– Jeg drømte aldri om å bli forsker

– Når man er oppvokst i tøffe økonomiske kår, så frister akademia mindre fordi man vil bidra økonomisk hjemme. Det var først da jeg skjønte at jeg må ta mer utdanning for å bidra til kunnskap om saker jeg brenner for, at forskning ble viktig for meg, sier hun.

I tillegg til behovet for kunnskap og forskning, opplevde Ahmed motivasjon og støtte fra flere personer i akademia.

At forskere som har makt skaper rom for personer som er vokst opp i tøffe levekår eller tilhører en marginalisert gruppe i samfunnet, er så viktig, mener stipendiaten.

For det var aldri gitt at hun skulle bli forsker, ifølge henne selv.

– Ofte føler jeg meg litt alene som forsker, men så prøver jeg å tenke: Hvor lenge skal vi ikke være en del av det akademia som produserer kunnskap om de som ligner oss selv?

Hva er årsakene til at det er få norskfødte med innvandrerforeldre i akademia? I denne artikkelserien på Kifinfo utforsker vi dette temaet. (Les mer i faktaboks.)

Er proppen penger og klassebakgrunn?

Ahmed er født i Norge med foreldre fra Pakistan. Hun er dermed en av få norskfødte med innvandrerforeldre som har tatt steget over i en forskerkarriere.

– Jeg føler at jeg skylder generasjonene som kommer etter meg å komme inn med hele meg: En brun person, en synlig minoritet og en som bruker hijab og som kan bidra med dette perspektivet. Jeg håper at det på sikt kan bidra til at det blir lettere å være synlig minoritet i akademia.

Tallene lyver ikke. Forskere og faglig personale består av nærmere 40 000 personer. Blant disse er det kun i underkant av 300 norskfødte forskere med innvandrerforeldre som jobber i forskningssektoren. Og nesten halvparten av disse er stipendiater. Ahmed mener at årsaken til det lave antallet handler om sosioøkonomisk bakgrunn.

– Mange med min bakgrunn tar bachelor- og masterutdanning for å jobbe og skaffe seg en økonomisk trygghet, sier hun.

I tillegg er det en barriere at man må ha toppkarakterer for å komme inn som stipendiat, mener Ahmed. Hun tror mange tenker at det er bra nok dersom jeg består og ikke stryker i høyere utdanning.

– Det handler om å knekke en kode. Jeg vil ikke si at akademia er tilrettelagt for at majoriteten fra Oslo øst klarer å knekke den koden, sier hun.

– Kan du si noe om hvorfor?

– Flere av oss har ikke foreldre som behersker norsk i høy grad, og flere av oss kan flere språk enn to.

– Selv om språk er rikdom, så er det ikke denne felleskompetansen akademia nødvendigvis verdsetter mest. Man må ikke bare kunne uformell norsk, men akademisk norsk. Du må skrive akademisk: redegjøre, drøfte og tolke på den måten som samsvarer med den akademiske diskursen i norsk høyere utdanning, forteller hun.

Forskere og Kif-komiteen har omtalt overgangen mellom masterutdanning og doktorgrad som en «kritisk overgang» for norskfødte med innvandrerforeldre. Det handler om at selv om mange i denne gruppen tar høyere utdanning, går kun et fåtall videre til forskerutdanning (Les mer i faktaboks).

Det handler om å bli sett

For Ahmeds del hjalp det å bli invitert på seminarer og relevante samlinger og å bli sett.

– Det er personer i akademia som har motivert meg til å komme dit jeg er i dag. Jeg hadde ikke den selvtilliten selv, sier hun.

– Samtidig var det aldri slik at jeg fikk noen særbehandling. Jeg har jobbet enormt hardt for å komme dit jeg er i dag. Under bachelorutdanningen satt jeg på meråpent bibliotek til midnatt nesten hele studieløpet.

Mette Tollefsrud, som er prosjektleder for OsloMets satsing på Holmlia, hadde en enorm betydning, forteller Ahmed.

– Som medlem i forskningsmiljøet Storbybarn fikk jeg mange muligheter til å legge frem forskningen min. Mens Mette skapte en arena for at jeg kunne legge frem masteroppgaven min, motiverte ekstern sensor Mona-Lisa Angell meg til å søke doktorgradsutdanning.

– Det var første gang noen hadde sagt «du må søke doktorgrad, dette er viktig forskning» til meg, og bare den setningen ga meg nok mot til å søke stipendiatstillingen ved Institutt for barnehagelærerutdanning.

– Det at forskere klarer å se andre som har noe å komme med er avgjørende. Det hadde vært enormt belastende hvis jeg kom og skulle lage plass til meg selv.

