Internasjonale forskere baner vei for mer mangfold

I forskningssektoren diskuterer man internasjonaliseringen: Noen synes det er for lite, andre for mye. Kan det også hende at internasjonalisering av forskningssektoren skaper større hindringer for noen grupper enn for andre?

Kan den internasjonale rekrutteringen til forskerstillinger i Norge være til hinder for norskfødte med innvandrerforeldre som ønsker en forskerkarriere? Gjør forskningssektorens søkelys på internasjonalisering at vi mister våre egne med utdanning fra Norge, inkludert norskfødte med innvandrerforeldre?

Les nyhetssaken: Stadig flere forskere med innvandrerbakgrunn

I denne saken, som er en del av artikkelserien «Norskfødte forskere med innvandrerforeldre», har vi bedt tre personer reflektere over forholdet mellom internasjonalisering og rekruttering av norskfødte forskere med innvandrerforeldre.

Vi har stilt disse spørsmålene til en professor som flyttet til Norge for 17 år siden og har engasjert seg i debatten om internasjonalisering, en forsker ved Institutt for informatikk, som kom til Norge da han var liten, og en masterstudent ved samme fakultet.

Tre årsaker til få etterkommere i forskning

Professor Malcolm Langford ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo, mener det lave antallet norskfødte forskere med innvandrerbakgrunn skyldes særlig tre faktorer: manglende nettverk, diskriminering og familiehensyn, som gjør det mindre rasjonelt å velge en gjerne lavere betalt og mindre forutsigbar forskerkarriere.

Langford stiftet sammen med flere andre organisasjonen Forum for internasjonale forskere (FIRO) i 2018. Et av målene var å engasjere seg i debatter om internasjonalisering, integrering og mangfold i akademia.

– Hva er din oppfatning om diskriminering som årsak?

– Vi vet fra forskning at det er diskriminering i ansettelser både i offentlig og privat sektor, og det er kanskje ingen grunn til å tro at akademia er annerledes, sier Langford.

Ved eget fakultet har sosial reproduksjon blant både studenter og forskere lenge vært et kjennetegn. I dette tilfellet betyr det at en stor andel av jusstudentene og -forskerne også kommer fra jurist-familier. Nå forteller Langford at andelen jusstudenter med advokatforeldre har falt kraftig.

– Det handler likevel kanskje mest om klasse, sier Langford.

Han understreker at det uforutsigbare ved en forskerkarriere gjør at det er mindre risikofylt å bli forsker dersom man er fra middelklassen enn dersom man kommer fra en familie med lavere sosial bakgrunn.

– Man kan oppleve mer tilhørighet og sikre bedre nettverk i en sektor dominert av middelklassen.

Langford er selv vokst opp i en lavere middelklassefamilie på Papua Ny-Guinea og i Australia.

Et generasjonsskifte på instituttet

Omid Mirmotahari kom til Norge med sine iranske foreldre da han var seks år gammel. Han har hele skolegangen fra Norge. I tillegg til flere synlige minoriteter i akademia, ser han også en annen endring:

– Det er mindre rasisme nå enn før, mener Mirmotahari, førsteamanuensis ved Institutt for informatikk, Universitetet i Oslo.

Han forteller om hvordan det føltes å stadig få kommentarer om hvor godt norsk han snakket, fordi han har et utenlandskklingende navn. Eller som den gangen han ble intervjuet til en jobb på universitetet, og ble spurt: «Hvordan forholder du deg til kvinnelige ledere?»

– Hva hvis intervjuerne spurte alle menn som var inne til intervju om det samme, fordi de var opptatt av å forebygge kjønnsdiskriminering?

– Konteksten gjorde det tydelig at spørsmålet var basert på antakelser om min kulturelle bakgrunn, sier Mirmotahari.

– Erfaringene mine fra høyere utdanning har vært utfordrende, men også lærerike. Jeg har måttet jobbe hardt for å komme dit jeg er i dag, sier han.

Mirmotahari forteller også om et generasjonsskifte på Institutt for informatikk. Mens det tidligere var en ganske homogen gruppe både med tanke på kjønn (menn), etnisitet (hvite) og sosialt (middelklasse), er det nå en mer mangfoldig gruppe, mener han.

– Problemet er rekrutteringen

Mirmotahari har vært med i ansettelsesprosesser til forskerstillinger, og han mener rekruttering av norskfødte søkere er et problem.

– Det er mange gode utenlandske søkere, men liten interessen blant søkere fra Norge, de søker ikke. Hvorfor er det sånn, er vi ikke gode nok eller er det ikke lukrativt, spør Mirmotahari, og svarer selv:

– Det er gjerne sånn at du tar en doktorgrad på fire–fem år, og så vet du ikke hva som skjer etterpå. Man vet jo ikke om man får fortsette i akademia.

På Institutt for informatikk er det nesten bare utenlandske søkere til stipendiatstillinger, forteller Mirmotahari.

– Jeg tror det er fordi det er mer lukrativt utenfor akademia. Dersom de som er ferdige med master får over 800 000 kr i startlønn, er det mange som heller vil kommersialisere ideene sine enn å spisse dem på universitetet, sier han.

– Men vil internasjonale søkere ofte utkonkurrere norske søkere?

