– Rasisme er en trussel mot folkehelsa

Et sjeldent scenario i akademia: Ansatte og studenter gikk sammen og satte av en kveld for å diskutere fakultetets arbeid mot rasisme.

Kifinfo ville vite mer om hva som lå bak dette initiativet på Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO).

– Ikke bare et samfunnsproblem

– Vi er en gruppe på seks personer, så dette blir min versjon, sier Davina Kaur Patel.

Hun var med på å samle en liten gruppe studenter og stipendiater for et par år siden. Den ble til Arbeidsgruppe om rasisme, diskriminering og helse ved Institutt for helse og samfunn (Helsam).

Stipendiaten Patel forteller om en sterk personlig motivasjon for tematikken rasisme og diskriminering.

– Jeg er britisk med flerkulturell bakgrunn, har vært i Norge i åtte år og jobbet i helsevesenet i fire år.

– Jeg har selv opplevd rasisme og diskriminering og har tenkt: Er det på grunn av hudfargen min eller er det kjønnsdiskriminering, eller?

Hun begynte å jobbe som universitetslektor ved samfunnsmedisin og global helse for to år siden og tar nå doktorgrad samme sted.

– Det kom opp fra flere kolleger at det var veldig lite kunnskap og undervisning om rasisme i medisinstudiet. Alle hadde anekdoter om rasisme og diskriminering, enten som stipendiater, medisinstudenter, medstudenter eller postdoktorer. Men også som arbeidstakere.

– I arbeidsgruppa har vi jevnlige samtaler om hva det er som foregår og hvilke tiltak som finnes, sier hun.

Rasisme og diskriminering var tidligere ikke en del av læringsmålene i medisinutdanningen, men i 2020 kom det en forskrift der det sto at vi trenger kunnskap om hvordan rasisme påvirker folkehelsa, forteller Patel.

– Ved UiO ble det plassert innen samfunnsmedisin, det ble tolket som et samfunnsproblem. Men det står i kontrast til opplevelser fra medisinstudenter selv, det er et bredt omfang av rasisme og diskriminering.

– Leger kan for eksempel oppleve det fra både pasienter og andre helsearbeidere. Vi kan heller ikke bare snakke om åpenbare rasistiske kommentarer, det finnes også strukturer, handlinger og mikroaggresjon, sier Patel.

– Og det er ikke noe vi bare kan reparere med å holde en forelesning!

En av de store utfordringene er hvordan man skal kartlegge og varsle om rasisme og diskriminering på en god måte, mener Patel.

– Vet ingenting om tilfeller av rasisme og diskriminering blant leger

Sykepleierforbundet har vært gode til å kartlegge rasisme og diskriminering blant sine medlemmer, mener Patel. Inspirert av deres arbeid, forteller hun at arbeidsgruppa ved Helsam har vært i kontakt med Legeforskningsinstituttet, som de nå håper at skal ta inn spørsmål om dette i deres neste medlemsundersøkelse.

– For leger har rasisme og diskriminering aldri tidligere blitt systematisk kartlagt i Norge, så vi har ikke noe informasjon om det.

– Sykepleierne har kommet mye lengre i dette arbeidet. Det kan være fordi sykepleierne er mer utsatt siden de har mer pasientkontakt, i tillegg til at de er lavere i makthierarkiet på sykehuset, sier Patel.

Hun viser til at Lovisenberg sykehus har tatt tak i rasisme og diskriminering mot bioingeniører, som et eksempel. Det var blant annet flere tilfeller av at pasienter ikke ville at bioingeniører med hijab eller mørk hud skulle ta prøver av dem. Sykehuset kjørte derfor en kampanje med plakater om nulltoleranse for diskriminering og opplæring med klare regler for hva de ansatte skal gjøre når de opplever det.

Arbeidsgruppa diskuterer nå med fakultetet for å begynne å kartlegge omfanget av rasisme og diskriminering innad i organisasjonen, forteller Patel.

Tony Sandset, forsker og leder for utvalg for likestilling, inkludering og mangfold (LIM-utvalget) ved Det medisinske fakultet, understreker at rasisme og diskriminering ikke er noe spesielt for universitetet, det er et fenomen på alle samfunnsområder.

– På universitetet må vi både forebygge tilfeller, kartlegge omfang og ha gode metoder for å melde fra, sier han.