Til tross for at hun er en av de som har knekt den akademiske koden, lider hun fortsatt av det såkalte «bedrager-syndromet» (imposter syndrome), ifølge henne selv.

– Noen ganger må jeg legge Oslo øst-jenta litt til side når jeg skal prestere i akademia. For her er det ofte en annen kapital som verdsettes og anerkjennes, sier hun.

– For meg har det alltid vært motiverende å se andre fra sårbare livssituasjoner i akademia. Det er viktig for meg å bidra til å nyansere bildet av hvem som er i akademia, hvem forskerne er.

«Vi fikk sjokk da du tok på deg mikken»

Et av Ahmeds store forbilder fra pensum er antropologen Marianne Gullestad, som kom med boken «Det norske sett med nye øyne», en bok hun leste utallige ganger i studietiden.

– Boken er et viktig bidrag her i Norge. Det at Gullestad, i sin posisjon, analyserte innvandringsdebatten og satte søkelyset på nordmenn og ikke «de andre», som tidligere fikk mest oppmerksomhet, var nytt.

Gullestads bok utfordret innvandringsdebatten i 2002 med å flytte fokuset fra de som hadde innvandret og over til majoriteten og deres uttalelser om de nye innbyggerne.

Ahmed får ofte høre fra studentene at det er fint å se personer som ligner på dem selv i posisjoner som foreleser og som forsker. Det kommer gjerne fra studenter som hun underviser, og spesielt fra kvinner med minoritetsbakgrunn som bruker hijab.

– Vi fikk sjokk da du tok på deg mikken, sier de når jeg står i klasserommet og skal starte å undervise. Det bryter på en måte barrieren mellom meg som foreleser og studentene veldig raskt.

For Ahmed er alle studenter rollemodeller på sine måter:

– Den nye generasjonen tør å være kritiske og er stolte av å være seg selv, sier hun.

– Studentene er mine rollemodeller. Spesielt de som bærer hijaben med stolthet og tør å være seg selv. Vi er jo en marginalisert gruppe som opplever mye rasisme og diskriminering.

Mentorer for mangfoldig rekruttering

Ronald Mayora Synnes er Kif-medlem, sosiolog og forsker på ungdom, religion, kjønn og etnisitet. Han mener at strategisk rekruttering er viktig for å øke mangfoldet i akademia, og peker på utfordringer knyttet til rekrutteringsprosessen.

– Det er overraskende få masterstudenter som vet hvordan de kan søke seg til en stipendiatstilling, sier Synnes.

I likhet med hvordan Usma Ahmed ble oppfordret av forskere til å fortsette med en forskerkarriere, mener Synnes at forskere som allerede har etablert seg i akademia har et ansvar til å bidra i denne prosessen.

– Når vi ser dyktige personer, spesielt fra underrepresenterte grupper i akademia, er det viktig at vi bruker vår maktposisjon og oppfordrer dem til å forske videre.

– En av utfordringene i akademia har vært at vi reproduserer oss selv, altså at vi oppfordrer de som ligner på oss selv til en forskerkarriere – en slags ubevisst fordom, sier han.

Synnes forteller om da han første gang møtte opp på det årlige vinterseminaret for sosiologer på Golsfjellet.

– Det er helt utrolig, det er så hvitt der. Vi var kun tre med en annen bakgrunn enn etnisk norsk. Blant studentene på sosiologistudiet er det mange innvandrere og etterkommere, men det er et gap mellom de som studerer og de som foreleser og har høyere forskerstillinger når det kommer til bakgrunn.

– De siste årene har jeg hatt mulighet til å besøke mange universiteter og andre forskningsinstitusjoner over hele landet gjennom arbeidet i Kif-komiteen, og jeg har blitt overasket over hvor hvite mange forskningsmiljøer er, sier Synnes.

Synnes foreslår mentorordninger blant masterstudenter for å bidra til å få flere norskfødte med innvandrerforeldre, men også innvandrere med utdanning fra Norge, representert som forskere i akademia.

– Vi har et problem i akademia, og det er naivt å tro at det skal løse seg av seg selv, sier han.

– Fakultetene er blendahvite

Synnes er også opptatt av hvordan rasisme og manglende inkludering i akademia påvirker minoriteter i høyere utdanning og forskning. Det er viktig å ta opp disse problemene, mener han, og viser blant annet til SHoT-undersøkelsen fra 2022, der fire prosent av studentene oppga å ha blitt diskriminert for deres etniske opprinnelse.

– I min region, sørøst, er tallet over fem prosent, sier Synnes.

– Akademia har et syn på seg selv som veldig progressive, og at rasisme ikke finnes. Likevel skjer det mye rasisme og diskriminering i akademia, og jeg tror ikke problemet er mindre enn ellers i arbeidslivet. Kanskje det bare manifesterer seg på en annen måte?

