Carl Thodesen: Drømte om fotballkarriere, ble en lagspiller i akademia

Asfaltforsker og ingeniør. Har bodd i Egypt, Jemen, Thailand, Eritrea og USA. Flyttet til Norge da han var 30.

Nå er Carl Thodesen 45 år og entusiastisk ny leder for Kif-komiteen. Far til tre. Og prorektor ved OsloMet. Hvordan henger dette sammen?

Og hva har den mest illeluktende frukten i verden med Thodesen å gjøre? Mer om det etter hvert.

Først litt om hvordan Thodesen bare i løpet av noen sekunder gikk fra å «kun» være prorektor ved OsloMet og til å overta stafettpinnen etter UiO-rektor Ragnhild Hennum som leder for Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning og høyere utdanning (Kif-komiteen).

– Jeg fikk en telefon fra departementet en stund før jul, og da sa jeg bare «ja» på flekken, sier han smilende.
Nå er Kif-komiteen oppnevnt av Kunnskapsdepartementet for perioden 2026 til 2029.

– Kif-komiteens arbeid har aldri vært viktigere enn nå. Jeg er veldig motivert for oppgaven og synes det er spennende både profesjonelt og personlig.

Med mennesker som drivkraft

Noen ganger møter man personer som er oppriktig engasjerte, åpne og nysgjerrige. Heldigvis. Men kanskje ikke så ofte blant toppledere?

Thodesen er i så fall unntaket som bekrefter regelen. Tidligere dekankollega Gro Jamtvedt støtter dette inntrykket av Thodesen:

– Carl er lett å like, alltid blid og med en særegen, åpen stil som noen ganger kan overraske. Han er glad i mennesker og alltid til stede i samtaler. Han er en god lytter, er ydmyk og lite selvhøytidelig, skriver hun på e-post.

Like sterke er lovordene fra Albert Lau, som kom til NTNU som stipendiat mens Thodesen var instituttleder:

– Carl har evnen til å samle mennesker og lede dem i en tydelig retning. Han har et naturlig lederskap og en karisma som gjør at folk lytter til ham og ønsker å følge ham, skriver førsteamanuensis Lau på e-post.

Det eneste Lau klarer å si om en mulig svakhet, er noe som også kan ses som en styrke:

– Carl lytter oppriktig til alles meninger, som er en styrke, men noen ganger kan gjøre beslutningsprosesser mer krevende.

– Engasjement smitter, og når jeg treffer en person jeg liker, går jeg den veien, sier Thodesen selv.

Menneskemøter styrte både hvilken mastergrad og hvilken doktorgrad han tok. En professor Thodesen likte godt, gjorde at det ble mastergrad i væskedynamikk, med denne som veileder.

– Det samme skjedde da jeg tok doktorgrad. Stjerneprofessor i veiteknikk Serji Amirkhanian, som jeg likte, ble veilederen min og da kunne jeg ta doktorgrad i utvikling av asfaltdekke ved Clemson University.

Men hvor kommer Thodesens «bemerkelsesverdige energi», som Lau kaller det, fra? Et engasjement og en energi som gjør at et halvannet times intervju går fort som et knips.

– Carl var både spennende og morsom å jobbe med. Han er uredd, åpen og innovativ, og vi satte i gang flere prosjekter sammen innen helse og teknologi, forteller Jamtvedt.

Ydmyk av å bli far

Halvannet år inn i ledergjerningen for Institutt for bygg- og miljøteknikk ved Fakultet for ingeniørvitenskap på NTNU, ble 35-årige Carl Thodesen far for første gang.

Det er tøft for mange å bli foreldre. For Thodesens ble det en gutt som kom til verden i uke 23 og bare veide 500 gram. Det fortalte paret om til VG for ti år siden, og i en ny reportasje i VG rett før jul. Den engang lille Aksel har blitt ti år med to småsøsken på ni og seks.

– Det er en av de viktigste erfaringene i livet mitt å bli far til et barn med spesielle behov. Det har gjort meg ydmyk, sier Thodesen om livet etter eldstesønnen ble født og fikk en autismediagnose.

Men ikke bare ydmyk. Thodesen forteller også om en ny kraft. Det å vokte og verne barnet sitt.

