Studenter og ansatte i akademia melder i liten grad fra om diskriminering

Kifinfo har gått gjennom statistikken til Diskrimineringsnemnda for 2023 og 2024, og sett på avgjorte saker innen arbeidsliv og utdanning. I vår uformelle opptelling fant vi bare 16 saker som omhandlet diskriminering eller trakassering basert på kjønn eller etnisitet av studenter eller ansatte innen høyere utdanning og forskning.

Bare én av disse endte med vedtak i favør av klager. Åtte av sakene ble avvist eller henlagt.

Samtidig viser annen statistikk at diskriminering og trakassering er et vedvarende problem i sektoren. Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) fra 2022 viser at 40 prosent av kvinnelige studenter har opplevd seksuell trakassering, og rapporten «Mobbing og trakassering i universitets- og høyskolesektoren» viser blant annet at stipendiater er overrepresentert i statistikken for seksuell trakassering og overgrep.

Direktør for Diskrimineringsnemnda Ashan Nishantha skulle gjerne sett at flere av disse sakene endte hos dem.

– Det er lett å se for seg at det er mye her som burde vært på deres bord som ikke havner der?

– Det er det absolutt, sier Nishantha.

Forskningssektoren er underrepresentert

Diskrimineringsnemnda ble etablert sin nåværende form i 2018. Nemnda skal være et lavterskeltilbud for personer som har blitt utsatt for diskriminering, trakassering eller gjengjeldelse etter varsling. Det innebærer at det skal være enkelt og kostnadsfritt å klage inn en sak for nemnda, og at prosessen skal være raskere enn den ville vært i en ordinær domstol.

I 2020 ble nemndas virkefelt utvidet til å også inkludere seksuell trakassering. Det første året fikk nemnda bare inn 22 saker om seksuell trakassering, og ingen av dem var fra universitets-, høgskole- og forskningsinstituttsektoren (UHI-sektoren).

Siden har de fått inn flere slike saker, forteller Nishantha. I 2023 og 2024 har nemnda fått 60 saker om seksuell trakassering. Men svært få av disse kommer fra UHI-sektoren, og Nishantha anerkjenner at studenter og ansatte i akademia er underrepresentert i sakene de behandler – uavhengig av grunnlaget for klagen.

– Vi får flest saker om diskriminering i arbeidslivet, og her er det diskrimineringsgrunnlagene funksjonsnedsettelse, etnisitet og kjønn som ligger på klagetoppen. Det kan være flere grunner til at vi får færre saker fra universiteter og høyskoler.

– Det kan skyldes at folk ikke har hørt om oss, men også at mange av disse institusjonene har egne rutiner og systemer man kan benytte seg av, og at mange befinner seg i sektoren midlertidig, og dermed ikke synes det er verdt det å sette i gang klageprosess for nemnda, sier Nishantha.

– Er det viktigere for dere å nå ut til folk som ikke har tilgang til like gode lokale mekanismer for å varsle og mekle som man gjerne har på store institusjoner som universiteter og høyskoler?

– Nei, det er det ikke. Det er ikke en del av vår vurdering om de som klager har andre alternativer eller lokale tilbud. Det kan godt være at dette påvirker hvem som tar kontakt med oss, men vi gjør ikke forskjell på klagere utfra dette.

Holder deg ikke i hånda

Nishanta mener Diskrimineringsnemnda gjør en god jobb med å gjøre det enklere å prøve saken sin rettslig dersom man har blitt utsatt for diskriminering eller trakassering. Han trekker blant annet fram at klageskjemaet og prosessen er digital, det er ikke er nødvendig med advokat og det er gratis å klage.

Samtidig er han klar over nemndas begrensninger.

– Vi må være åpne om at det nok er behov hos noen som vi ikke kan møte fullt ut. Det samlede tilbudet vi og Likestillings- og diskrimineringsombudet gir er ikke alltid godt nok når det kommer til å veilede og gi støtte i den krevende prosessen det kan være å klage inn en sak.

– Særlig for oss er det viktig å være nøytrale og upartiske, og da er det begrenset hvor langt vi kan gå i å holde noen i hånda gjennom saksforløpet, sier han.

– Av de 16 sakene vi fant, var det bare én som vant fram. Hva gjør dere for å følge opp de som ikke har en god nok sak juridisk, de har jo likevel vært gjennom noe vanskelig?

– Vi har hjemmel i loven til å følge opp saker etter at vi har truffet avgjørelse, men vi har valgt å bruke ressursene våre på nye saker som kommer inn og saker der vi gir pålegg.

– Jeg er heller ikke sikker på om vi er så godt egnet til å følge opp klager som ikke vinner fram, i og med at vi må oppfattes som nøytrale og er et organ som avgjør saker rettslig mellom to parter.

Ressurser avgjør

Ferdigutdannede ansatte og doktorgradsstudenter står for hoveddelen av klagesakene Kifinfo har sett på, mens det er få fra bachelor- og masterstudenter.

– Er Diskrimineringsnemnda mer kjent og tilgjengelig for ansatte og eldre studenter enn for unge og uerfarne? Og er det enklere for ressurssterke personer å benytte seg av dere?

