#MeToo kan ikke endre akademia alene

I løpet av høsten har #MeToo-kampanjen ført til at mange yrkesgrupper har tatt et oppgjør med seksuell trakassering. Emneknaggen har blitt brukt til å spre personlige erfaringer fra uønskede tilfeller av seksuell oppmerksomhet til seksuelle overgrep.

Ønsker kartlegging

Også i akademia og forskningssektoren har flere sluttet opp om aksjonen, blant annet har likestillingsombud og seniorrådgiver Marit Hovdal Moan, sammen med andre ved NTNU, startet et opprop under emneknaggen #MeTooAkademia.

Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif-komiteen) kom forrige uke med en oppfordring til forskningssektoren, Forskningsinstituttenes fellesarena og Universitets- og høgskolerådet om blant annet å utvikle et sett med spørsmål til bruk ved kartlegging av seksuell trakassering for hele sektoren.

Rektor ved Universitetet i Oslo, Svein Stølen, har til nettavisen Khrono uttalt at han i tillegg til å jobbe med konkrete tiltak for forebygging av trakassering, vil sette i gang en kartlegging av omfanget av trakassering ved institusjonen.

Ifølge Mons Bendixen, førsteamanuensis ved Institutt for psykologi på NTNU, er det viktig å avdekke omfanget av konkrete situasjoner for å kunne iverksette effektive tiltak. Han har forsket på seksuell trakassering, hovedsakelig blant unge, blant annet gjennom undersøkelser blant elever på videregående skole.

– Jeg vil absolutt anbefale å kartlegge seksuell og annen type trakassering på en konkret måte, for eksempel ved å spørre om studenter og ansatte har vært utsatt for spesifikke handlinger i løpet av det siste arbeidsåret. Dersom vi skal få effektive virkemidler trenger vi bred kartlegging, slik at tiltakene som iverksettes er skreddersydd for det som faktisk foregår.

– #MeToo gir et for smalt bilde

Bendixen tror #MeToo-kampanjen over tid kan føre til endringer i kulturen blant flere yrkesgrupper, også i akademia og forskningsmiljøer. Samtidig påpeker han at kampanjen ikke alene bør brukes som utgangspunkt for tiltak mot seksuell trakassering.

– Endring i arbeidslivet bør skje på bakgrunn av god kunnskap om trakassering, ikke #MeToo-kampanjen og andre aksjoner som bare viser deler av problemet. Kampanjen gir et for smalt bilde av virkeligheten, selv om virkeligheten den fremstiller er reell, alvorlig og problematisk, sier han.

– Det er viktig å få oppmerksomhet rundt disse handlingene som helt klart er uønsket i arbeidslivet.

– Samtidig er det skummelt hvis kampanjen tar oppmerksomhet fra andre former for trakassering som en også er nødt til å jobbe med. I løpet av høsten har det kommet mange forslag til hva som kan gjøres for å få bukt med problemet, og noen ber ganske enkelt menn kneppe igjen buksene sine. Dét hjelper kanskje mot en bestemt type handling, men ikke mot andre, som grov prat og sending av bilder.

Ifølge Bendixen er det foreløpig ikke gjort nok forskning på seksuell og annen type trakassering til å vite hva som er effektive tiltak for forebygging og endring av kultur i miljøer der problemet forekommer. I dag er det lovverket og arbeidsgivernes regler som er retningsgivende for miljøet på de ulike arbeidsplassene. Likestillings-, arbeidsmiljø- og straffeloven regulerer problemet, og det er generelt ikke aksept for seksuell trakassering.

– Folk skal kunne gå på jobb og studier og føle seg trygge, de skal kunne konsentrere seg om sine arbeidsoppgaver og slippe ubehagelig seksuell oppmerksomhet og krenkende behandling. Likevel vet vi at det kan forekomme på mange ulike måter ved alle arbeidsplasser og utdanningsinstitusjoner, sier Bendixen.

Krever rettssikkerhet for studenter

Selv om det finnes lovverk som skal regulere seksuell trakassering, beskyttes ikke alle på lik linje. For eksempel gjelder ikke arbeidsmiljøloven studenter, og flere etterlyser nå tydeligere regler som kan sikre trygge utdanningsmiljøer.

– Studenter har ikke den samme rettssikkerheten som arbeidstakere har gjennom arbeidsmiljøloven, og skoleelever gjennom opplæringsloven. De faller mellom to stoler og er dermed som gruppe utsatt. Det er svært kritikkverdig, sier fag- og læringsmiljøpolitisk ansvarlig i Norsk studentorganisasjon (NSO), Ida Austgulen.