– For foreldre er kanskje den viktigste oppgaven å være en «guardian», en vokter for barna våre, sier han.

En gang på matbutikken var det en eldre mann som kjeftet på Thodesen og sønnen hans. Etter først å ha prøvd å forklare og forsvare, fant han ut at det eneste riktige var å si til mannen «dette går ikke, jeg kan ikke snakke mer med deg».

– Jeg måtte vise at det var nok, og min hovedoppgave var å passe på sønnen min.

– Åpenhet er alt

Det året Carl Thodesen var nybakt far og instituttleder i Trondheim, jobbet han 50 prosent og pendlet mellom sykehuset og NTNU.

– I den perioden ble jobben en avlastning for meg, og dessuten lærte jeg at ingen er uerstattelige. I tillegg til mange kolleger som støttet meg, hadde jeg også flinke kolleger som gjorde jobben sammen med meg og for meg.

Mens kona og sønnen bodde på sykehuset, delte Thodesen dagene sine mellom dem og å lede Institutt for bygg- og miljøteknikk.

Mange av oss har ting på hjemmebane. Det er viktig at både ledere og kolleger forstår det, mener Thodesen. Da han holdt tale på julebordet det året, og åpent delte om det tøffe første året som far, kom eldre professorer bort og sa at talen gjorde inntrykk.

På Kifinfo har vi tidligere snakket med flere ledere og forskere om ansattes behov for psykologisk trygghet og hvor viktig det er med tilrettelegging ved sykdom eller når livet butter imot.

– Jeg har hele tiden vært åpen om hva som skjedde, det er en greie for meg.

– Jeg har alltid følt meg trygg når jeg har vært åpen, sier Thodesen, men legger til:

– Sånn er det ikke overalt.

– I Norge sies det også å være tøft og konkurransepreget i akademia, hvordan er det å være åpen om personlige og familiære problemer?

– Folk sier det er spisse albuer i akademia, men det er mye annet også. Det å være åpen har aldri vært et hinder for meg i norsk akademia, men heller ført til at andre også åpner seg.

Land og folk har formet mest

Det er kanskje selvsagt, men likevel: For mange ledere sitter det langt inne å innrømme at også privatlivet former hvordan man er som leder. Ikke for Thodesen:

– Personlige erfaringer farger alle lederverv, slår han bestemt fast.

– Hvem jeg er som leder er formet av personlige opplevelser, barn og familie, i tillegg til egen karriere. Folk tar med hele seg, også inn i lederverv.

Og for Carl Thodesen er det land og folk som har formet ham mest. På spørsmål om hvilken kompetanse og egenskaper som vil komme godt med i arbeidet for kjønnsbalanse og mangfold, er det nettopp disse erfaringene til Thodesen Jamtvedt trekker fram.

– Han vet hvordan det er å være annerledes og ny i et miljø, og hvor viktig det er å møte mennesker med respekt og interesse, sier Jamtvedt, og legger til:

– Carl har et åpent sinn og en inkluderende væremåte. Hans evne til å lytte og anerkjenne vil komme godt med som leder av en Kif-komité med mye kompetanse.

Thodesen forklarer:

– Jeg har selv vært usikker, derfor har jeg prøvd å være inkluderende overfor internasjonale forskere.

– Når man hele tiden kommer inn som både utenlandsk og ny, skapes det en usikkerhet. Mange av de tingene man tar for gitt finnes ikke, og dermed må man begynne på nytt. Det handler om kultur, språk, vaner, og tradisjoner og preger hverdagen til folk i hele verden, sier Thodesen.

Albert Lau kom til NTNU som utenlandsk stipendiat. Han er nå førsteamanuensis, og sier:

– Jeg har hatt mange ledere gjennom min karriere, men Thodesen er uten tvil den viktigste. Han var helt sentral da jeg kom til Norge. Min kone og jeg opplever at vi er godt integrert i det norske samfunnet etter snart ti år i landet, og mye skyldes Thodesen.

Lau setter pris på at Thodesen var så tydelig på hvor viktig det er å lære seg språket i et nytt land, og at norskkunnskaper er en av nøklene til å bli en del av det norske samfunnet.

