Minoriteter i akademia: – Å være norsk er ikke en buffer mot diskriminering

Ja, for hva gjør det med norskfødte forskere med innvandrerforeldres følelse av tilhørighet, at det er så få fra denne gruppen i akademia?

– Det å kjenne til språket og kulturen er jo en fordel, men usikkerheten er til stede uansett. Det å være norsk (les: norskfødt med innvandrerforeldre, journ. anm.) er ikke noen buffer mot å oppleve diskriminering eller andre ting, sier Khadra Yasien Ahmed, stipendiat ved Universitetet i Bergen, før hun legger til:  

 – Og kanskje er det verre også – for da må du stå dobbelt i det. For mens utenlandske forskere kanskje ikke forstår så mye av nyansene i språket eller den underliggende tonen, forstår vi like godt som alle andre hva som menes.

Norskfødte med innvandrerforeldre er på en måte i en egen boble, forklarer hun.

– De er på en måte en minoritet i minoriteten. Den minoriteten som består av alle med innvandrerbakgrunn, og hovedsakelig utenlandske forskere.

Ahmed kom til Norge da hun var liten, har hele skolegangen sin fra Norge og er nå stipendiat i medisin.

Integrasjonsparadokset

Forsker Marjan Nadim kjenner godt igjen det Khadra Ahmed beskriver fra sin forskning på norskfødte med innvandrerforeldre i høyere utdanning og arbeidsliv:

–  Dette går jo rett inn i det forskningen omtaler som integrasjonsparadokset; jo mer integrert folk er, jo mer diskriminering rapporter man, sier Marjan Nadim, forsker 1 ved Institutt for samfunnsforskning.

– Det handler om at du skal kunne kodene for å skjønne at du blir ekskludert. Norskfødte med innvandrerforeldre oppfatter nok mye mer av den subtile ekskluderingen enn for eksempel internasjonale forskere, dersom det foregår på norsk.

I tillegg handler det om en forventning om å bli behandlet som en jevnbyrdig, i motsetning til de som innvandrer i voksen alder, forteller hun.

Det har blitt tydelig i Nadims pågående forskningsjekt Diskriminering etter ansettelse. Her intervjuer hun blant annet arbeidstakere som er nyankomne innvandrere, men også norskfødte med innvandrerforeldre.

– Ligner på førstegenerasjonsstudentene sine historier

Det er særlig tre utfordringer Nadim fremhever fra sin forskning (les mer i faktaboks) med norskfødte i høyere utdanning og arbeidsliv:

Det første handler om å beherske «kodene» på arbeidsplassen eller ved utdanningsinstitusjonen.

–  Det kan både handle om å beherske sosiale koder, som å snakke det samme språket og ha de samme referansene, men også kodene for å vite hvordan man skal navigere en karriere i organisasjonen der man er, sier hun.

– Norskfødte med innvandrerforeldre beskriver mangelen på disse kodene som et handikapp – det at deres majoritetskolleger har kunnskapen om hvordan de skal navigere i akademia mye mer under huden.

Nadim mener at dette både handler om manglende nettverk, men også den klare klassedimensjonen som kommer til uttrykk.

– Mange historier om norskfødte med innvandrerforeldre ligner på førstegenerasjonsstudenter sine. Det er viktig å huske at de fleste norskfødte med innvandrerforeldre har gjort en klassereise.

Uttrykket «førstegenerasjonsstudent» blir gjerne brukt om den første som tar høyere utdanning i sin familie.

– Det varierer også hvor homogene de ulike instituttene i akademia er, og hvor stor grad av internasjonalisering, som igjen vil påvirke betydningen av kodene som å passe inn. 

Hun viser til forskningen sin om norskfødte studenter med innvandrerforeldre i eliteutdanninger som medisin, juss og finans/business sektoren. For eksempel opplevde etterkommere blant medisinstudentene i større grad å passe inn, fordi medisin ble ansett som et internasjonalt fag. Dette sto i kontrast til juss, som er mindre internasjonalt, forklarer Nadim.

Presset om å være en representant for andre

Det andre Nadim har sett i sin forskning og som hun mener er relevant i akademia, er etniske nisjer.

– Det handler om at du kommer inn i arbeidslivet eller akademia, men så blir det egne løp for deg med minoritetsbakgrunn.

– Mens noen opplever en anerkjennelse for ressurser de kommer inn med, for eksempel ekstra språkkompetanse, opplever andre en tilskrivning av kompetanse og oppgaver de ikke kjenner seg igjen i eller ønsker, sier hun. 

Den tredje utfordringen Nadim fremhever fra sin forskning er begrepet hypersynlighet. 

– Når du er en minoritet, blir du veldig synlig. Det å bli lagt merke til kan være noe positivt i akademia, men det er positivt en stund. Med en gang du gjør en feil eller noe skurrer, så flipper den hypersynligheten over til å bli noe negativt. 

