Nytt nettverksmøte: Hvorfor har det skjedd så lite?

2. og 3. februar inviterer Universitetet i Bergen, Norges Handelshøyskole og Høgskolen i Bergen til nettverksmøte for likestillingsarbeidere i forskningssektoren. Temaet er rekruttering.

– Allerede tidlig på 1970-tallet ble likestilling i utdanning og forskning et tema. Man var opptatt av utdanningssystemets rolle som foregangsfigur i samfunnsutviklingen, også når det gjaldt likestilling. Som ledd i utdanningseksplosjonen, strømmet kvinner til høyere utdanning, og siden midten av 1980-tallet har kvinner utgjort over halvparten av studentene. Lenge trodde vi at de ville erobre sin rettmessige plass blant de vitenskapelige ansatte, men fremdeles er det menn som dominerer i toppstillingene. Det gjelder også innenfor fag som er sterkt kvinnedominerte, sier Anne Marit Skarsbø, som er kontaktperson for nettverksseminaret ved Universitetet i Bergen.

Hun forteller at de ønsker å diskutere hvorfor det har skjedd så lite – til tross for at det lenge har vært mye fokus på likestillingstiltak.

– Vi vil også rette et kritisk blikk på utdanningssystemets rolle som reprodusent av den kjønnsbestemte arbeidsdelingen i samfunnet. Det fungerer ikke som en endringsagent, slik vi trodde på 1970-tallet, legger hun til. Fortsatt velger nemlig studenter tradisjonelt med tanke på fag og utdanning.

Hva gjøres?

Hva har så blitt gjort for å oppnå mer likestilling i utdanning og forskning de siste tiårene?

– Allerede på begynnelsen av 1980-tallet begynte institusjonene med moderat og radikal kjønnskvotering. Dette er blant de tiltakene som har skapt mest debatt. Dessverre finnes det ingen systematisk oversikt over hvor ofte kvotering er tatt i bruk og hvilken betydning slike tiltak har hatt. I noen tilfeller kan det ha gitt positive resultater, men det er også mulig at fagmiljøene kan ha utviklet strategier for å motvirke kjønnskvotering. Det er et tema det burde vært forsket på, mener Skarsbø.

Siden 1990-tallet har sektoren stort sett konsentrert seg om andre typer tiltak.

– De har satset på individuelle tiltak for å gi kvinnelige forskere mer tid til meritterende arbeid, og på miljøtiltak, som nettverk og mentorprosjekter. Erfaringene viser at tiltak med konkrete og realistiske mål, og ikke minst økonomiske virkemidler, gir resultater. Det forutsetter imidlertid at dette er forankret på alle nivåer i ledelsen. Det er også viktig at fagmiljøene får være med å utforme tiltakene, slik at de blir tilpasset de konkrete utfordringene og mulighetene miljøene står overfor.

Trenger nettverk

Mens programmet på nettverksmøtets første dag konsentrerer seg om kjønnsdelt forskning og utdanning, er dag to viet nettverksbygging. Mannlige forskere har større internasjonale kontaktnett enn kvinner.

– Mangel på nettverk, og særlig internasjonale nettverk, ser ut til å hemme kvinners forskningskarriere. Mye tyder på at det ikke er nok å jobbe hardt og være flittig, dersom en står utenfor sentrale faglige nettverk, påpeker Skarsbø.

Samtidig kan det være vanskelig å få innpass i eksisterende mannsdominerte nettverk.

– Kanskje er det best at kvinner starter sine egne nettverk for å støtte, oppmuntre og være døråpnere for hverandre, sier Skarsbø. Hun understreker hvor viktig det er at de som når toppen, ikke glemmer alle de andre dyktige kvinnelige forskerne som fortsatt stanger hodet i glasstaket lenger ned i hierarkiet. 

På konferansen blir det fokus på ulike typer nettverk ved universiteter og høgskoler.

– Vi skal utveksle erfaringer og gi hverandre ideer om hvordan vi kan jobbe med nettverksbygging i forskjellige sammenhenger, forteller Anne Marit Skarsbø. Hun oppfordrer flest mulig til å ta turen til Bergen i februar:

– Å ha ansvar for likestilling kan være en svært ensom og utsatt post. Nettverksmøtene skal være en viktig arena for faglig påfyll. I tillegg er de et nødvendig og velfortjent pustehull, slik at deltakerne blir bedre rustet i den daglige kampen for likestilling ved insitusjonene sine.