Alarmerende funn om diskriminering

Nylig lanserte Beret Bråten og Maja Feng Mikalsen rapporten Mangfold og inkludering ved Universitetet i Oslo. Rapporten er basert på spørreskjema besvart av rundt 1650 ansatte og kvalitative intervjuer med 26 ansatte ved universitetet.

De fant et ønske om kollegafellesskap, spesielt hos de internasjonalt rekrutterte, og tendenser til at opplevelser med diskriminering blir individualisert.

Les mer i saken: Tilsette ved universitetet saknar fellesskap med kollegaer  

Mest subtil diskriminering

Agnete Vabø, prodekan ved OsloMet, var en av fire som kommenterte rapporten under lanseringen. Hun synes det er noen oppsiktsvekkende funn i rapporten:

– Når 14 prosent oppgir å ha blitt diskriminert, så er det alarmerende, selv om det er selvrapportering.

Blant de norskfødte er det én av ti og blant de utenlandsfødte nesten to av ti som oppgir å ha blitt diskriminert i sitt nåværende arbeidsforhold, kommer det fram i rapporten.

– Blant dem som aldri har blitt diskriminert, er det en forestilling om at kun det som eksplisitt blir sagt, som “din jævla …”, er diskriminering. Denne holdningen om at diskriminering må være tydelig og gjerne intensjonell, overføres til dem som fortalte om diskrimineringserfaringer, sa Bråten på lanseringen.

Men tvert imot er mye av diskrimineringen subtil, mener rapportforfatterne.

– Dette er hendelser og erfaringer der de som er utsatt ikke alltid vet om de kan kalle det for diskriminering. Dermed tar de det kanskje ikke heller opp, og diskrimineringen blir individualisert.

– Klasse er fraværende

I tillegg til dramatiske funn, er det også noe Vabø savner i rapporten:

– Kjønn får mye plass, mens klasse får mindre plass, selv om UiO er så til de grader basert på rekruttering fra bestemte samfunnslag.

Dette preger også kulturen og væremåten til de som jobber her, mener Vabø.

– Jeg skulle ønske at rapportforfatterne brukte registerdata. Da kunne de for eksempel finne ut hvor mange det er igjen av de lokalt rekrutterte.

Hun mener at vi også absolutt trenger en diskusjon om hva som ligger i mangfoldsbegrepet.

– Internasjonalt rekrutterte forskere, eller utenlandske forskere, er en sekkekategori som favner vidt i forhold til en rekke kjennetegn, mener Vabø.

Hun viser til de som er rekruttert til midlertidige stillinger som doktorgradsstudenter eller postdoktorer, eller til faste professorstillinger, og de kan komme fra det globale sør eller fra land som står oss nært kulturelt og språklig.

– Den viktigste gruppa å se nærmere på er kanskje postdoktorer. Mange av postdoktorene er utenlandske, en god del fra det globale sør, og de bidrar mye til norsk forskning i to-tre år før de reiser ut igjen, sa Vabø.

Ønsker flere mangfoldsdimensjoner

Ella Ghosh fra Kif-komiteens sekretariat, trakk fram det positive med at rapporten utdyper det flertydige mangfoldsbegrepet med en interseksjonell analyse, men savner likevel omtale av flere dimensjoner av mangfold i empirien.

– Slik kunnskap er mangelvare i dag, mener Ghosh.

Til dette kom Bråten med en erkjennelse:

– Jeg tenkte på forhånd at dersom vi har en bred tilnærming, får vi kunnskap om ulike forskjellsdimensjoner, for eksempel om hvordan funksjonsevne og sosial klasse kan ha betydning. Det fikk vi ikke.

– Det vi fikk var gode data på kjønn og internasjonalt rekrutterte, men dersom man for eksempel ønsker kunnskap om etterkommere av innvandrere, må man lage helt spesifikke undersøkelser.

