– Det hjelper ikke å være skoleflink hvis du ikke kan snakke godt om været og helgeplaner

Lånekassen, gratis høyere utdanning og fraværet av eliteskoler kan gi et inntrykk av at det som skal til for å lykkes i kunnskapssektoren handler mer om evner og innsats enn mor og fars lommebøker eller bokhyller.

Kanskje er denne sjanselikheten en illusjon. Tidligere har Kifinfo skrevet om at sjansen for å bli universitetsansatt er 27 ganger større dersom foreldrene dine har doktorgrad.

Denne forskjellen på å vokse opp hos Jørgen Hattemaker og professor (kong) Salomo merkes også av akademikerne selv, kan man lese i en artikkel av forskerne Marte Mangset og Julia Orupabo.

Fotspor å følge i

Utgangspunktet til Mangset og Orupabo var 60 intervjuer med akademikere i begynnelsen eller midtfasen av karrieren sin. Formålet var å få innsikt i rekruttering og karriereutvikling innen akademia, og da de startet hadde ikke studien noe eksplisitt klasseperspektiv.

Underveis i prosessen ble det imidlertid tydelig at mange informanter hadde reflektert rundt både egen og kollegers klassebakgrunn, og mente dette var av stor betydning for hvor man havnet på karrierestigen.

Som følge av at studien i utgangspunktet ikke undersøkte klassebakgrunn, ble dette definert ut fra foreldrenes utdanningsnivå og hvordan informantene selv beskrev klassetilhørigheten sin.

– Informantene våre tok opp følelsen av økonomisk og psykologisk sikkerhet i møte med risikoen man tar når man satser på et akademisk yrke, og andre ting som kan variere med klassebakgrunn.

– Men også innad i klasser fant vi forskjeller av betydning: Det å ha foreldre som selv var kjent med akademia spesifikt var noe mange av informantene så på som en klar fordel, sier Mangset, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo.

Dette kunne for eksempel gi seg utslag i selvsikkerhet og tilhørighet til universitetet. En informant med flere generasjoner med professorer i familien tok sin plass i elfenbenstårnet nærmest for gitt. En annen informant med arbeiderklassebakgrunn tok praktisk-pedagogisk utdanning fordi hun mente det var like selvsagt at hennes tid på universitetet ville være over etter endt master.

Også mer håndgripelig kunnskap om hvordan man innretter karrieren sin for å komme så langt som mulig var skjevfordelt mellom klassene.

– Det er ikke alltid slik at det går deg godt bare du er flink, dessverre. Man må også velge hva man skal prioritere blant de ulike oppgavene en akademiker forventes å utføre, sier Mangset.

Hun påpeker at forskningsarbeid og undervisning ledsages av mindre synlige oppgaver knyttet til administrasjon, veiledning, søknadsskriving og prosjektledelse.

– Hvilke oppgaver man bør prioritere er det noen som får bedre og tidligere innsikt i enn andre, avhengig av bakgrunn, sier Mangset.

Middelklassestrateger

Klasseforståelsen til sosiologen Pierre Bourdieu, hvor klasse bestemmes av økonomisk, kulturell og sosial kapital, er en viktig del av det teoretiske rammeverket i studien. Vissheten om at familien har penger man kan støtte seg på, kan gjøre det enklere å gå inn i en økonomisk usikker tilværelse som midlertidig ansatt – uavhengig av om man faktisk ender opp med å måtte spørre mor om penger til leia.

Likeledes påvirker både kulturell kapital og såkalt habitus – altså hvordan det faller en naturlig å oppføre seg – hvor dyktig man er til å navigere det akademiske landskapet.

Mye av det informantene forteller stemmer godt med Bourdieus teorier. Mangset og Orupabo mener imidlertid å ha funnet en viktig måte den norske virkeligheten skiller seg fra den bourdieuske antagelsen.

– Bourdieus søkelys på det tause, usagte og subtile ved klassesamfunnet er svært viktig for å forstå norsk akademia. Men det foregår også en bevisst, eksplisitt og strategisk navigering her, sier Mangset.

Informantene i studien forteller om tydelig uttalte og gjennomtenkte grep man kan ta for å klatre raskere og enklere opp eføymurene i norsk akademia. Det å bli klar over disse grepene tidlig i karrieren, eller mens man fortsatt er student, er et viktig fortrinn middelklasseakademikerne har over arbeiderklassekollegene sine.

Det å velge forskningsfelt og metoder som er i vinden og å passe på at man ikke underviser mer enn nødvendig er blant grepene informantene regner som karrierefremmende.

Akademikere med begge klassebakgrunner forteller Mangset og Orupabo om disse triksene – den avgjørende forskjellen er når man finner ut av dem.

En historiker med arbeiderklassebakgrunn sier i studien:

«Hvis jeg hadde visst det jeg vet nå da jeg startet, ville jeg nok ha kommet lenger i karrieren min nå. Antakelig hadde jeg vært nærmere å bli professor.» (journalistens oversettelse)

– Det er ikke et en-til-en-forhold mellom klasse og disse strategiene: Det var også informanter med middelklassebakgrunn som ikke hadde fått med seg disse tingene. Men, det var ingen av de vi intervjuet med arbeiderklassebakgrunn som befant seg i den gruppa som bevisst hadde foretatt disse strategiske valgene tidlig i karrieren, sier Mangset, og legger til:

– Hvis man oppdager disse tingene for sent, kan det være vanskelig å gjøre noe med.