Hun mener at det gjelder for egen del, men også at du kan oppleve å bli en representant for andre, det som kan kalles representasjonens byrde («burden of representation»). Altså at det man gjør eller hvordan man oppfører seg, automatisk tilskrives andre i samme minoritetsgruppe.

– Det er en type byrde man bærer med seg når man er en synlig minoritet, som mange norskfødte vil være i akademia, sier Nadim.

– Bruker egen minoritetsbakgrunn som en styrke i forskningen

Esther Ogundipe Eradajaye er førsteamanuensis ved Institutt for sosialfag ved Universitetet i Stavanger og vet godt hvordan det er å skille seg ut i akademia – det har hun brukt til sin fordel.

Hun har en master i klinisk psykologi fra London, og hadde egentlig tenkt å jobbe mer praktisk. 

– Det var aldri planen å bli forsker, jeg skulle egentlig bli klinisk psykolog, forteller Ogundipe.

For henne var det særlig de to professorene, Bengt Karlsson og Marit Borg fra Universitetet i Sør-Øst-Norge (USN), som ble hennes døråpnere inn til en forskerstilling i akademia.

– På USN jobbet jeg ved Senter for psykisk helse og rus, og ble introdusert til forskningen innen recovery.

«Recovery» kan forstås som en personlig og sosial livsprosess. Kort fortalt handler dette om å avdekke og håndtere de ulike sosiale og levekårsmessige konsekvensene av psykiske helseproblemer, forteller hun.

– Her kunne jeg bruke min etniske minoritetsbakgrunn som en ressurs. Søkelyset på det kollektive i denne metoden samsvarer godt med min afrikanske etniske bakgrunn, der fellesskap og relasjoner står sentralt.

– Jeg har synlige trekk som markerer min etniske tilhørighet, noe som gjør at jeg lett skiller meg ut, både i akademia og i samfunnet.

Det å være i en minoritetsposisjon har gitt en dypere forståelse av hvordan det å skille seg ut kan påvirke identitet, tilhørighet og muligheten til å delta fullt ut i samfunnet, forteller Ogundipe.

– Slike opplevelser har gitt meg innsikt i hvordan det er å føle seg annerledes eller stå utenfor. Dette kan jeg bruke til å forstå hvordan personer i ulike minoritetsgrupper kan oppleve utenforskap og stigmatisering, enten det er basert på etnisitet, religion, seksualitet, eller på grunn av psykiske helseutfordringer.

Ogundipe er norskfødt med innvandrerforeldre og var en av veldig få forskere med en annen etnisk bakgrunn enn norsk, da hun startet ved Senter for psykisk helse og rus. I fagfeltet psykisk helse og rus er det imidlertid mange internasjonale samarbeidspartnere, forteller hun.

– Mange ser ikke for seg folk som meg som forskere

På spørsmål om hva Ogundipe tror må til for at flere norskfødte med innvandrerforeldre velger en forskerkarriere, er det to ting hun løfter frem:mangel på representasjon i akademia og hva foreldre oppmuntrer barna til.

– Når jeg fortalte hjemme at jeg hadde lyst til å bli psykolog, og etterpå forsker, så var responsen fra mine foreldre: «Hva er det for noe?».

– Det er liksom advokat eller lege man burde bli ifølge våre foreldre, legger hun til.

Tidligere forskning viser nettopp at norskfødte med innvandrerbakgrunn i større grad enn den øvrige befolkningen velger profesjonsutdanninger som er forbundet med høy status. Det som kalles innvandrerdriv – nemlig det at mange (innvandrere og) norskfødte med innvandrerforeldre kommer fra en familie med lavt utdanningsnivå, men selv ofte velger prestisjestudier. 

Les også: Foreldre fortsatt viktigst når unge velger utdanning

Ogundipe er usikker på om fenomenet innvandrerdriv er spesifikt for norskfødte med innvandrerforeldre, men forteller at foreldrene ville hun skulle bli lege fordi de ønsket en god og trygg fremtid for henne.

– Et annet viktig poeng for dem var at de ønsket at jeg skulle bidra til samfunnet. Jeg tror ikke de helt forstod verdien av forskning i starten, men det gjør de nå, sier hun.

– Det handler kanskje også om at mange norskfødte med innvandrerforeldre og foreldregenerasjonen kanskje ikke har sett personer som meg – en ung, brun dame – i en forskerrolle, og som i tillegg gjør det bra i den rollen.

Fordeler og utfordringer på en internasjonal arbeidsplass

Som Ogundipe, ble også stipendiaten Khadra Yasien Ahmed oppmuntret av en prosjektleder under studietiden til å søke seg videre til en forskerkarriere.