– Selv om vi underviser en del på engelsk, har forskere rekruttert fra Norge en fordel i at de forstår norsk og det norske systemet. Og vi kjenner kvaliteten på de som kommer fra oss, så det er deres fordel. På den andre siden har mange utenlandske søkere gjerne publisert 15 forskningsartikler, mens de herfra har skrevet et fåtall, sier han.

I tillegg kan internasjonale forskere ha den fordelen at de har et større (internasjonalt) nettverk og utveksling med andre, mener Mirmotahari.

Når jeg spør førsteamanuensen Mirmotahari om hvorfor han vil være forsker, svarer han med et smil:

– Jeg gjorde det bra, og jeg er veldig engasjert og nysgjerrig.

– Jo mer blandet, dess bedre er det

Mirmotahari veileder også mange masterstudenter, deriblant Shahvez Mahmood. Masterstudenten opplever ikke internasjonaliseringen i akademia som et problem, snarere tvert imot:

– Når det kommer flere internasjonale forskere til Norge, kan det hjelpe oss som er norskfødte med innvandrerforeldre. Når utenlandske forskere kommer hit til landet, kan det hende at fordommene mot oss med minoritetsbakgrunn minsker.

Mahmood forklarer erfaringen sin slik: Dersom det er flere som virker «annerledes» eller «fremmede», blir det ikke så rart å skille seg litt ut fra majoriteten.

– De internasjonale forskerne kan være rollemodeller for alle, selv om man ikke har samme bakgrunn, sier han.

Mahmood understreker at han er i IT-sektoren, både gjennom jobb og masterstudier i informatikk, en mangfoldig sektor der han ikke føler seg som en minoritet med sin norsk-pakistanske bakgrunn.

– IT-sektoren er en så globalisert sektor, det er vanlig med folk fra mange land og kulturer og mange utviklere er hentet fra land utenfor Norge, sier Mahmood.

Ifølge Mahmood handler det om hvor mangfoldige forskjellige fag og sektorer er. Han nevner finanssektoren som eksempel på en gruppe der kanskje ikke ulike folk har de samme mulighetene.

– Jo mer blandet, dess bedre er det, mener Mahmood.

Rollemodeller for andre

Mahmood er opptatt av å lære andre det han har erfart så langt.

– Spesielt på bachelorutdanningen var det viktig for meg å være en rollemodell. Da ville jeg hjelpe de som var tidligere i studieløpet og gi info jeg fikk fra andre videre, slik at andre kunne lære av mine feil.

Omid Mirmotahari, Mahmoods veileder, forteller om å tråkke opp veien selv.

– Har du ikke hatt noen rollemodeller?

– Nei, det har ikke vært så mange rollemodeller, men jeg er opptatt av å være en god rollemodell for andre, sier han.

Malcolm Langford mener at rollemodeller med minoritetsbakgrunn ikke bare er viktig for studenter, men også for forskere uten minoritetsbakgrunn.

– Det å ha kolleger som ser annerledes ut enn deg selv, påvirker også hvordan du ser på studenter som ser annerledes ut, og så igjen hvordan du knytter bånd med dem, sier han.

Langford mener det er avgjørende hvem av studentene vi ser som framtidige forskere og hvem vi inviterer inn i ulike nettverk. Det kan – selv om det er ubevisst – få konsekvenser for hvorvidt begge kjønn og ulike etniske og sosiale bakgrunner er representert.

– Vi trenger ikke å være überwoke for å jobbe med oss selv med å behandle folk likestilt. Det å se noen som skiller seg ut og bryter med stereotypier, hjelper oss til å gjøre det samme.

Internasjonal konkurranse

Forum for internasjonale forskere (FIRO) har blant annet engasjert seg i spørsmål om mangfoldet blant de internasjonale forskerne i Norge, forteller Malcolm Langford og viser til en svensk artikkel om det samme.

Flere av de internasjonale forskerne har gjerne minoritetsbakgrunn i eget land, påpeker han, så det er viktig å ikke lage en automatisk motsetning mellom de internasjonale og forskere med minoritetsbakgrunn i Norge.

Samtidig ser Langford utfordringer og paradokser når det kommer til rekruttering:

– De åpne, meritokratiske prosessene har vært viktige for kvinnelige forskere fra 90-tallet og de internasjonale forskere fra 2000-tallet, men har kanskje gått litt på bekostning av norske forskere med innvandrerbakgrunn i enkelte felt.

Mirmotahari mener at de som har tatt høyere utdanning i Norge kan stille bedre i ansettelsesprosesser, men tror samtidig at man har bedre sjanser med etnisk norsk navn enn et utenlandsk navn.

– Norske navn og hvor kandidatene har tatt doktorgraden sin, blir ofte vektlagt, sier han.

Førsteamanuensis Mirmotahari skisserer en løsning for å få flere til å kvalifisere seg til doktorgrad:

– En slags «ventelønn» kunne gitt mer forutsigbarhet for studentene, siden det gjerne kan gå et helt år før det åpner seg mulighet til å ta en doktorgrad etter mastergraden.

Mirmotahari ser for seg at instituttet kunne tilbudt studentene med de ti beste masteroppgavene en rekrutteringsstilling i for eksempel et halvt eller helt år.

– Det kunne vært sånn: Her har vi en god student, og der vet vi at det kommer et prosjekt om en stund. Hvordan få dette til?

Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet opplyser at vitenskapelig assistent er eksempel på en rekrutteringsstilling, men at de ikke har en ordning med «ventelønn».