Foreldre fortsatt viktigst når unge velger utdanning

En av forfatterne bak notatet er seniorrådgiver i Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir), Herdis Hølleland.

– Selv om hovedfunnene er kjente fra før, sammenstiller vi nyere forskning og statistikk om hvordan rekruttering og gjennomføring i høyere utdanninger – både profesjonsstudier og andre – påvirkes av studentenes sosiale bakgrunn, forklarer Hølleland.

Dessuten, understreker hun, ligger det flere interessante funn i forskningslitteraturen som får frem nyanser mellom for eksempel fagområder.

– Det er flere studier om hvordan familie- og innvandrerbakgrunn påvirker gjennomføring i kortere profesjonsutdanninger, eller om hvordan lengre eliteprofesjoner som medisin og juss har beholdt sin eksklusivitet også i en periode der flere tar høyere utdanning.

Utdanning i arv

Selv om flere tar høyere utdanning, og mangfoldet blant studenter er blitt større over tid, er det fortsatt slik at flertallet av dem som tar høyere utdanning har foreldre med høyere utdanning.

– Mønsteret her er tydelig. Det er en klar sammenheng mellom foreldrenes utdanning og de valgene avkommet tar, sier Hølleland.

Forskere peker også på at barn velger lignende fagområder som sine foreldre og at det er særlig sterk grad av selvrekruttering i lengre profesjonsutdanninger som juss, forteller hun.

– Hvilken betydning har kjønn for utdanningsvalg?

– Det er fortsatt store kjønnsforskjeller i høyere utdanning.

– Vi ser for eksempel at noen utdanninger er svært dominert av kvinner. Dette er typisk korte profesjonsutdanninger som sykepleie og førskolelærer. Disse fagene rekrutterer også langt flere studenter som ikke har foreldre med høyere utdanning.

I tillegg er det færre menn enn kvinner som tar høyere utdanning, men menn er i flertall innenfor naturvitenskapelige fag, håndverksfag og tekniske fag.

By og land påvirker

Noe annet som påvirker utdanningsvalg, og som Hølleland og medforfatterne Pernille Birkeland, Merete Helle og Åsgeir Kjetland Rabben fant, er at norskfødte med innvandrerbakgrunn har større studietilbøyelighet enn den øvrige befolkningen.

– Det betyr at en større andel med innvandrerbakgrunn er studenter sammenlignet med resten av befolkningen, sier Hølleland.

Norskfødte med innvandrerbakgrunn velger også i større grad å studere for eksempel odontologi og farmasi enn den øvrige befolkningen, men er underrepresentert i grunnskolelærerutdanningene.

Dessuten finner de et tydelig mønster når det gjelder rurale versus urbane strøk.

– Mange gutter som bor i rurale områder velger yrkesfag. Flere forskere peker på at valget må sees i sammenheng med arbeidsmarkedet i distriktene. Å velge yrkesfag er et rasjonelt valg fordi man raskt kommer i jobb og utdanningen er kort og målrettet.

– Det betyr imidlertid ikke at alle velger bort mer utdanning. Vi vet at etter noen år med yrkesjobber, velger for eksempel flere å ta høyere yrkesfaglig utdanning.

Egentlig er det ikke så rart, mener Hølleland.

– Dersom man bor i en by, der mye av arbeidslivet er kunnskapsintensivt, er det mer naturlig å ta en høyere akademisk utdanning.

– Hvordan henger karakterer fra grunnskolen sammen med utdanningsvalg og -muligheter?

– Vi går ikke langt inn i dette i notatet. Men vi ser tydelig at barn av foreldre med høyere utdanning oppnår flere grunnskolepoeng, altså bedre karakterer fra grunnskolen

Dette gjør at de igjen har bedre forutsetninger for å fullføre videregående opplæring og starte i høyere utdanning, forklarer Hølleland.

Profesjonsstudenter fullfører

Prosjektleder Herdis Hølleland synes særlig at det som kommer frem i forskningen om sosial bakgrunn og gjennomføring i høyere utdanning, er interessant.

– Det er for eksempel spennende å se at kortere profesjonsutdanninger, hvor flertallet av studentene har foreldre uten høyere utdanning, likevel har lavt frafall og høy gjennomføringsgrad.

– Det er også verdt å merke seg at sjansene for at studenter fullfører sin første grad er større dersom de har foreldre som har en grad i et liknende fagfelt.

– Genetikk blir trukket frem i notatet. Kan du forklare hvorfor?

– Vi løfter frem en norsk studie av Cheesman som kom for noen år siden. Der kommer det frem at gode skoler kan veie opp for genetiske forskjeller mellom barn.

I tillegg viser notatet til en oppsummering fra ekspertgruppen som har skrevet om barn i fattige familier .