Ahmed beskriver arbeidsstedet som et internasjonalt arbeidsmiljø, noe også mangfoldstallene for 2023 bekrefter: flertallet av norskfødte forskere med innvandrerforeldre er ansatt ved medisin og helsefag. Hele 54 prosent av norskfødte kvinner og 42 prosent av norskfødte menn med innvandrerforeldre – som er forskere – er tilsatt ved medisin og helsefag i Norge.

Ahmed forteller at ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin ved UiB må alle forholde seg til ulike kulturer og internasjonale forskere som gjerne bare er i Norge i korte perioder.

– Hvordan vil du beskrive arbeidsmiljøet hos dere?

– Jeg har hatt gode erfaringer, men også noen mindre positive opplevelser.

– Men så er det noe med å møte utfordringene på en måte som kan føre til noe positivt både for en selv og for organisasjonen. Det kan være å snakke om tabubelagte temaer eller noe man har opplevd ved å gå gjennom de riktige varslingskanalene.

– Kan du nevne noen mindre positive opplevelser som du eller andre ansatte har opplevd? 

– Noen mangler en systemforståelse for hvordan institusjonene fungerer i Norge og kunnskap om hvor man skal rapportere og til hvem. Mange vet ikke om de rette kanalene for varsling av for eksempel rasisme og diskriminering, og mange er redde for sitt levebrød.

Startet en gruppe mot rasisme og diskriminering

Også stipendiater ved UiT Norges arktiske universitet har engasjert seg for antirasisme. Kiwumulo Nakandi er tidligere stipendiat ved Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin ved UiT. Hun har et stort engasjement for antirasisme i akademia og var en av initiativtagerne bak arbeidsgruppen som ble startet i 2021. 

Ideen til å starte gruppa kom under et studentarrangement ved UiT som skulle handle om mangfold, norskhet og identitet, forteller Nakandi, som nå jobber som kommunelege i Moss.

–  Da var det invitert bare hvite nordmenn som skulle snakke om disse temaene. Hvorfor skal de snakke om dette uten å ha med andre personer som har andre opplevelser, tenkte jeg.

En annen stipendiat stilte spørsmål til arrangørene rundt hvorfor kun etnisk og hvite norske skulle diskutere dette. Da støttet jeg henne, sier hun. 

–  Det virker jo litt rart at det kun er majoritetsperspektivet vi hører på. Og litt ironisk at han ene som kom fra Oslo, en hvit, heteroseksuell mann, alene skulle definere hva det vil si å være norsk i dag.

–  Det var da vi bestemte vi oss for å snakke om disse temaene fra et antirasistisk perspektiv, spesielt i akademia, og startet arbeidsgruppen.

I dag har gruppa utviklet seg til å inkludere syvmedlemmer fra UiT. To av medlemmene er norske med innvandrerbakgrunn, mens én har samisk bakgrunn. De øvrige medlemmene har minoritetsbakgrunn, mens ei er med på grunn av et faglig engasjement i hvordan språkbarrierer kan bidra til utenforskap.

–  Dårlige erfaringer med «Si fra!»-systemet

Det første antirasismegruppen ved UiT gjorde var å gi innspill til handlingsplanen. Her foreslo de en tredelt handlingsplan: en for mangfold, en for inkludering og en for (kjønns)likestilling, forteller Nakandi. Dette gjenspeiler UiTs nye handlingsplan.

Nå ønsker Nakandi og arbeidsgruppen å forbedre varslingssystemet «Si fra!» ved Universitetet i Tromsø.

Alle arbeidsgivere har plikt til å ha et system – etiske retningslinjer eller varslingsrutiner – for hvordan de skal reagere når noen melder fra om trakassering.

 –  Når du ringer til varslingstelefonen, så kan du komme til noen som ikke forstår dybden av rasisme. Selv om det finnes systemer på plass, fungerer de ikke godt nok. Mange studenter og medarbeidere, både internasjonale og norskfødte, forteller om dårlige erfaringer.

– Hva slags opplevelser varsles det om?

– Når de du møter ikke tar deg på alvor, betyr det at det ikke blir rapportert. Dermed blir det forstått som at rasisme og, diskriminering er et lite problem.

I tillegg forteller mange om at det er vanskelig å varsle siden de ikke har fast stilling, ifølge Nakandi.

– Jeg har selv opplevd diskriminering gjentatte ganger, og at det er ubehagelig å si ifra om det. Du får et skriv som du må fylle ut, men dersom du ikke blir slått eller kalt «neger», så vil det mest sannsynlig ikke gå videre og dermed gir man opp, sier hun.

– Vi må tørre å snakke om rasisme og diskriminering som samfunn. Utfordringen nå, som før, er at vi ikke snakker om det før noe har skjedd.