– I dag er studentene omfattet av et mangelfullt lovverk som ikke stiller tydelige nok krav til hvordan deres rettigheter skal ivaretas. Derfor trenger vi et styrket lovverk, og NSO forventer at dette tas på alvor av regjeringen og utdanningsinstitusjonene.

For å sikre studentenes rettigheter lokalt, krever organisasjonen også at alle studenter skal ha tilgang til et studentombud som kan bistå i juridiske saker, og gode varslingsrutiner ved hvert studiested.

– Utdanningsinstitusjoner må ta ansvar

I likhet med Mons Bendixen, mener Austgulen at kartlegging av omfanget er et viktig utgangspunkt for å utarbeide tiltak som kan forebygge trakassering.

– Mobbing og seksuell trakassering i akademia er i stor grad et holdningsproblem som krever en kulturendring. Derfor kan det være nødvendig med en omfattende kartlegging, slik at institusjonene selv kan se hvor det forekommer og iverksette de riktige tiltakene, sier hun, og legger til at hun ikke tror holdningskampanjer er det mest effektive virkemiddelet for å endre kulturen i utdannings- og forskningsmiljøer.

Samtidig mener hun at #MeToo-kampanjen kan bidra til å gjøre flere oppmerksomme på problemet.

– Kampanjen setter søkelyset på et område som har vært for lite diskutert tidligere, og en slik bevisstgjøring er i seg selv positiv. Nå er det viktig at det nye Stortinget følger opp og gjør studentenes læringsmiljø og rettigheter til en prioritet videre.

Austgulen legger til at utdanningsinstitusjonene selv må ta ansvar for at det til nå ikke har vært gode nok rutiner til å håndtere saker som omhandler mobbing og seksuell trakassering, og viser blant annet til en undersøkelse gjennomført av Sentio på oppdrag fra Norsk Studentorganisasjon og Universitas. Den viser at én av åtte studenter har opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet fra medstudenter eller ansatte ved sitt studiested.

– Vi vet altså at det forekommer situasjoner av uholdbar karakter, dermed er problemet utbredt nok i seg selv. Mobbing og seksuell trakassering skal ikke forekomme, sier hun.

Bredt spekter av trakasserende handlinger

Ifølge Mons Bendixen kan en gjennom #MeToo-kampanjen få inntrykk av at det nesten alltid er menn som trakasserer og at de som trakasseres er yngre kvinner i underordnede posisjoner og gjerne midlertidige stillinger. I tillegg kan det virke som at det som regel ligger en maktubalanse til grunn når trakassering forekommer i forskjellige bransjer og miljøer.

– Kampanjen viser bare toppen av ett av flere isfjell. Det som kommer frem er et utvalg av situasjoner folk har opplevd, som ikke nødvendigvis er representativt for alle former for trakassering som faktisk foregår, selv om situasjonene som beskrives fremstiller et reelt og alvorlig problem.

Bendixen påpeker at handlingene som skildres gjennom kampanjen stort sett er grove og utvetydige tilfeller av trakassering, og at det også finnes mange tilfeller der omstendighetene er langt mer uklare. Bildet av eldre menn som trakassører og yngre kvinner som ofre er også langt mer nyansert i virkeligheten.

Bendixen mener det også kan forekomme tilfeller av trakassering av ansatte fra studenter, men at også dét er noe som må kartlegges ytterligere før en kan si noe sikkert om omfanget.

– Både gjennom arbeidslivsforskning og undersøkelsene fra videregående skole ser vi at trakassering mellom menn, for eksempel, også ofte har seksuelle undertoner, sier han.

– Likekjønnet trakassering er veldig vanlig, og det forekommer ofte trakassering mellom kvinner på kvinnedominerte arbeidsplasser. Det kan være i form av nedsettende bemerkninger, kommentarer om utseende som er av seksuell art, nedrakking og konkurranse blant kolleger.

– #MeToo kan virke forebyggende

Selv om #MeToo-kampanjen ikke gir et fullstendig inntrykk av hvordan problemet arter seg i arbeidslivet og andre miljøer, mener Bendixen at den kan virke forebyggende i noen tilfeller.

– Det er bra at kampanjen fører til oppmerksomhet rundt problemet, og det kan hende mange menn tenker seg om flere ganger, for eksempel før julebordet. Men de aller fleste menn, både i akademia og forskningssektoren eller andre yrkesgrupper, er jo ikke trakassører. Det er det bare noen få som er, og mange av disse mener selv at de ikke driver med trakassering, men at det bare er en del av en kultur med røft språk. Kanskje disse ved hjelp av kampanjen forstår at en del av det røffe språket er over grensen, sier Bendixen.