Smal forståelse av eksellens 

Mens rapportforfatterne har sett på ansattes opplevelser og oppfatninger, har Julia Orupabo fra Institutt for samfunnsforskning forsket på de som sitter på andre siden av bordet; de som ansetter.

Orupabo kommenterte at de som ansetter faktisk tar hensyn til både eksellens og mangfold.

– Men bare i den første fasen av ansettelsesprosessen, sa hun.

I utlysningsfasen er det å tilrettelegge for en mest mulig mangfoldig søkergruppe en forutsetning for å få den beste kandidaten, mener hun. Orupabo og kollega Marte Mangset har undersøkt ansettelsesprosesser ved tre norske universiteter.

– Men i fasen der kandidatene rangeres, forsvinner hensynet til mangfold. På tvers av fag ser vi at selv om den sakkyndige komiteen tar hensyn til en rekke ulike kriterier når de vurderer kvalitet, så ender de til syvende og sist opp med ett kvalitetsmål, nemlig publikasjoner. Problemet med denne måten å sammenligne og vurdere kandidatene på, er at det skaper en smal forståelse av eksellens.

Orupabo understreker også at selv om internasjonalt rekrutterte kandidater ofte er etterspurt, gjelder det ikke alle, for eksempel forskere fra det globale sør.

Les Orupabos kronikk: Ønsker mangfold, men velger eksellense

Prorektor Åse Gornitzka pekte på at det ved UiO, som et forskningsintensivt breddeuniversitet, ikke er en iboende motsetning mellom fremragende forskning og mangfold og likestilling.

– Eksellens er ikke nødvendigvis den store trusselen mot inkludering, kommenterte hun.

– Vi må forholde oss til eksellens. Hyperkonkurranse kan ha «perverse» sider, men vi ser at flere ledende universiteter og myndigheter på europeisk nivå arbeider med å utvide settet av egenskapene for hva som skal til for å lykkes i akademia, sa Gornitzka. 

Hva akademia oppmuntrer til

Rapportforfatter Beret Bråten er opptatt av at problemet ikke er eksellens i seg selv, men konsekvensene av en smal tilnærming til hva eksellent er; nemlig publiseringer i noen bestemte tidsskrifter.

– Det kan igjen føre til at bredden i kunnskapsprosjektet ikke blir ivaretatt ved at forskernes arbeid blir påvirket, sa hun. 

Bråten forklarte at de intervjuede delte seg i to grupper: I den ene gruppa var deltakerne drevet hovedsakelig av engasjement knyttet til å finne svar på spørsmålene de lurer aller mest på, mens i den andre var de drevet av det akademia oppmuntrer til.

– Når incitamentet er å publisere i høyt rangerte tidsskrifter, så påvirker det hvilke tema denne gruppa forskere interesserer seg for og hvilke forskningsspørsmål de stiller. Når det lønner seg å publisere lett og raskt, går det kjappere å stille enkle spørsmål som gir signifikante svar.

– UiO trenger en egen mangfoldskomité

En fjerde kommentator på mangfoldsrapporten var jussprofessor Cecilia Marcela Bailliet. Hun representerer utvalget for nord-sør-samarbeid ved UiO, som støtter flere av forslagene fra rapporten.

Utvalget foreslår å lage en kampanje mot diskriminering på FNs internasjonale dag mot rasediskriminering 21. mars og at UiO etablerer en egen komité for mangfold og inkludering. En slik komité kan både gi praktisk støtte og komme med tiltak, for eksempel et “buddy-system”, mener Bailliet.

Det er også flere mangler ved universitetets mangfoldsarbeid, mener hun:

– UiO har to institusjoner som jobber for mangfold, men Forum for internasjonalisering, mangfold og inkludering (FIMI) har bare ett møte i semesteret, og UiOs koordineringsgruppe for likestilling er ledelsesstyrt.

– Koordineringsgruppa ser mest på strategi og har vært mest opptatt av kjønn. Vi ønsker å implementere denne rapporten med workshoper om mangfold ved institutter og fakulteter på universitetet, sa Bailliet.