Ikke så like som vi tror

I tillegg til å være medforfatter av studien, er Julia Orupabo medlem i Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif-komiteen). Ved starten av inneværende periode fikk komiteen utvidet mandatet sitt til å også inkludere sosial bakgrunn.

Det tok imidlertid 18 år før det ble en del av nedslagsfeltet til komiteen.

Kif-komiteen er ikke alene om å komme sent til klassefesten. Fokuset har heller vært på kjønn og etnisitet også i den øvrige samfunnsdebatten og blant tiltak for å gjøre arbeidslivet mer rettferdig.

Orupabo setter dette i sammenheng med både reell og innbilt sosial likhet i Norge.

– Det er ikke det at vi ikke har klasser i Norge, men sammenliknet med for eksempel Storbritannia er forskjellene både mindre og mindre synlige her. Prestisjeuniversitetene Oxford og Cambridge er i stor grad forbundet med eliten, mens barn av arbeiderklassen går på andre universiteter. Selv om vi også her hjemme kan snakke om nye versus gamle universiteter, er dette statushierarkiet mindre eksplisitt, sier Orupabo.

En konsekvens av dette er at reelle klasseforskjeller blir vanskelige å få øye på, og at vi ikke har like gode begreper for å snakke om dem. Det ble også påpekt av informantene i studien, spesielt av de som hadde bakgrunn fra land med større klasseskiller enn Norge.

– Flere påpekte at vi nesten mangler språk for å snakke om klasse, mens vi har kommet lenger når det kommer til å diskutere kjønn og etnisk ulikhet. Vi ser på oss selv som så egalitære at vi ikke helt vet hvordan vi skal sette fingeren på klasseforskjeller når vi ser eller opplever dem.

Orupabo mener dette er problematisk, og at vi framover bør jobbe for at klassebakgrunn ikke skal være til hinder for å nå langt innen akademia.

– Akademikere har en maktposisjon. De har makt over andre akademikere, men de er også med på å utdanne andre som skal ut og virke i verden, og de sitter i utvalg som utformer politikk. Da er det viktig at tilgang til denne makten ikke begrenses av etnisitet, kjønn eller klasse, sier hun.

– Hva kan vi gjøre for å at akademia skal bli mer arbeiderklassevennlig?

– Det vi kan lære fra denne studien, er blant annet at vi må snakke om det vi tar for gitt. Det er ikke sånn at man bare plutselig blir akademiker eller professor – det er snakk om veldig konkrete valg og løp du må navigere.

– Slik vi lærer studenter studieteknikk, bør vi også sørge for at alle – uavhengig av klasse – får vite mer om hvordan man bør jobbe for å lykkes hvis man vil ha en karriere i forskning eller høyere utdanning etter endt master, sier Orupabo.

Usynlige prosesser

Lisa M. B. Sølvberg er stipendiat ved Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen og skriver doktorgrad om hvordan klasse påvirker ansettelsesprosesser til eliteyrker. Ingen av disse yrkene var innen akademia, men Sølvberg kjenner igjen flere av mekanismene informantene til Mangset og Orupabo beskriver.

– Økonomiske, kulturelle og sosiale ressurser går igjen, og de spiller inn i hverandre. Det å komme fra et hjem med økonomiske ressurser kan for eksempel gjøre det mulig å engasjere seg i studentorganisasjoner og frivillig arbeid istedenfor å ha en deltidsjobb.

– Den typen erfaring kan komme godt med i en ansettelsessituasjon, spesielt hvis man allerede som student har kulturell kapital til å forstå hvilke studentorganisasjoner som er spesielt viktige å være med i, sier Sølvberg.

Sølvberg beskriver en situasjon hvor klassebakgrunn kan spille en stor rolle i hvordan man blir vurdert underveis i ansettelsesprosesser.

– I min forskning påvirker klasse først og fremst de minst synlige delene av ansettelsesprosessen. Alle vet at det er bra å få gode karakterer, men det fungerer bare som inngangsbillett til et jobbintervju. Derfra er det andre kriterier som gjelder, som er mer påvirket av klasseressurser.

Sølvberg påpeker at bransjene hun har sett på stort sett befinner seg i privat sektor, og at vektingen av formell kompetanse kanskje er strengere mange steder i akademia.

– Det er kanskje mer rigide formelle krav i statlig sektor, men på arbeidsplassene jeg har studert i det offentlige er det langt mer enn det faglige som bedømmes, legger hun til.

Sølvberg forklarer at det som betegnes «personlig egnethet» i mange tilfeller måles gjennom magefølelse og kjemi under jobbintervjuet, hvilket ofte kommer lettere hvis man har samme klassebakgrunn. Som del av forskningen sin har hun besøkt selskaper hvor ansatte blir sendt for å småprate med kandidatene før intervjuet, og at disse er med på å avgjøre hvem som blir ansatt. Det hjelper ikke nødvendigvis å være flink på skolen hvis du ikke kan snakke godt om været og helgeplaner.

– Disse selskapene er ofte opptatt av at ansatte skal fungere godt i møter og minglesituasjoner. Det handler ofte om å passe inn i kulturen, å forstå kodene og å være trygg i situasjonene som oppstår. Men det henger igjen sammen med klasse og hva man er vant med, sier Sølvberg.