Egne erfaringer med rasesegregering

– Min drøm fra oppveksten i Eritrea var å bli fotballspiller, sier Thodesen.

Så, mens faren var stedlig leder i Redd Barna og moren jobbet ved det norske konsulatet, var det altså ikke å bli prorektor ved OsloMet og leder for Kif-komiteen Carl Thodesen drømte om da han var liten og gikk på italiensk skole i Eritrea.

– Broren min og jeg var de eneste hvite i klassen.

Da Thodesen dro fra Afrika til USA, var det som 19-åring, klar for universitetet og med et fotballstipend i hånda. Han hadde fått et lite stipend og plass på universitetslaget til Clemson University.

– Jeg var klar for å gjøre noe nytt, men ingen hadde forberedt meg på «the south», sørstatene, sier han.

Thodesen forteller om en historisk arv og et skille mellom afroamerikanere og hvite som levde videre i sørstatene i USA på 90-tallet.

– Afroamerikanere og hvite var organisert i studentforeninger som i stor grad var basert på farge og opprinnelse.

– Hvordan reagerte du på det?

– Jeg var sjokkert, men fikk venner blant både hvite og afroamerikanere. Folk sa bare «this is just how things are down here».

– Og idretten var faktisk et veldig samlende sted, som brøt grensene og åpnet opp skillelinjene basert på hudfarge.

Følte seg utsatt etter 9/11

– Jeg bodde også i USA under angrepene 11. september 2001 og fikk virkelig kjenne på ubehag.

Thodesen forteller om en e-post som ble sendt fra universitetet til alle internasjonale studenter i oktober 2001, bare noen uker etter angrepene.

– Budskapet var klart og tydelig. Det er lurt at dere holder en lav profil. Ja, det skrev universitetet til oss utenlandske.

– Jeg bodde sammen med en gjeng svensker på den tiden. Og de sa «Oscar, du trenger ikke å bekymre deg, mens du, Carl, du må kanskje ligge litt lavt». Og det handlet om én ting; min litt brune hudfarge, sier Thodesen.

Folk er smarte, de finner seg et skjold, en rustning for sånne situasjoner, mener Thodesen.

– Men det er ikke bra å føle seg utrygg. Og hver gang jeg dro til USA etterpå, barberte jeg meg og tok på meg en collegenser.

Han understreker at erfaringen fra både forskningsinstitutt og universitet i Norge er at man nettopp prøver å bygge opp en kultur der man gir folk trygghet.

Fra enkle svar til komplekse løsninger

Thodesen har gått fra å forske på asfalt til å jobbe for likestilling, kjønnsbalanse og mangfold med vervet i Kif-komiteen. Men det er mer som har endret seg.

Han har gått fra å tenke på «ingeniørmåten», som han sier, med å sette to streker under svaret, til å innse at løsningene ofte er mer komplekse.

– Jeg har aldri møtt så mange filosofer og andre humanister som i den jobben jeg har nå som prorektor. Man må samhandle med folk på tvers, og jeg har innsett at det ikke alltid kun er ett svar på et spørsmål.

– Det finnes fag som er mer komplekse, det har jeg fått en ny forståelse for, sier Thodesen.

Han mener man, kanskje spesielt i Kif-komiteens arbeid, må anerkjenne at det er flere svar og ikke alltid enkle løsninger.

– Det viktige arbeidet er å bygge en kultur der alle føler seg trygge, sier Thodesen.

Han viser til to av sine favorittord på norsk: samhold og medvirkning.

En homogen masse skaper dessuten ofte konsensus, understreker Thodesen.

– Når man tar inn nye folk med andre bakgrunner, får man også flere perspektiver. Både Norge og verden er i endring, og jeg synes folk skal inviteres inn med respekt. Sånn at alle kan være seg selv, samtidig som man må ivareta de gode tingene i kulturen.

Vil gjøre annerledeshet trygt

– Folk må ha gode opplevelser med nye ting, det er veldig viktig å oppleve annerlededesheten som trygg, sier Thodesen.

Selv om norske forskningsorganisasjoner er gode på en del ting, er det fortsatt en del å jobbe med for å få en imøtekommende kultur, mener den nye Kif-lederen.