– Jeg tror det er noe i det. Det er ikke til å legge skjul på at det kan være krevende å ha en sak gående hos oss, sier Nishanta.

– Det er en rettslig prosess, med strenge krav til rettssikkerhet, hvor en part potensielt skal dømmes for lovbrudd og eventuelt også ilegges sanksjoner. Begge parter skal høres og få fremlegge sine bevis, og som sagt er det nok per i dag et udekket behov for støtte og trygging.

De som har erfaring med arbeidslivet og utdanningssektoren, sosial kapital og kompetanse til å sette seg inn i og bruke lovverk, kan dermed tenkes å stille sterkere enn unge og uerfarne studenter.

Nishantha tror imidlertid også at livssituasjon påvirker hvem som sender inn klage på andre måter.

– Det å oppleve diskriminering eller trakassering kan selvfølgelig påvirke ferske studenter i stor grad, men i noen tilfeller kan det være at de tenker situasjonen de står i er midlertidig, og at det ikke er verdt bryet å klage når de snart skal videre ut i arbeidslivet eller en annen studiesituasjon. De som vet at de skal være i et arbeidsforhold lenge, har kanskje større motivasjon til å stå i den krevende prosessen det kan være å reise sak, sier han.

– Stipendiater kan være en utsatt gruppe, kanskje fordi de er i midlertidige stillinger, hvor nærmeste leder har stor makt over videre karriere. Når de ikke melder fra, viser ikke det først og fremst at dere har en jobb å gjøre for at det skal oppleves som trygt og tilgjengelig å si fra?

– Jo, absolutt. Og da er det aller viktigste at folk vet om oss, og at det oppleves som trygt. Men det er komplekst å legge opp dette på en måte som føles trygg for den som klager, samtidig som vi ivaretar rettsikkerheten til den som blir anklaget.

LDO vil ha fri rettshjelp til klagere

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) er i likhet med Diskrimineringsnemnda underlagt Kulturdepartementet, og de to har kontakt og utveksler erfaringer. Men der nemnda som domstolsubstitutt må være strengt nøytrale, er formålet til LDO å bekjempe diskriminering og veilede alle som tar kontakt og mener seg utsatt for diskriminering, trakassering eller seksuell trakassering.

Fagdirektør i LDO Margrethe Søbstad er langt på vei samstemt med Nishantha i Diskrimineringsnemnda. Hun forteller at det å fremme en sak i nemnda ofte kan være krevende, uansett om man er professor, student eller servitør, og går inn for at de som klager skal få fri rettshjelp.

– Det er ofte arbeidsgiver eller en annen overordnet man reiser sak mot, og disse har gjerne tilgang på HR-avdelinger og jurister, eller råd til å leie inn advokat. Uavhengig av hvor lang utdanning du har, kan Diskrimineringsnemnda føles fremmed hvis du ikke har juridisk kompetanse, sier hun og legger til:

– Det er ikke en kritikk av nemnda, men vi mener det bør bevilges penger til juridisk assistanse for de som fremmer sak. Nå foregår det en evaluering av lavterskeltilbudet i diskrimineringssaker, men dessverre er ikke en brukerundersøkelse av de som har klaget til nemnda en del av den.

LDO får over 2500 henvendelser i året, og ombudet har ikke ressurser til å agere advokat for de som henvender seg til dem.

– Det hender at vi klager inn saker for Diskrimineringsnemnda; da er det ofte snakk om prinsipielle spørsmål som berører flere. Vi kan også ta saker på vegne av enkeltpersoner, men det er ressurskrevende, og vi har dessverre ikke kapasitet til å gjøre mye av det.

Søbstad mener det at blant det viktigste LDO gjør i arbeidet for et inkluderende, trygt og rettferdig arbeidsliv og utdanningssystem er å veilede ledere, fagforeninger, studentombud og andre som står i nær kontakt med personer utsatt for diskriminering eller trakassering.

– Vi bruker mye tid på å kurse arbeidsgivere, fagforeninger og andre, slik at de skal bli bevisst ansvaret de har for å forebygge, følge opp konkrete saker og lage gode rutiner for varsling.

– Det er viktig at alle vet hva som er greit og ikke, hvor de skal henvende seg hvis noe skjer, og at ledere vet hvordan de skal behandle situasjoner som oppstår. Det beste for alle parter er hvis disse konfliktene løses på lavt nivå, og at det ikke blir en stor og krevende sak.

– Hvis man legger sammen dere i LDO, Diskrimineringsnemnda og lokale tiltak – hvor godt vern har studenter og ansatte i UHI-sektoren mot diskriminering og trakassering?

– Det formelle er kanskje på plass, men i praksis er det grunn til å frykte at mange føler de ikke har mulighet til å ta saken sin videre.

– Det er et misforhold mellom hva folk sier i spørreundersøkelser, og hva som dukker opp i interne varslingssystemer eller Diskrimineringsnemnda, sier Søbstad og legger til:

– Det er ikke et mål å få flest mulige saker inn i Diskrimineringsnemnda, det beste er å hindre at diskriminering eller trakassering forekommer, og dernest å løse det på en god måte lokalt.