Studenter med innvandrerforeldre blir stigmatisert for valg av prestisjestudier

– Når de er flinke, opplever flere å bli mistenkeliggjort – av medelever og medstudenter, rådgivere og seminarledere. Det skjer både tidlig i utdanningsløpet og senere som studenter på universitetet, sier Marianne Takvam Kindt.

I mai disputerte hun med sin doktoravhandling om barn av innvandrere som velger prestisjefylte studier ved høyere utdanningsinstitusjoner i Norge. Hun har sett på hvordan studentene opplever majoritetsbefolkningens holdninger til utdanningsvalget, og hvordan studentene selv begrunner sine valg.

– I store trekk handler avhandlingen om etterkommernes opplevelse av inkludering og hvordan de tilpasser seg sine omgivelser, sier Kindt.

Lav inntekt, men barna har høy utdanning

Avhandlingen, som består av tre ulike artikler, er basert på intervjuer med 28 studenter tidlig i 20-årene. De fleste er født i Norge og har asiatiske eller afrikanske foreldre som flyttet til Norge i voksen alder.

I Norge er barn av innvandrere overrepresentert på noen studier, som for eksempel odontologi, farmasi, medisin, ingeniørfag og økonomi og administrasjon. En stor andel av Kindts informanter går på de nevnte profesjonsstudiene, mens noen går på økonomistudier som finans.

– Det er et veldig skjevt utvalg med vilje. Jeg ønsket å fokusere på suksesshistoriene, og hva som kjennetegner dem, sier Kindt.

I avhandlingen retter hun et kritisk blikk mot stereotypier og fordommer mot etterkommere av innvandrere. Men det var ikke det som var utgangspunktet for prosjektet.

– Utgangspunktet var veldig likt det jeg ender opp med å kritisere, nemlig det flere forskere ofte omtaler som paradoksalt: At mange etterkommere av innvandrere gjør det så bra i utdanningssystemet til tross for at mange vokser opp i lavinntektsfamilier.

Blant etterkommere som fullfører videregående skole er det langt flere som begynner i høyere utdanning enn det er i majoritetsbefolkningen, uavhengig av sosial bakgrunn. I forskningslitteraturen er det derfor mange som peker på at klassisk sosiologisk teori om at klassebakgrunn påvirker utdanningsvalg, ikke strekker til, forteller Kindt.

Forestillingen om at sosial kontroll skaper innvandrerdrivet

– Mange mener vi må se på en spesifikk kultur blant innvandrere for å forstå det såkalte «innvandrerdrivet», sier Kindt, og utdyper:

– En fortelling som går igjen, både i medier og i forskningslitteraturen, er at etterkommere av innvandrere velger prestisjefylte studier som et resultat av press eller sosial kontroll. Valgene deres blir begrunnet ut fra foreldrenes kultur, der patriarkalske strukturer, respekt for autoriteter og tradisjonelle kjønnsroller står sterkt.

Kindt fant imidlertid tegn på at klassebakgrunn kan ha hatt større betydning for informantenes utdanningsvalg enn det hun først trodde.

– Selv om samtlige hadde foreldre i ufaglærte jobber eller i yrker som ikke krever høy utdanning, hadde de fleste av foreldrene hatt en langt høyere sosial status i hjemlandet.

I intervjuene fortalte mange av informantene at de hadde blitt oppdratt i tråd med det forskere har definert som "middelklasseforeldreskap" i studier av majoritetsbefolkningen. De beskrev en oppvekst der foreldrene hadde vært svært involvert i barnas hverdag, både i skolearbeid og fritidsaktiviteter.

– Slike foreldre setter ofte mål for barnas fremtid, mål som blir fulgt opp gjennom et organisert, voksenstyrt liv. Familiene har dessuten en kultur for samtale og argumentasjon, sier Kindt.