– Deres rapport avdekker at forskningslitteraturen tyder på at mindre enn halvparten av variasjonen i utdanning skyldes genetikk.

Fortsatt et meritokratisk syn på utdanning

Sosiolog Tanja Askvik har en doktorgrad om ulikhet innenfor høyere utdanning med vekt på kjønnsforskjeller, sosiale og etniske forskjeller.

– Jeg har lest gjennom notatet og må innrømme at ingenting av det som fremkommer er sjokkerende nytt.

– I Norge har vi et meritokratisk syn på utdanning, noe som blant annet betyr at alle skal ha like muligheter når de tar sine valg. Notatet viser at vi til tross for mange virkemidler og politisk vilje fremdeles har en vei å gå før vi er i mål når det gjelder sjanselikhet.

Askvik er glad for at hun kun er forsker og ikke byråkrat eller politiker, og hun tror det er vanskelig, og kanskje umulig, å få til total sjanselikhet.

– Jeg konstaterer kompleksiteten, men at mye peker på at en intervensjon må skje tidlig dersom man skal oppnå sjanselikhet, sier hun.

Askvik forteller om et britisk forskningsarbeid der kognitive evner til barn ble undersøkt. Under den første undersøkelsen fant de at alle barna hadde omtrent like kognitive evner ved måling rundt to års alder. I seks-syvårsalderen ble imidlertid barn som vokser opp i lavklassefamilier innhentet og forbigått av barn vokst opp i høyere klasser.

– Dersom den britiske studien skal tas på alvor, og målet er sosial utjevning, kreves det en ganske dramatisk inngripen. Er det det du sier?

– Ja. Jeg har lest norske forskere som mener at vi må ha bussing mellom bydelene i byene våre dersom sjanselikhet skal skje. Det kan hende, men det er en svært alvorlig inngripen som helt sikkert har andre negative sosiale konsekvenser.

Forbilder er undervurdert

Askvik mener at det som virkelig utgjør en endring og skaper sosial mobilitet, er endringer på makronivå, som flere studieplasser i høyere utdanning.

– Det løfter alle opp et utdanningshakk. Når vi har mange åpne studieplasser slippes flere til.

– Vi må likevel ikke bli så opptatt av sjanselikhet og utdanning at vi teller antall mastere og at det blir et mål i seg selv. I alt dette kan det være vi glemmer vi hva som trengs i arbeidslivet, sier hun.

– I direktoratets notat peker de på bedre og målrettet karriererådgivning som en av løsningene. Hva synes du om det?

– Jeg har absolutt tro på det som Liza Reisel kaller ildsjeler, sitert i notatet. Det kan være en lærer, som det var i mitt tilfelle, eller kanskje en rådgiver ved skolen.

Askvik er forsker ved Telemarksforsking. Hun forteller at hun har arbeiderklassebakgrunn og at det ikke var opplagt at hun skulle ta høyere utdanning.

– Læreren min 'så meg', så at jeg var god på klassiske ting som verdsettes i skolen. Læreren min pekte ofte på meg i klassen, diskuterte med meg, og satt meg til å lære bort ting jeg kunne. Gav meg selvtillit, rett og slett, på at skole var noe for meg. Så da søkte jeg meg videre til universitetet, og det viste seg jo å passe for meg.

Guiding i barnehagen er uprøvd

I likhet med anbefalingene i notatet, presiserer Askvik at hun har stor tro på det å gripe inn tidlig for å få til en forandring.

– Når man ser på ulikhet i høyere utdanning, skriver mye seg til ulikhet på videregående, som igjen kan forklares av ulikhet på ungdomsskolen, og videre nedover i skolesystemet. Dermed er det logisk å begynne der ulikhetene starter.

Ifølge Askvik har forskning vist at karriererådgivere ved skolene har en tendens til å guide arbeiderklassebarn i samme retning som sine foreldre.

– Forskjellene forplanter seg. Dersom man virkelig vil ha en forskjell, må man begynne i barnehagene. De pedagogiske lederne må ha sosial utjevning som del av utdanningen deres og som del av det de skal levere på, sier Askvik.

Selv om det ikke er så mye nytt i notatet om utdanningsmønstre, er tydelige mønstre også et funn som gir grunnlag for politiske føringer, mener Askvik.

– Om vi skal busse folk fra øst til vest, er lite sannsynlig og er heller ingen en god løsning. Særlig fordi mønsteret som skaper sjanseulikhet starter tidligere.

– Kanskje er guiding og inngripen allerede i barnehagealder en god start. Det har vi iallfall ikke systematisk prøvd tidligere, sier hun.

Saken er oppdatert 21.08.2024