrere med utdanning fra Norge og deres etterkommere i norsk akademia.

Det samsvarer med arbeidet for kjønnsbalanse. Som likestillingsrådgiver ved Universitetet i Bergen sa til Kifinfo i 2009: «Kanskje er det best at kvinner starter sine egne nettverk for å støtte, oppmuntre og være døråpnere for hverandre.»

Nå kan nettverk ikke bare være likestillingstiltak for å øke andelen kvinner i akademia, men for å øke andelen norskfødte forskere med innvandrerbakgrunn. I tillegg kan nettverk få betydning ikke bare for forskere, men også for studenter.

Med blikket fremover: Inkludering i praksis

En vanlig kritikk når vi skriver om mangel på likestilling og mangfold i forskning på Kifinfo, som vi får i sosiale medier og direkte av våre lesere, forskere og andre, høres gjerne slik ut: Forskning er ikke for alle, man må ha spisse albuer og forskningen må (nesten) være 24/7 hele livet, ikke bare jobb.

Men alle som prøver å få en mer mangfoldig sektor, er opptatt av at ikke alle forskere trenger å være som prototypen. Det er uavhengig av om årsaken er ønsket om å gjenspeile samfunnet, for at folk skal få like muligheter, eller på grunn av universitets- og høgskolesektorens plikter som samfunnsaktør, arbeidsgiver og studiested.

Som Beret Bråten og Maja Feng Mikalsen skriver i UiOs Mangfoldsrapport:

«Universitetet i Oslo (Les: forskningsinstitusjonene) er en meritokratisk, men også en universalistisk organisasjon, der prinsippet er at mulighetene skal være lik for alle. Det er evner, innsats og resultater, ikke hvem du er, som skal være avgjørende, enten du er student som tar eksamen eller du søker rekruttering til og avansement i universitetets stillingshierarkier.»

Et slikt syn gjenspeiles i lover og avtaler, som for eksempel aktivitets- og redegjørelsesplikten (ARP). Samtidig vektlegger Kif-komiteen i deres argumenter for kjønnsbalanse og mangfold i forskning hvordan forskningskvaliteten påvirkes av heterogent sammensatte forskningsgrupper som inkluderer kvinner og etniske minoriteter. Dette bidrar til kvalitet og innovasjon i kunnskapsproduksjonen.

Ulike former for diskriminering må på bordet

På tross av dette blir barrierer som ubevisst og utilsiktet diskriminering tatt opp av flere vi intervjuet i serien.

«Ulike former for rasisme og diskriminering av etniske minoriteter må komme på bordet. I de fleste tilfeller skjer rasisme og diskriminering i akademia på en subtil og utilsiktet måte. Det er sjeldent at noen forteller at de bevisst velger bort kandidater på grunn av navn som «Mohammed» eller deres nasjonalitet,» sier Kif-medlem og forsker Ronald Mayora Synnes i den første saken.

Til tross for at det er gjort noen undersøkelser om rasisme og diskriminering i akademia, er det flere som etterspør mer kunnskap om dette temaet.

Hva er så løsningen for fremtidens likestillingstiltak? Er det å se mer på mulige sammenhenger mellom for eksempel kjønn, sosial og etnisk bakgrunn – det som gjerne kalles interseksjonalitet?

Flere av de vi intervjuet var opptatt av nettopp dette, hvordan for eksempel sosial bakgrunn og klasse virker sammen med etnisk bakgrunn i overgangen til en forskerkarriere for norskfødte forskere med innvandrerforeldre. Selv om flere forskningsinstitusjoner nevner betydningen av interseksjonalitet og å se for eksempel kjønn, klasse og etnisk bakgrunn i sammenheng, virker det å være lite operasjonalisert i arbeidet med handlingsplaner for likestilling.

Et første steg for universiteter og høyskoler kan være å se på hvem som blir marginalisert ved deres institusjon, ifølge professor Yvonne Benschop. Både for å jobbe målrettet med den gruppen, men også for å kunne studere posisjonen til de privilegerte. Samtidig er det også behov for kompetanse i sektoren om hvordan flerdimensjonelle faktorer samvirker og påvirker ansatte og studenters tilgang til og vilkår i en forskerkarriere.