Blant Kindts informanter var det også slik at de foreldrene som hadde hatt en høyere status i hjemlandet, hadde bedre tid og språklige ressurser. Disse foreldrene hadde større mulighet til å hjelpe barna sine sammenlignet med de foreldrene som hadde hatt en relativt lavere status i hjemlandet.

– De såkalte middelklasseforeldrene har ofte lært seg godt norsk og de har gjerne en sterkere tilknytning til arbeidsmarkedet. Selv om de har ufaglærte yrker, har de jobber med regulert arbeidstid.

Fra innvandrerdriv til middelklassedriv

Disse funnene ga Kindt et nytt perspektiv på innvandrerdrivet. Betydningen av en spesifikk innvandrerkultur har kanskje blitt overdrevet, mener hun.

– Vi ser at klassebaserte ressurser, som foreldrene har tatt med seg når de migrerte, ikke nødvendigvis forsvinner selv om de mister den økonomiske kapitalen. Kanskje er det slik at vi ikke er vitne til en kjempestor sosial mobilitet, men en gjenoppretting av foreldrenes status fra hjemlandet, sier Kindt.

Hun understreker at funnene ikke betyr at kulturelle årsaker ikke er viktig eller at sosial kontroll ikke eksisterer.

– Poenget er at når man snakker om innvandrerdrivet, skjærer man alle over samme kam, men det kan hende deres vei til universitetet er ganske ulik. Foreldrene har hatt et liv før de kom til Norge, som påvirker hele familiens liv i Norge, sier Kindt.

– Vi definerer ikke sterk disiplin og sterkt foreldreengasjement blant majoritetsbefolkningen som sosial kontroll. Men sosial kontroll kan eksistere i alle middelklassefamilier, legger hun til.

Hun mener imidlertid det er behov for mer forskning på hvordan kultur og klasse påvirker etterkommeres utdanningsvalg.

«Hvorfor valgte du et typisk minoritetsfag?»

Fordommer og stereotypier om etterkommeres utdanningsvalg finnes ikke bare i forskningslitteraturen eller i mediene. Flere av Kindts informanter har opplevd å bli konfrontert med spørsmål som «Hvorfor valgte du et typisk minoritetsfag?»

Spørsmål som dette har blitt stilt av både medstudenter og seminarledere, forteller Kindt. Tidligere i utdanningsløpet har de møtt på kommentarer fra skolerådgivere som: «Bør ikke du velge noe mindre ambisiøst med din bakgrunn?»

– Mine informanter fortalte at de har jobbet hardt for å komme dit de er, at de er godt integrert og har gjort alt det riktige. Men fortsatt blir de mistenkeliggjort. De føler at de blir møtt med holdningen om at de har gjort et riktig valg, men av feil grunn, sier Kindt.

– Sagt på en populistisk måte: For å unngå å bli mistenkeliggjort må de velge et fag som kunsthistorie eller et annet humanistisk fag. Da blir kanskje valget sett på som selvstendig. 

Må velge utradisjonelt for å bevise selvstendighet

Studentenes egne tanker rundt utdanningsvalg skiller seg skarpt fra fortellingen om sosial kontroll.

– De forteller at de har tatt individuelle valg, at de for eksempel alltid har elsket naturfag eller at de visste fra de var små at de skulle bli lege. De forteller også at de aldri har blitt presset, sier Kindt.

– Samtidig vet vi fra tidligere studier at mange opplever press.

I intervjuene fortalte studentene at de føler de blir fratatt autonomi og individualitet, både av institusjonene og enkeltmenneskene som representerer disse institusjonene.

– Det bidrar til at ungdommene opplever en distanse til de sosiale omgivelsene, sier Kindt.

Kindt tolker det slik at studentene tar tilbake autonomi ved å fortelle sin egen historie. Fortellingene kan bidra til å nedtone stigmaet om at de bare er et offer som tar valg etter press fra familien.

– Men det er ikke nødvendigvis sånn at de bruker fortellingene på en kalkulert måte. Det kan være mange grunner til at informantene mine trekker på fortellinger om selvstendighet og frihet når de snakker om utdanningsvalget sitt, og jeg har ikke data til å konkludere bastant her, sier hun.

