Debatt Diskriminerende tiltak på universiteter og høgskoler
Rektor ved Universitetet i Bergen skal ha ros for å engasjere seg i debatten om flyktninger og høyere utdanning, men utdanningssektoren har diskriminerende tiltak, skriver førsteamanuensis Juhar Y. Abamosa i dette innlegget.
Denne teksten er en kronikk. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Margareth Hagen, rektor ved Universitet i Bergen (UiB), skrev den 19.07.2022 et innlegg som et svar til mitt tidligere innlegg datert 12.07.2022 i Bergens Tidende. Der hevder jeg blant annet at tiltak for å inkludere flyktninger ved høyere utdanningsinstitusjoner i Norge er overflatiske. Rektoren mener at tiltakene ikke er overflatiske.
Til dette må jeg svare: Tiltakene er ikke bare overflatiske, de er også diskriminerende!
Ros og ris til Hagen
Først og fremst applauderer jeg Hagen for å ha engasjert seg i debatten rundt flyktninger og høyere utdanning, og jeg oppfordrer andre rektorer og akademiske ledere her i landet til å følge i hennes fotspor.
Jeg er enig i at vi trenger en nasjonal politikk for mangfold i høyere utdanning og at alle samfunnsinstitusjoner må jobbe for å realisere inkludering og mangfold i praksis. Jeg er også enig i at utdanning er et avgjørende middel for flyktningers sosiale mobilitet, og at flyktninger har særskilte utfordringer som må håndteres.
Men jeg er uenig med Hagen i at tiltakene for å inkludere flyktninger i høyere utdanning i Norge ikke er overflatiske. Som eksempler nevner hun at UiB tilbyr norskkurs, enkeltemner og masterprogrammer på engelsk og jobber for å hjelpe flyktninger som har påbegynt utdanning.
Vi trenger varige inkluderende tiltak
Selv om disse tiltakene er prisverdige og bør fortsette, handler reell inkludering om omfattende og langvarig arbeid, slik jeg har vist i forskningen min.
Inkludering er mer enn å ha tilgang til språkkurs og enkelte emner. Det handler også om deltakelse og myndiggjøring. Flyktninger må få mulighet til å delta i prosesser og avgjørelser som påvirker livene deres. Universitetene kan snakke med flyktninger for å vite hva de trenger for å begynne eller fortsette med høyere utdanning, og flyktninger må bli med i å etablere varige programmer som fremmer egen utvikling og framgang.
Dessuten må flyktninger bli bevisstgjort asymmetriske maktforhold, og hvordan dette kan påvirke tilgangen til nøkkelmuligheter slik som språkkurs, høyere utdanning og arbeidsmarkedet. Målet er å lære flyktninger å stille kritiske spørsmål til personer som muligens misbruker makten sin for å utelukke flyktninger fra muligheter basert på hudfarge, etnisitet, religion, flyktningbakgrunn og andre diskriminerende årsaker.
Man kan ikke oppnå alt dette bare med å tilby norskkurs og enkelte emner. Det krever at man får på plass varige tiltak og aktiviteter i universiteter og høgskolers kjernevirksomhet. Dette er noe høyere utdanningsinstitusjoner og andre sosiale institusjoner i Norge bør vurdere for å realisere inkludering av flyktninger i høyere utdanning.
Mange diskriminerende tiltak
Alle typer tiltak som er rettet mot flyktninger må også være inkluderende i seg selv. Dessverre diskriminerer flere høyere utdanningsinstitusjoner i Norge flyktninger etter landbakgrunn. Dette er ikke bare urettferdig, men uakseptabelt. Det må ikke finnes noe hierarki mellom mennesker bare fordi den ene er hvit og den andre er mørkhudet. Alle flyktninger, uansett landbakgrunn og botid her i landet, må få like muligheter til å realisere sitt potensial.
Her er noen eksempler på diskriminerende tiltak fra norske universiteter og høgskoler:
Universitetet i Bergen har skrevet «UiB vil tilby 250 studieplasser til flyktninger». Denne overskriften framstår som nøytral. Men ved nærmere ettersyn er det lett å oppdage at tilbudet faktisk bare er for flyktninger fra bare ett land, altså Ukraina. Dette mener jeg er diskriminerende. Dessverre er ikke UiB alene.
Universitetet i Agder har tilbud om «språkkurs for ukrainske flyktninger», Høgskolen i Østfold tilbyr «programmes and courses for Ukrainian refugees», Høgskolen i Innlandet har «Nye studietilbud etter Ukraina-krigen» og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har en nettside med et tilsynelatende inkluderende utsagn: «University admissions for refugees». Men i realiteten er det for flyktninger som har fått kollektiv beskyttelse og innvilget asyl på individuell basis i 2022 eller senere. Med andre ord dreier tilbudet seg hovedsakelig om ukrainske flyktninger. Inntrykket blir forsterket av at det ukrainske flagget er avbildet på nettsiden. Høgskolen på Vestlandet for sin del «vil invitere ukrainske flyktningar til campusane». Til slutt: Norges arktiske universitet har «åpent opptak for ukrainske flyktninger i Norge».
Kunne ikke institusjonene ha invitert alle flyktninger i Norge uten noen diskriminering?
Det finnes noen med tilbud for alle flyktninger, for eksempel på Universitet i Oslo og OsloMet, selv om det er en rekke potensiale forbedringer ved disse også.
Noe å lære fra andre land
Kan vi lære et par ting fra andre universiteter i andre land, med mer omfattende, inkluderende og varige tiltak rettet mot flyktninger, til og med for asylsøkere i noen tilfeller?
Her er noen eksempler: Linnéuniversitetet (Sverige), Universitetet i Leipzig (Tyskland), Universitetet i Padova (Italia), Universitetet i Canterbury (New Zealand), Universitetet i Antwerpen (Nederland), University College Cork (Irland), Arizona State University (USA) og Deakin University (Australia).
I lys av dette utfordrer jeg alle akademiske ledere, særlig rektoratet ved norske høyere utdanningsinstitusjoner, til å etablere langvarige og inkluderende tiltak for å fremme inkludering av flyktninger i høyere utdanning. Med flyktninger mener jeg alle flyktninger i Norge som vil og kan ta høyere utdanning.
