– Regjeringen må ta ansvar for at også østkantungdom finner veien til universitetet

Oddgeir Osland, dekan ved Fakultet for samfunnsvitenskap, har lenge engasjert seg for lik tilgang til høyere utdanning.

Han mener flere universiteter og høgskoler tar ansvar for sosialt mangfold i høyere utdanning, men savner drahjelp fra regjeringen.

Regjeringens blindsone

Tidligere i høst skrev dekanen kronikken Regjeringa si blindsone. Og tre vegar ut av den. (Khrono, 16.08.). Budskapet er tydelig. Osland vil at integrerings- og mangfoldspolitikken skal gjennomsyre politikken for høyere utdanning, og han vil ha mer kunnskap om hvordan det står til med det sosiale mangfoldet i høyere utdanning.

– Hvor kom engasjementet bak denne kronikken fra?

– Som universitet har vi et spesielt ansvar for storbyen Oslo. Vi arbeider med hvordan vi rekrutterer til utdanningene og med å speile bredden i byen vår. Og vi finner liten støtte i sentrale politiske dokumenter om høyere utdanning.

Osland viser til forskning om at rekruttering til høyere utdanning både er kjønnsdelt og delt ut fra etnisk og sosial bakgrunn.

Det er to årsaker til behovet for et integreringsperspektiv på høyere utdanning, ifølge Osland: Ungdommers rett til utdanning på den ene siden, og utdanningene og universitetets behov for mangfold på den andre siden.

– Dersom de som skal bli barnehagelærere eller arbeide i barnevernet ikke kjenner godt til levekårsutfordringene i byen, har vi et problem. Det levde livet, den livserfaringen folk har gjort seg før utdanning er viktig, og det svekker kompetansen dersom vi ikke har et mangfold av studenter fra hele byen, sier han.

Mangler viktige data

Osland kritiserer regjeringen for at det ikke finnes data på hvem som søker seg til ulike utdanninger på ulike utdanningsinstitusjoner.

– Siden det ikke er noen nasjonal oversikt, har vi nå gjort dette selv. Vi kan følge rekrutteringen til vårt fakultet og hele institusjonen.

Osland forteller at det står ganske bra til med mangfoldet ved Fakultet for samfunnsvitenskap når det kommer til kjønn og innvandrerbakgrunn. På de store utdanningene økonomi og administrasjon og ved barnevern og sosionom, er for eksempel rundt 30 prosent av studentene etterkommere av innvandrere.

– Fakultetet vårt rekrutterer også bra fra Oslo sørøst.

Utdanningsinstitusjonene har hovedansvaret, understreker Osland, men myndighetene bør ta seg av kunnskapsgrunnlaget:

– Kunnskapsdepartement bør ta et nasjonalt ansvar for slike oversikter og analyser, slik at vi har data og et godt kunnskapsgrunnlag.

– Norsk utdanning er en suksesshistorie

– På mange måter er den norske høyere utdanningshistorien en suksesshistorie, med integrering av kvinner og barn fra arbeiderklassen i utdanningssystemet. Og ikke minst har vi fått det til i distriktene, så det er bra, sier Osland.

Men noen områder trenger drahjelp, som overgangen fra videregående skole til universitet og fra mastergrad til doktorutdanning, mener han.

– Jeg har lest Hurdalserklæringen – og jeg støtter behovet for god tilgang til utdanning i distriktene og skjønner bakgrunnen – men det er et paradoks: Det er ingen sammenheng mellom regjeringens politikk for høyere utdanning og velferdspolitikken deres.

– Vi som skal ta ansvar i vår egen by, trenger at Kunnskapsdepartementet kommer på banen.

– Dersom vi får drahjelp nasjonalt, vil det bety mye for oss som jobber med mangfold i rekruttering til høyere utdanning. Da blir det et overordnet spørsmål heller enn noe som bare gjelder Oslo eller Drammen.

