Idyllisering av innvandrer­drivet?

– Det er litt fort gjort å blande ting sammen når man skal vurdere «hvordan det går med» barn av innvandrere. Gode resultater i utdanningssystemet betyr ikke nødvendigvis at integreringen har lykkes på alle plan, sier førsteamanuensis og sosiolog ved Politihøyskolen Mariann Stærkebye Leirvik.

Denne problemstillingen tar hun for seg i artikkelen «Medaljens bakside: omkostninger av etnisk kapital for utdanning», der hun kritiserer det hun mener er en idyllisering av det såkalte innvandrerdrivet.

– Det har vært en del forskningsbidrag, fra meg selv inkludert, som først og fremst fokuserer på det positive, sier hun.

– Denne forskningen har også vært en viktig motsats til et fokus på at mange har faglige utfordringer og høyere frafall.

Begrepet «innvandrerdriv» viser til at unge med minoritetsbakgrunn har «mer driv» utdanningsmessig enn etnisk norske, de har høyere ambisjoner, og de gjør det også bedre enn forventet ut fra sin klassebakgrunn. Det fører også til at en del unge gjerne sikter seg inn mot krevende og prestisjefulle utdanninger – ofte profesjonsutdanninger som jus, farmasi, ingeniørfag og ikke minst medisin.

Tidligere forskning har pekt på ulike årsaker til fenomenet, deriblant sosial kontroll innad i ulike innvandrergrupper, konkurransementalitet, et ønske om sosial mobilitet og en høyere verdsetting av utdanning. Et perspektiv innen denne forskningen har vært at det etniske nettverket fungerer som en slags sosial kapital – såkalt etnisk kapital – og bidrar til denne formen for sosial mobilitet.

– Poenget mitt er at dette drivet også kan ha negative, belastende aspekter for individet – det er forsket lite på medaljens bakside, sier Leirvik.

– For eksempel: Gjør de unge det av plikt? Eller av eget valg? Dersom noen velger en realfaglig studieretning på videregående som de egentlig ikke er faglig interessert i og heller ikke mestrer, kan det føre til at de går ut av videregående med dårligere karakterer, eller at de faller fra i løpet av videregående.

Nyansering er viktig

Leirvik har intervjuet minoritetsrådgivere som har jobbet på videregående skoler, samt unge voksne med innvandrerforeldre fra Pakistan og India, og som har klart seg bra i skolesystemet og tatt høyere utdanning. har to hovedpoenger: Det ene er at den samme etniske kapitalen som for enkelte har en positiv effekt på skoleprestasjonene, kan ha en negativ effekt for andre.

Det andre er at den etniske kapitalen kan virke negativt på andre områder enn utdanning – også for de som klarer seg bra i utdanningssystemet.

– Det er ikke slik at jeg ønsker å vri dette til noe utelukkende negativt. Formålet mitt er å få frem at man bør ha et nyansert bilde av fenomenet, understreker Leirvik.

Det er først og fremst innen forskningen Leirvik mener det så langt har vært en tendens til idyllisering, men hun påpeker at forskningen også har konsekvenser utenfor akademia:

– Mye politikkutforming baserer seg på forskning, og ikke minst tiltak på «bakkeplan», for eksempel skolerådgiveres praksis for hvordan de skal snakke med ungdom om utdanningsvalg. Også her er det viktig å ha med seg begge sider, og at man har en forståelse for at dette «drivet» også kan ha negative sider, sier hun.

Avkastning og omkostning

Hvorvidt den etniske kapitalen hadde avkastninger eller omkostninger for de unge, varierer. For en del av dem var er ikke foreldrenes høye utdanningsambisjoner i seg selv noe negativt – for mange av de skoleflinke var det snarere i tråd med deres egne utdanningsønsker. Samtidig kan ambisjonene føre til sosial kontroll med negative innvirkninger, både på fremtidig suksess i utdanningssystemet og på andre aspekter i livet.

– Det er selvfølgelig veldig positivt at mange gjør det bra når det gjelder strukturell integrering, altså at mange unge er velintegrerte i strukturer, som utdanningssystemet. Men man kan ikke automatisk sette likhetstegn mellom strukturell integrasjon og sosial og kulturell integrasjon, sier Leirvik.