– Fortellingene om frie valg gjenspeiler dessuten fullstendig de normene og verdiene som barn har blitt opplært til å verdsette i norsk skole.

Rammer kvinner i større grad

Kulturforklaringen står spesielt sterkt når kvinnelige etterkommeres utdanningsvalg blir omtalt, både i forskningslitteraturen og i mediene. En av mytene er at innvandrerjenter gjør det godt på skolen fordi de ikke er ute på fritiden, men blir holdt hjemme av foreldrene, forteller Kindt.

– Mange er bekymret for hva som vil skje med innvandrerkvinnene etter endt utdanning: Kommer de bare til å føde barn og bli hjemmeværende? forteller Kindt.

Enkelte av informantene har også opplevd nedsettende kommentarer fra medelever.

– En kvinnelig informant fortalte at elever sa at «hva er vitsen med dette når du uansett bare skal bli gifta bort?». Her kan stereotypien forstås som å handle om både kjønn og etnisitet, sier Kindt.

Forskerne på feltet er delt i to. På den ene siden argumenterer noen for at utdanning er frigjørende fordi det fører til at man møter mennesker med ulik bakgrunn, at man setter spørsmålstegn ved egen oppvekst og tradisjoner, og det øker sannsynligheten for at man gifter seg ut av sin etniske eller religiøse gruppe.

Andre forskere argumenterer for at utdanning for innvandrerkvinner i all hovedsak handler om dannelse – om å bli en god mor og få status i familien. At de tar utdannelse kan dermed leses som et resultat av at de gjør som sin familie og nettverk ber dem om.

Vil eie sin egen historie

Når de kvinnelige informantene til Kindt svarer på dette spørsmålet, er det imidlertid ikke like svart-hvitt.

De argumenterer for at det er fullt mulig å kombinere det å være uavhengig og fri med å være familieorientert og ta hensyn til hva foreldrene ønsker seg av dem, forteller Kindt.

– De er helt tydelige på at de ikke ønsker å være hjemmeværende, for eksempel. Dette betyr imidlertid ikke at de ikke verdsetter familiens råd når det kommer til hvem de skal gifte seg med. De ønsker en ektefelle med samme bakgrunn, som foreldrene deres har hjulpet til med å finne.

De kvinnelige informantene gjør det arrangerte ekteskapet, som de omtaler som «introdusert ekteskap», forenlig med liberale verdier.

– De forteller at man alltid kan si nei til en foreslått partner, at det er viktig å ikke få barn med en gang. De støtter også pappaperm og at menn må akseptere at kvinner skal jobbe.

Mange mener det er frigjørende i seg selv at foreldrene skal hjelpe til med å finne en kjæreste. Da kan de heller fokusere på å bli sykehuslege eller diplomat. De forteller at dette frigjør tid, ifølge Kindt.

– Dette er en veldig fin fortelling om at majoritets- og minoritetskulturen går hånd i hånd. Samtidig er det nok ikke alltid like enkelt. Flere uttrykker for eksempel en bekymring for hva som vil skje dersom de plutselig forelsker seg i en person med «feil bakgrunn».

Etterkommergenerasjonen er imidlertid fortsatt ung, og det finnes derfor ikke nok informasjon om hva som skjer etter de har fullført utdanningen.

– Det som er sikkert er at etterkommerkvinner jobber langt mer enn mødrene, men det er fortsett en liten forskjell opp til majoritetskvinner. Den forskjellen forklares ofte med tradisjonelle kjønnsrollemønstre.

Kindt har ønsket å synliggjøre stereotypier og hvordan de kvinnelige studentene svarer på disse.

– De sier at selv om de er strukturelt på vei til å bli superintegrert, betyr ikke det at de må gi opp alle sine tradisjoner. Slik tar de eierskap over sin egen historie.