– Trenger flere studieplasser

Integrering er sentralt i skolepolitikken, men ikke i politikken for høyere utdanning, mener Osland.

Utsynsmeldingen er eksempel på et dokument Osland mener er blottet for integreringsperspektiv. Han mener det er mange spørsmål som må stilles, som:

– Hva er de systematiske skjevhetene i rekruttering til forskjellige typer utdanninger og utdanningsinstitusjoner, og hvilke tiltak bør ligge på institusjonsnivå og hvor bør det tas et nasjonalt ansvar?

– Vi vet jo at dette ikke bare er enkelt, vi har jo erfaring med rekrutteringskampanjer for bedre kjønnsbalanse.

Flere studieplasser kan være et tiltak, ifølge Osland.

– Med vår rekrutteringsprofil, i hvert fall på vårt fakultet, er vi en integreringsmaskin.

– Men vi burde hatt flere studieplasser, for eksempel på økonomisk-administrative fag, der BI er hovedalternativet for mange. Det er høyt karaktersnitt hos oss sammenlignet med andre steder med samme utdanning, så vi bør bli prioritert, sier han.

Holmlia-satsing for mangfold

Osland mener at representasjon i utdanning er viktig for å få mangfold i bakgrunn fra klasse, oppvekst, region og kjønn, og at erfaringen fra en mangfoldig studentgruppe er viktig.

– Det som står om høyere utdanning i Hurdalserklæringen kunne like gjerne vært skrevet i 1975. Her må både statsråden og nasjonale myndigheter ta et helt annet ansvar, slik vi har gjort på Holmlia, mener Osland.

Holmlia-satsingen er en læringsarena og møteplass for samhandling mellom studenter og ansatte, bydel og universitet. Osland forteller at initiativet kom nedenfra og vokste ut av samarbeidet med bydelen og noen av fagmiljøene, som Mette Tollefsrud fra barnehagelærerutdanningen.

Mette Tollefsrud er enig med Osland i at Kunnskapsdepartementet bør anerkjenne noen av utfordringene Oslo har.

– Oslo er en liten by, men har likevel alle trekkene til en storby. Vi har mer av alt, et rikt kulturelt og språklig mangfold, men også størst forskjeller, sier hun.

– Vi har en regjering som er opptatt av distriktene, rekruttering skal blant annet skje gjennom fleksible og tilrettelagte studiedesign. Den samme tenkningen er relevant for Oslo, mener Tollefsrud.

– For OsloMet, som utdanner til velferdsstatens kjerneyrker, er det kritisk viktig at flere ungdommer og unge voksne finner veien til høyere utdanning.

– Vi må snakke om storbykompetanse

– Jeg sitter på Holmlia, og det er en grunn til det, sier Tollefsrud, som er prosjektleder for OsloMets satsing der.

– Studentgruppa i dag er helt annerledes enn for bare noen år siden, så hvordan gjør vi oss relevante for ungdommer i vår samtid?

Tollefsrud er opptatt av å bruke kunnskap og forskning om storbyen som en forberedelse til yrkene universitetet utdanner til.

– Vi må snakke om storbykompetanse som en del av vårt felles kunnskapsgrunnlag og praksis, sier hun.

På den måten mener tidligere instituttleder for barnehagelærerutdanningen Tollefsrud at OsloMet tar samfunnsoppdraget et skritt videre. Årsakene til at de startet med en egen satsing sørøst i Oslo er flere.

– Barnehagepedagogikken er bygget på et normativt verdigrunnlag, en forståelse av hva som er bra for barn.

Hun mener at forståelsen i stor grad bygger på «middelklasseverdier» og tradisjoner fra et homogent Norge den gang barnehagen var «for de få».

– I stedet ville vi bidra til en oppvekstarena som støtter barn uavhengig av hvem de er. Være til stede der det både er et flerkulturelt mangfold og sosioøkonomiske forskjeller, sier hun.

– Vi har lært mye om den delte byen og om hva stedet og befolkningssammensetningen betyr for profesjonsutøverens evne til å samhandle med barn og familier.