Sandset viser til den nylige arbeidsmiljø-kartleggingen (ARK) ved universitetet. Der har folk rapportert om etnisk diskriminering.

– Hvert tilfelle er ett for mye. Jeg har en flerkulturell bakgrunn selv og har lenge vært opptatt av likestilling og mangfold, spesielt etnisk mangfold.

– Som profesjonsutøvere deler kanskje leger erfaringer med andre, for eksempel lærere og sykepleiere, at de kan oppleve rasisme og diskriminering fra to parter, både fra elever eller pasienter og fra kolleger.

– Derfor er det viktig at fakultetet diskuterer dette slik det blir gjort nå, sier Sandset.

– Like vanskelig å varsle om rasisme som seksuell trakassering

Varsling er et mer komplisert felt, mener Patel.

– Selv om det er mange som opplever rasisme og diskriminering, er det ikke så lett å bevise og det kan være vanskelig å rapportere.

– Noen sier at de tar opp hendelser de har vært utsatt for, men at kolleger anbefaler dem å ikke rapportere det inn videre. Andre igjen vil ikke varsle, fordi de ikke tror at det får noen konsekvenser dersom man varsler.

Patel mener at noe av det som er vanskelig med varslingssystemet er at personene man varsler om får vite at det har blitt varslet, noe som kan gjøre det lett å spore hvem som har varslet ved spesifikke hendelser.

– I praksis gjør det at det er like vanskelig å varsle om rasisme og diskriminering som å varsle om seksuell trakassering.

Det er mange forhold som gjør varsling vanskelig, understreker Patel:

– Det er betydelige makthierarkier, særlig i medisin. Folk er redde for å ikke få jobb og bekymret for å ikke få turnusplass, fordi det er ikke nok plasser. Det kan tvinge folk til taushet.

Sandset støtter Patel i at det er viktig å videreutvikle varslingssystemene.

– Mange vet heller ikke hvordan varslingssystemene fungerer, det gjelder enten man skal varsle om seksuell trakassering eller rasisme og diskriminering.

Han mener at det viktigste er å trygge ansatte og studenter, sånn at de til enhver tid vet hva de skal gjøre dersom de skal varsle om en uønsket hendelse.

– Den som får et varsel mot seg må få vite hva varselet gjelder og få muligheten til å fortelle sin historie, men ikke vite hvem som har varslet. Det er likevel viktig at folk skal få vite at de har blitt varslet om, mener Sandset.

– Vi kan derfor heller ikke ha et helt anonymt system, men må også ivareta rettssikkerheten for dem det blir varslet om.

Ifølge Sandset er mange universiteter og høgskoler såpass store at det burde være mulig å lage gode systemer som ivaretar anonymiteten til varsleren, samtidig som man kan få informasjon om at det har kommet et varsel mot en selv.

Overrasket over mangel på kunnskap

– Hva sier du dersom noen hevder at det ikke er rasisme på universitetet?

– Nå har vi en ARK-undersøkelse som viser rasisme ved UiO, og Akademiet for yngre forskere har tidligere gjort en undersøkelse som viser opplevelser med diskriminering på landbakgrunn. Og igjen; universitetet er ikke adskilt fra samfunnet, sier Patel.

Det er ingen grunn til å tro at forskning på omfanget av rasisme og diskriminering i samfunnet ikke også gjelder for universitetet, mener hun.

Les også nyhetssaken: Hverdagsrasisme finnes også i akademia

Patel har vært overrasket over hvor lite kunnskap og oppmerksomhet det er om rasisme og diskriminering i manges hverdag. Hun mener likevel det har skjedd mye de siste årene.

Norge har også sin historie med rasisme, mot blant annet romfolk, samer og jøder, og hun har gått inn i disse historiene.

– Jeg godtar derfor ikke at rasisme ikke er relevant i dag. Og rasisme er en trussel mot folkehelsa, det kan bidra til ulikhet i helse.

Grunnskolen har et eget undervisningsverktøy for å forebygge fordommer og rasisme, Dembra. Patel trekker fram Dembra som et godt eksempel på antidiskrimineringsarbeid i skolene.

– Våre studenter må også være godt rustet til å møte kolleger som er utsatt, eller forstå når pasienter opplever rasisme og diskriminering. Det er superviktig at dette er problematisert i utdanning, sier hun.