– Unge voksne med minoritetsbakgrunn kan være sosialt og kulturelt integrert selv om de ikke har tatt høyere utdanning – og for enkelte betyr ikke høyere utdanning nødvendigvis autonomi og frihet.

I artikkelen velger Leirvik å trekke frem to av informantene som ifølge henne tydeliggjør hvordan omkostningene kan være – Randeep (27) med indisk bakgrunn, og Amira (24) med pakistansk bakgrunn.

– Jeg trekker frem disse to fordi de veldig tydelig viser hvordan medaljens bakside av innvandrerdrivet kan arte seg, forteller forskeren.

Både Randeep og Amira har klart seg relativt godt på skolen, og begge har tatt høyere utdanning. Mens Amira ikke har følt seg spesielt presset av foreldrene til å velge noen spesifikk form for utdanningsretning, valgte Randeep realfag på videregående etter foreldrenes ønske, selv om han egentlig ikke var særlig god i disse fagene. Foreldrene ville nemlig at han skulle gå på en profesjonsutdanning etter videregående. Randeep har også blitt utsatt for fysisk vold som kontroll i hjemmet. Han velger å gjøre opprør, står imot foreldrene, og tar til slutt en høyere utdanning som går imot foreldrenes ønske.

Amira, som er i gang med en mastergrad, opplever på sin side fortsatt å måtte forholde seg til foreldrenes strenge regler – blant annet må hun i en alder av 24 være inne senest klokken ni-ti om kvelden. Foreldrene ringer henne ofte for å spørre hvem hun er sammen med og hvor hun er, og opprettholder kontrollen over henne i mye større grad enn hva tilfellet er for Randeep. Amira forteller også at omkostningene ved ikke å følge foreldrenes regler har blitt mer alvorlige etter at hun har blitt voksen.

– I utgangspunktet er jo sosial kontroll positivt, også for etnisk norske, altså at man følger opp barna sine og følger med på hvordan det går med dem i utdanningssystemet, sier Leirvik.

– Men for både Randeep og Amira ser vi hvordan dette går over visse grenser.

Del av en større kontrollpakke

I tillegg til at konsekvensene av regelbrudd har blitt strengere for Amira enn da hun var ung, må hun som voksen også forholde seg til trusler om vold og tvangsekteskap. Å bryte med foreldrenes normer for god atferd har mye større konsekvenser for Amira enn for Randeep nå i voksen alder. Imidlertid har Randeep måttet tåle fysisk vold i oppveksten.

Leirvik oppsummerer:

– Når man ser på Amira og Randeep, ser man to unge voksne som har hatt suksess i utdanningssystemet, og man kan si at den etniske kapitalen har gitt avkastning. De har begge vært en del av miljøer der utdanning verdsettes høyt, og de vektlegger dessuten selv utdanning som et viktig middel for sosial mobilitet, sier Leirvik.

– Men poenget med å trekke frem disse to historiene, er at påvirkningen foreldrene har på utdanning, som regel bare er en del av en større kontrollpakke. Man må se tingene i sammenheng, og ikke bare se på utdaninng isolert sett. Suksess i utdanningssystemet sier ikke automatisk noe om selvopplevd autonomi eller frihet, heller ikke om individets psykisk helse.

– Så integrasjon, inkludering og sosial mobilitet måles i for stor grad etter hvorvidt man tar høyere utdanning?

– Ikke nødvendigvis, for vi har mye god forskning som fokuserer på andre viktige aspekter ved integrasjon. Men mitt inntrykk fra media er kanskje at mange vektlegger utdanning litt ensidig, uten at jeg skal påstå at jeg har studert det som mediefenomen, sier Leirvik.

– Utdanning og arbeidsliv er selvfølgelig veldig viktig, men mitt inntrykk er at det kan bli fristende å kun se på den strukturelle integrasjonen, det vil si hvordan det går i utdanningssystemet og på arbeidsmarkedet. Dersom det strukturelt sett går bra, er det litt for lett å benytte anledningen til å lene seg tilbake fra politisk hold, mener hun.

– Det er viktig at det utformes tiltak som ivaretar andre aspekter også, som inkludering og tilhørighet, avslutter Leirvik.