– Vi rekrutterer rett og slett flest studenter fra øst

Tollefsrud forteller at Holmlia-prosjektet har bidratt til en økt oppmerksomhet på studenters sammensatte erfaringer og ressurser, i møte med en bydel der rundt 60 prosent av befolkningen har flerkulturell bakgrunn.

Det handler om å gjøre seg relevante for en større del av befolkningen enn det de har klart tidligere, ifølge prosjektlederen.

– OsloMet har god søkning fra sørøst, vi rekrutterer rett og slett flest studenter fra østsiden av byen.

– På mange måter er vi også et klassereiseuniversitet, med en stor andel studenter som er etterkommere av foreldre som har innvandret til Norge og studenter med foreldre uten høyere utdanning.

I Holmlia-satsingen handler mangfoldet om kjønn, etnisk og sosial bakgrunn.

– Vi har sett en stor interesse for prosjektet «Hvor er mine brødre», som handler om å rekruttere flere menn med flerkulturell bakgrunn til høyere utdanning og omsorgsyrker, sier Tollefsrud.

Hun forteller at prosjektdeltakerne bruker egne historier som en inngang til å nå ungdommer på videregående skoler.

– Dette er menn som selv har hatt en utradisjonell vei inn i høyere utdanning og arbeid med barn. De er rollemodeller og veivisere, med kulturelle referanser og erfaringer som ungdommene de møter kjenner seg igjen i. Det gjør at de blir lyttet til.

– Det er fryktelig langt til Pilestredet

Det å starte på en høyere utdanning oppleves veldig forskjellig, avhengig av hvilke erfaringer studentene har med seg og hva lærestedet forventer av dem, påpeker Tollefsrud.

– Vi mister dessverre altfor mange studenter det første året. Vi vet at mange har foreldre uten høyere utdanning eller som er født utenfor Norge.

– Hvem mister dere?

– Det vet vi noe om, men ikke nok. I barnehagelærerutdanningen har det i en årrekke vært et mønster at menn slutter oftere enn kvinner.

Dette studieåret var det 40 prosent av mennene som sluttet, med det er ikke kjent hvor mange av disse som hadde flerkulturell bakgrunn, ifølge Tollefsrud.

– Jeg tror vi i sterkere grad må spørre oss selv hvorfor dette skjer. Hva kunne vi gjort annerledes?

Senter for profesjonsstudier har på oppdrag for OsloMet startet arbeidet med å kartlegge, samle data og analysere. Tollefsrud mener dette er viktig for å finne ut om det er noen mønstre i hvem som avbryter utdanningen.

– Deretter må vi ha en diskusjon om hvilke tiltak vi kan sette inn for å forebygge frafall. Det handler ikke om å senke kvaliteten i utdanningen, men om å være tettere på studentene. Vi må tillate oss å bruke tid på å fase studentene inn i et høyere utdanningsløp og akademia.

– Det er fryktelig langt til Pilestredet, sier Tollefsrud.

Sandra Borch svarer på kritikken

Forsknings- og høyere utdanningsminister Sandra Borch svarer følgende på kritikken:

– Regjeringen ønsker at studentene i høyere utdanning skal gjenspeile befolkningen. Vi har hele tiden vært tydelige på at mangfold skal være ett av tre hovedtema for stortingsmeldingen om profesjonsutdanningene.

– Et mål for arbeidet er blant annet å få frem et mer detaljert kunnskapsgrunnlag som viser mangfold, eller mangelen på mangfold, i profesjonsutdanninger som barnehage- og grunnskolelærer, sykepleierutdanning og medisin.

– Regjeringen har klare forventninger til at institusjonene jobber med å legge til rette for mangfold i alle utdanninger. Det er det også mitt inntrykk at mange institusjoner gjør. Samtidig er jeg alltid åpen for konkrete forslag til hvordan regjeringen eller departementet kan støtte universiteter og høgskoler i arbeidet.