Flyktninger går gjennom ild og vann for å få høyere utdanning

Abamosa har i masteroppgaven Refugees' Path to Higher Education in a Host Country: Opportunities and Challenges intervjuet seks flyktninger. Tre av dem har lykkes med å ta høyere utdanning, mens tre av dem ikke har lykkes.

– En vanlig påstand er at flyktninger ikke har kapasitet til å lære fordi de er slitne eller psykisk syke, derfor vil man ikke satse på at flyktninger skal ta høyere utdanning. Masteroppgaven min viser derimot sterk motivasjon for høyere utdanning, sier Abamosa.

– Mange går gjennom ild og vann for å gå videre med utdanningen sin. Det er derfor viktig å oppmuntre flyktninger til å ta høyere utdanning, ikke fraråde dem det.

Det kommer også fram at for informantene er høyere utdanning et strategisk valg:

– Informantene ser høyere utdanning som en sikkerhet både for dem og for barna deres. De tenker at dersom de selv tar høyere utdanning, vil det også være lettere for barna å ta høyere utdanning, sier han.

Dårlig tilpasset norskopplæring

Til tross for motivasjonen, er det likevel ikke alle som lykkes med å ta høyere utdanning. En av hovedgrunnene er ifølge Abamosa at norskopplæringen ikke er god nok.

– Dårlig kvalitet på norskopplæring og voksenopplæring blir ansett som en av de største utfordringene. Noen av informantene forteller at de blir oversett når de har klaget på opplæringen eller ønsker tilpasning.

To av informantene som ikke har lykkes oppgir manglende tilpasset norskopplæring som hovedgrunn.

– En informant ba gang på gang voksenopplæringen om å få tilpasset opplæring, men ingen ville høre på henne. Dårlig norskopplæring førte til at hun strøk på Bergenstesten, og dermed ikke kunne søke seg inn på høyere utdanning, forteller Abamosa.

– En annen informant var 30 år gammel og hadde bodd i Norge i fem år. Han hadde en bachelor fra Etiopia og startet på høyere utdanning her, men klarte ikke å fullføre fordi han ikke fikk god nok norskopplæring. I norskundervisningen var han redd for å ta ordet i klasserommet, og opplevde dermed å bli oversett. Han hadde prøvd å snakke med veilederen sin mange ganger, men hadde bare fått beskjed om at hun var opptatt og ikke hadde tid.

Ønsket om tilpasset norskopplæring er ifølge introduksjonsloven et legitimt krav.

– Introduksjonsloven sier at alle har krav på tilpasset norskopplæring, men i praksis fungerer det dessverre ikke slik. Flyktninger har rett på 600 timer norskkurs, men om vi ikke følger med på hva slags kvalitet det er på undervisning og bare teller timer, så har det ingen betydning, sier han.

– De som er motiverte vet selv best hva slags norskopplæring de trenger. Vi må lytte til hva slags tilpasning flyktningene ønsker og ta forslagene de kommer med på alvor.

Frarådes å ta høyere utdanning

Flyktningene føler seg motarbeidet, kommer det fram i Abamosas masteroppgave.

– Discouragement, som jeg kaller det, vil si at flyktninger møtes med negative holdninger og manglede oppmuntring. Informantene forteller at veiledere fraråder dem å ta høyere utdanning på grunn av alder, barn eller simpelthen fordi de er flyktninger. Man kan si at det er en form for systematisk diskriminering, men jeg har valgt å bruke discouragement fordi det kan være vanskelig å dokumentere denne formen for diskriminering.

– En av informantene hadde ett barn da hun kom til Norge. Hun sa til veilederen at hun planla å ta høyere utdanning. Veilederen svarte at det er mange flyktninger som kommer til Norge uten videregående og som vil ta høyere utdanning og bli lege, men de fleste av dem ender opp med å ikke gjøre noen ting. Siden informanten hadde barn og var en voksen kvinne, ville det bli for vanskelig for henne, og veilederen mente heller at hun burde jobbe i barnehage, forteller Abamosa.

Det er paradoksalt med en slik motstand, mener Abamosa, siden det er mange småbarnsforeldre som går på universitetet. Veilederen brukte det at informanten var flyktning med barn som begrunnelse for at hun ikke burde ta høyere utdanning. Informanten gikk likevel videre med utdanningen, og fortalte at hennes største motivasjon nettopp hadde vært barna hennes.