– Hver gang det handler om nye ting kan det være skremmende og utfordrende.

Norge er et lite land, og vi må både bygge opp og ta vare på kulturen, men samtidig utvikle og endre den, mener Thodesen.

Nå er mange av doktorgradsstudentene internasjonale og mange studenter er barn av innvandrere og innvandrere, understreker Thodesen.

– Min mor, som er egyptisk, syntes det var vanskelig å finne tomater i butikkene da hun kom til Norge på begynnelsen av 80-tallet. Mens nå, da jeg bodde i Trondheim, var det en større meksikansk, «old el paso»-avdeling, enn fiskeavdeling i matbutikken.

Likevel, for ikke så lenge siden var det en som fortalte Thodesen at kolleger hadde reagert på at hen hadde en annerledes matpakke.

– Noen reagerer negativt på så små tegn på annerledeshet som det, sier Thodesen.

– Det viser hvor viktig det er med en aktør som Kif-komiteen som synliggjør og tar opp vanskelige spørsmål, sier han.

Norsk nok?

– Hvordan var overgangen fra USA til Norge?

– Jeg var skikkelig redd, sier Carl Thodesen og forklarer:

– Jeg hadde vokst opp i utlandet, men hele tiden sagt at jeg var norsk. Og så skulle jeg for første gang i mitt voksne liv bo i Norge, uten å være en kløpper i norsk og uten å kjenne de kulturelle referansene.

Asfaltforskeren med italiensk grunnskole fra Eritrea og doktorgrad fra USA var halvt norsk og hadde norsk pass. Bodd i landet hadde han likevel bare gjort i en kort periode i barnehagealder.

– Så da jeg flyttet til Trondheim, følte jeg at det ble satt spørsmålstegn ved min egen norskhet. Jeg lurte på hvem jeg var.

– Jeg måtte finne min plass som både norsk og internasjonal. Jeg er stolt av min fars familie fra Lofoten og Vesterålen. Jeg er også stolt av min mors armenske familie fra Egypt.

Politisk mangfoldsarbeid

– Så da Kif-komiteen også begynte å jobbe for mer mangfold (i tillegg til kjønnsbalanse, journ.anm.), synes jeg det var interessant. Mangfold er noe jeg har tenkt mye på!

– Det har skjedd mye endring og kommet mange nye impulser i Norge etter at moren min flyttet hit og var den eneste ikke-norske i nærmiljøet.

– Jeg sa ja til å bli Kif-leder med en gang jeg fikk telefonen fra Kunnskapsdepartementet. Men dette er ganske politiske tema, kjønn og integrering er omdiskutert.

– Det er først etter at jeg takket ja til å bli Kif-leder at jeg har skjønt hvor betente temaene faktisk er. Det er lite som er mer politisk aktuelt enn integrering og innvandring for tiden.

Ifølge tidligere dekan-kollega Jamtvedt er Thodesen i tillegg en god strateg som ser lange linjer.

Lau trekker fram at Thodesen er en tydelig forkjemper for kjønnsbalanse og mangfold.

– Som instituttleder brukte han mye tid på å sikre at internasjonale ansatte hadde det bra, sier han.

– Thodesens internasjonale erfaring fra yngre år, hvor han har bodd i flere ulike land, gjør at han har utviklet en dyp forståelse for mangfold i samfunnet. En av hans viktigste egenskaper er evnen til å forstå både enkeltmennesker og gruppedynamikk. Dette gjør ham særlig godt egnet til arbeid med mangfold i komplekse organisasjoner, mener Lau.

Nysgjerrig, interessert og engasjert – til det illeluktende

Er det åpenheten og nysgjerrigheten som gjør at Thodesen til og med elsker den mest illeluktende frukten i verden? Da jeg spurte tidligere dekan-kollega Gro Jamtvedt om en fun fact om sin tidligere kollega, gikk hun nemlig til fruktens verden.

– Carl elsker frukten durian, som jeg synes lukter kloakk, sier hun.

– På en tur vi var sammen i Singapore, måtte vi jage Carl ut i en park slik at han kunne spise frukten sin i fred, forteller Jamtvedt.