Kronikk Har akademia fått fripass i arbeidet mot rasisme?

I fjor lanserte regjeringen en ny handlingsplan mot rasisme og diskriminering for 2024–2027. Handlingsplanen er ment for store deler av arbeidslivet og sentrale institusjoner som skole, forsvar, politi og sykehus. Arbeids- og inkluderingsdepartementet viser til at:

«Rasisme og diskriminering kan skje overalt, på jobben, på skolen og i lokalsamfunnet. Forskning viser at arbeidsgivere bruker etnisitet, hudfarge og norskhet når de sorterer mellom søkere og velger hvilke typer arbeidstakere de vil ansette.»

Likevel inkluderer ikke den nye handlingsplanen universitets-, høgskole- og instituttsektoren (UHI-sektoren) – en sektor med så mange som 39 800 forskere og faglig personale og 298 000 studenter. Likestilling, i betydning etnisk bakgrunn, har dessuten blitt utelatt i Kultur- og likestillingsdepartementets arbeid med en ny nasjonal strategi for likestilling som også omhandler høyere utdanning og forskning. Så spørsmålet er: Er den norske forskningssektoren så eksepsjonelt annerledes enn andre sektorer når det kommer til rasisme? Det er neppe tilfelle.

På tross av akademias identitet som «ikke-rasistisk og likestilt», viser nyere undersøkelser at på samme måte som andre sektorer i det norske samfunnet har forskningssektoren store utfordringer med å inkludere ulike etniske minoriteter.

På samme måte som i andre sektorer kan mye forklares med språkkunnskap, kompetanse, alder og kjennskap til arbeidslivet i Norge. Men ikke alt.

Rasisme i UHI-sektoren handler veldig ofte om det etniske minoriteter opplever som subtile former av hvithet, norskhet, fargeblindhet, koloniale ideer og rasialisering. At forskningsorganisasjonene har problemer med rasisme og diskriminering, bunner stor sett i mangel på refleksjon og vilje på ledernivå til å gjøre noe med forholdene. På tross av at universitetenes studentmasse nå er ganske mangfoldig, er gruppen som underviser og styrer akademia veldig homogen.

Vi i Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif-komiteen) er vel informert om utfordringene knyttet til etnisitet og hvordan dette påvirker likestilling i akademia. Mangfoldstatistikken fra 2023 viser at kun 0,7 prosent av forskerne er etterkommere av innvandrere i norsk akademia, selv om disse utgjør 1,5 prosent av alle sysselsatte i Norge, og hele 4,4 prosent av studentene ved norske universiteter.

Representasjonen er så lav i akademia at norske stipendiater med innvandrerforeldre rapporterer at «Folk får helt sjokk når de får høre at jeg skal ta doktorgrad». Innvandrere med utdanning fra Norge er også underrepresentert. Mange fag i norske universiteter og høyskoler er preget av mangfold når det gjelder studenter, mens undervisningspersonalet preges av homogenitet og hvithet.

Mangfoldsstatistikken fra SSB viser også at det norske mangfoldet i universitetssektoren er importert og kommer av en internasjonaliseringsprosess. Det vi gjerne kaller internasjonale eller utenlandske forskere. I stor kontrast til andelen etterkommere, er 34 prosent av forskerne innvandrere. I all hovedsak kommer de fra toppuniversiteter i Europa, med Tyskland og Sverige på toppen av listen.

I likhet med etterkommere i akademia, viser statistikk at disse også er overrepresentert i midlertidige stillinger og få er i lederstillinger. Utenlandske forskere har både dårligere arbeidsbetingelser og arbeidsmiljø enn sine norske kolleger.

I media blir ofte utenlandske forskere fremstilt som lite engasjerte og lite opptatte av norske forhold, samtidig viser tidsbruksundersøkelsen til NIFU at disse har en stor arbeidsbelastning og bidrar i stor grad ved forskningsinstitusjonene. Det gjelder blant annet med innhenting av prosjektfinansiering, samt akademisk ressurser for å heve det vitenskapelige nivået til de ulike universitetene i Norge.

Mange forskerkollegaer mistenkeliggjøres på bakgrunn av etnisk opprinnelse og den økende kontrollen fra norske sikkerhetsmyndigheter kan føre til mangfoldet og kompetanse i flere feltet går tapt.

SHOT-undersøkelsen fra 2022 viser at 4,2 prosent av studenter i Norge opplever diskriminering på bakgrunn av etnisk opprinnelse. Dette er den nest vanligste formen for diskriminering blant studenter i Norge.

En annen undersøkelse viser at 1 av 4 studenter har opplevd eller sett at andre har opplevd rasisme i klasserom i høyere utdanning. Samtidig rapporterer mange forskere med minoritetsbakgrunn at de også opplever rasisme og må bruke tid for å bli ansett som legitime kunnskapsbærere og foreleser.

I noen sammenhenger ser man en tendens til at kolleger insinuerer eller antar at kollegene med minoritetsbakgrunn mangler faglig kompetanse på «norske felt» med begrunnelse i nasjonalitet. Samtidig blir kunnskap om rasisme og de mange opplevelsene med diskriminering bagatellisert og definert som ikke relevant. Det blir gjort av ledelsen og kolleger.

Men hvorfor er det så viktig med en egen nasjonal strategi for likestilling som også tar med etnisk bakgrunn?

En egen strategi som adresserer forskningssektoren, vil være en anerkjennelse av problemstillingene vi tar opp i denne kronikken. Det vil også bety en legitimering av innsatsen som mange enkeltaktører og norske forskningsinstitusjoner gjør i dag. En nasjonal strategi som inkluderer arbeid mot rasisme i forskningssektoren er viktig i møtet med motstand, og det er viktig for å oppnå resultater og fremgang i arbeidet for likestilling og demokratiet i Norge.

Forskningsinstitusjoner er i en særstilling i samfunnet ved at de har en definisjonsmakt og er med å utvikle kunnskapen som vi baserer vårt samfunn på. At regjeringen adresserer rasismen, men uten å inkludere denne sektoren, fremstår for oss som en aksept for rasismen i akademia og virker som at sektoren har fått fripass. Det er det ingen grunn til å utstede.

Kronikken ble først publisert hos Khrono.