– Det er nok mange flyktninger som kommer til Norge uten å ha gjennomført videregående – som sikter høyt og vil bli lege, men ofte ender opp med å gjøre andre ting fordi de får beskjed om det, mener han.

– Informantene som har lykkes med å ta høyere utdanning forteller at de har klart dette fordi de har fått god hjelp og støtte fra andre mennesker, særlig fra venner og frivillige personer. Det betyr likevel ikke at alle bør ta høyere utdanning. Vi er alle forskjellige og liker forskjellige ting. Dersom noen vil jobbe med renhold, er det bra og vi bør oppmuntre dem til det. Vil man bli lege, er det også bra og vi bør oppmuntre dem til det også, sier Abamosa.

Manglende oppfølgning av lovene

Norge har ifølge Abamosa et av de beste lovverkene når det kommer til utdanning. Likevel viser arbeidet med masteroppgaven at et godt lovverk ikke er nok.

– I opplæringsloven står det at alle har rett på norskopplæring uavhengig av bakgrunn. Det er kjempebra fordi det inkluderer alle uansett hvor de kommer fra. Men et lovverk i seg selv har ingen betydning, det må brukes. For at flyktninger skal kunne ta høyere utdanning, må loven overholdes og brukes på en god måte, sier han.

– Det står også at ressursene flyktningene kommer med skal benyttes, men i praksis blir de fortalt at de ikke kan ta høyere utdanning – selv med en bachelorgrad fra utlandet på CV'en.

– Nå vet vi i hvert fall at dette er et problem som kan gjøre det vanskelig for flyktninger å ta høyere utdanning, men det bør forskes på hvorfor noen lærere og veiledere i voksenopplæringen velger å jobbe imot lovverket.

Tilgjengelighet og tilgang til ressurser er ikke er nok for at flyktninger skal kunne ta høyere utdanning, kommer det fram i masteroppgaven.

– Opplæringsloven gir flyktninger ressurser til å ta høyere utdanning. I tillegg er det viktig, om ikke viktigere, at flyktninger får benytte seg av de riktige tilbudene basert på deres akademiske bakgrunn og egne framtidsutsikter i norsk akademia, sier Abamosa.

Vil ha norskopplæring på universiteter og høyskoler

Abamosa anbefaler at voksenopplæringen ikke bør jobbe ut ifra et minimumskrav på utdanning og skolegang fra før, men i stedet ha en maksgrense.

– Med det mener jeg at voksenopplæringen ikke bør ta imot flyktninger med høyere utdanning, men overlate de med høyere utdanning til høyskoler og universiteter. Flyktninger med høyere utdanning bør ikke settes i samme klasse som analfabeter. Da taper man penger og ressurser, mener han.

– Det krever da at høyskolene og universitetene oppretter egne programmer for språkopplæring av flyktninger. Det kan være intensivkurs på et halvt år, ett år eller lenger. Det kan være på norsk eller på engelsk. Jeg tror uansett at den typen tiltak vil gjøre det lettere for flyktninger å få tilpasset norskopplæring, slik at de som ønsker det kan gå videre med høyere utdanning.

Etterlyser tydelig politikk og forskning

Det er skremmende lite fokus på flyktninger og høyere utdanning både politisk og innen forskning. Ikke bare i Norge, men over hele Europa, mener Abamosa.

– Vi trenger en tydelig politikk på feltet som tar for seg flyktninger og høyere utdanning direkte. Mange land har gode introduksjonsprogram for flyktninger med lav utdanning, men når det kommer til flyktninger og høyere utdanning er det store mangler, sier han.

– I det norske lovverket står det for eksempel at vi må få flyktninger i jobb eller utdanning. Men om det gjelder grunnskole, videregående eller høyere utdanning er ikke spesifisert. Det står bare utdanning.

Videre mener han at forskningsmiljøene må ta sin del av ansvaret.

– Forskning om flyktninger og utdanning må prioriteres. Norges forskningsråd bør opprette prosjekter på temaet, og SSB må begynne å samle data om flyktninger og høyere utdanning. Vi har ingen oversikt over hvor mange flyktninger som har utdanning, eller hvor mange som ønsker å ta høyere utdanning, avslutter Abamosa.