Synnes forteller at han selv har opplevd, og snakket med kollegaer som forteller, at deres kompetanse blir nedvurdert på grunn av nasjonalitet eller religion.

Ulike former for rasisme og diskriminering av etniske minoriteter må komme på bordet, ifølge Synnes.

– I de fleste tilfeller skjer rasisme og diskriminering i akademia på en subtil og utilsiktet måte. Det er sjeldent at noen forteller at de bevisst velger bort kandidater på grunn av navn som «Mohammed» eller deres nasjonalitet. Samtidig er det ikke uvanlig å tenke at det er mindre risikabelt å ansette en person som «Olav», fordi han representerer noe som oppfattes som tryggere og anses som en legitim kunnskapsbærer.

– Når du sitter i møter på ulike fakulteter og ser at det er helt blendahvitt, må vi stille oss spørsmålet om hvorfor det er slik. Akademia er jo mye mer sammensatt enn dette.

Rasismekamp med en kostnad

Selv om Synnes har uttalt seg flere ganger i media om både rasisme og diskriminering, legger han ikke skjul på at det koster å ta disse kampene.

– Jeg er i en maktsituasjon – hvor jeg kan snakke. Det gjør meg privilegert. Det koster, men ikke så mye som for andre som ikke har den posisjonen.

– Men når jeg skriver eller uttaler meg om disse temaene, er det mange som tar kontakt med meg og deler sine historier. Det er ofte tøffe fortellinger fra personer i vanskelige situasjoner, som ikke kan si noe fordi de har midlertidige stillinger, eller ikke har tro på at det vil løse noe å varsle.

Det er frustrerende å høre på disse historiene uten å selv å kunne gjøre noe, forteller Synnes. Han viser til lignende saker i andre sektorer i det norske samfunnet der varslere ofte blir dårlig behandlet, og belastningen blir for stor.

– Det er den som varsler som blir sett på som et problem, sier han.

– Det er spesielt vanskelig å si ifra når det gjelder rasisme. Varsleren møter kanskje en person som skal behandle saken som er skeptisk til at rasisme faktisk foregår i akademia, og man kan bli avfeid med et smil, en unnskyldning, eller får høre at det handler om noe annet enn rasisme.

I likhet med Synnes er Ahmed opptatt av at hun må tørre å ta debattene for de som kommer etter henne, selv om det koster.

– Jeg føler at jeg må ta kampen for andre. Selv om jeg får kritikk hver gang jeg uttaler meg i media, så angår det både meg selv og generasjonen etter hvis jeg ikke tar kampen. Jeg er villig til å la det gå ut over min psykiske helse, sier Ahmed.

– Ofte får jeg også en påminnelse fra andre om at jeg ikke er alene, sier hun.

For både Synnes og Ahmed er del av et felles uformelt nettverk, og opplever støtte fra andre i dette miljøet. Det består av personer med minoritetsbakgrunn som selv har innvandret, norskfødte med innvandrerforeldre, men også personer med annen minoritets- eller majoritetsbakgrunn og engasjerte i tematikken mangfold i forskning.

Ahmed er heller ikke alene om å etterspørre et bedre system som ivaretar forskere når man uttaler seg i media og får mye personhets og trusler, spesielt når det handler om egen minoritetsbakgrunn.

– Vi står overfor et underkjent og udokumentert rasismeproblem i sektoren, sier Synnes og viser til innlegget «FN er bekymret for rasisme i Norge. Hva sier forskningen?», som han skrev i Aftenposten tidligere i år.

– Akademia har definisjonsmakt

Ahmed og Synnes er begge opptatt av definisjonsmakten forskere har når det gjelder hvordan de definerer og omtaler norskfødte med innvandrerforeldre. Synnes har valgt å bruke «etniske minoriteter» som begrep i sin forskning, mens Ahmed hittil benytter «studenter med minoritetsbakgrunn» eller «minoritetsidentitet» i sin forskning.

Ahmed mener at det i den dagligdagse dialogen og samfunnsdebatten om befolkningen med annen bakgrunn fortsatt blir brukt begreper som fremmedgjør mer enn å inkludere.

– Jeg blir jo litt tatt på sengen når jeg hører folk fortsatt si innvandrerungdom, innvandrerbarn, utlendinger og utenlandske barn, sier hun.

– Pedagogen inni meg kommer frem og sier at man alltid skal si for eksempel «barn med særlige behov eller barn med minoritetsbakgrunn», fordi man først og fremst er et barn eller et menneske, deretter kan identitetsmarkørene omtales, som for eksempel etnisk bakgrunn.

– Jeg tror at forskere har ganske mye makt når vi bruker definisjoner om «den andre» i vår forskning, sier Ahmed.