Vil forebygge uhelse

Patel gir tre eksempler på hva arbeidsgruppa mot rasisme mener at fakultetet kan gjøre:

– Det første og kanskje det viktigste er å anerkjenne problemet. Vi fikk tilbakemelding fra fakultetsledelsen på seminaret i februar at dette var overraskende, de visste ikke om at rasisme og diskriminering skjedde.

– Så er målet å fremme rettferdige og trygge læringsmiljøer i medisinutdanning og å inkludere rasisme i læreplanen. Det handler ikke bare om innholdet i undervisningen, men omgivelsene og hvordan undervisningen utføres.

– Et tredje mål for arbeidsgruppa er å etablere kanaler for å rapportere rasistiske hendelser på en trygg måte.

– Rasisme og diskriminering skaper uhelse, både psykisk og fysisk uhelse. Det er derfor det er så viktig å forebygge, mener Sandset.

– Forskning kan hjelpe oss, men da må vi forske på hva som hindrer og forebygger rasisme og diskriminering.

– Jeg jobber på Det medisinske fakultet, og det beste vi kan gjøre for sykdommer er å forebygge, det er vi vant til. Men innen likestilling og mangfold, der vet vi i mindre grad hvordan vi forebygger.

– Det beste er jo hvordan vi kan unngå at problemet oppstår i det hele tatt, mener Sandset.

Utvalget for likestilling, inkludering og mangfold (LIM-utvalget) ved Det medisinske fakultet har eksistert i to år og er opptatt av å komme med råd og innspill til fakultetsledelsen på hele det brede likestillingsfeltet, forteller Sandset.

– Vi har blant annet foreslått å øke mangfoldet blant ansatte, både når det kommer til å rekruttere og beholde. Samtidig er vi opptatt av kjønnsbalanse, vi trenger flere menn til medisinstudiet og flere kvinner i professorater, sier han.

Les også nyhetssaken Vil få flere etterkommere av innvandrere til å forske

Studiedekanen om arbeid mot rasisme og diskriminering

Fakultetsledelsen ved Det medisinske fakultet forteller at de tar opp både rasisme, diskriminering og kjønnsbalanse med studenter og ansatte.

– Hva gjør fakultetet for å både forebygge rasisme og diskriminering og å kartlegge situasjonen og hendelser som gjelder rasisme og diskriminering for studenter, forskere og ansatte?

– Vi har rasisme, diskriminering og balanse som tema på blant annet møter og kurs med tillitsvalgte studenter og på lærermøter, skriver studiedekan Magnus Løberg på e-post.

I begynnelsen av studiet er det et program for alle studentene som kalles «TEAM», der studentene lærer å jobbe sammen. I TEAM er rasisme, diskriminering og balanse sentrale tema.

– Vi vil gjennomføre en spørreundersøkelse om rasisme blant alle våre studenter. I tillegg er en gruppe studenter i sluttfasen av en mer uformell kartlegging på medisinstudiet.

– Hvordan fungerer varslingssystemene for rasisme og diskriminering?

– Det er mange ulike varslingssystemer og -instanser på fakultetet for studentene, alt fra en åpen skranke, MED-studieinfo, på Domus Medica, til studentveiledningen, Si-fra-system, studentombud og studenttillitsvalgte.

Ifølge Løberg rapporter studentene om at de er usikre på hva som er riktig adressat for sine henvendelser.

– Felles for alle instansene er at de skal gi veiledning og eventuelt videresende til riktige instans hvis noe har kommet feil. Men i samråd med studentorganene ønsker vi nå å synliggjøre MED-studieinfo som en vei inn.

– Det kommer inn enkelte meldinger i de eksisterende systemene med tema rasisme og diskriminering, men trolig er det også hendelser som ikke rapporteres inn.

– Hva skiller arbeidet mot rasisme og diskriminering ved Det medisinske fakultet fra andre fakulteter ved UiO?

– Vi har et stort etnisk mangfold blant våre medisinstudenter med rundt 25 prosent ikke-etnisk norske, og vi har en stor bevissthet om at de vi utdanner skal være leger for hele befolkningen.

– Hvordan forbereder fakultetet studentene på rasisme og diskriminering som de kan oppleve etter utdanning, når de skal praktisere som leger?

– Våre kliniske lærere er viktige rollemodeller for studentene og en viktig del av deres ansvar er å ivareta studentene og forberede dem på ulike sider ved legelivet, inkludert rasisme og diskriminering.