Klasse i akademia: – Forskere er ikke som folk flest

Sammenhengen mellom sosial klasse og rekruttering i akademia er lite undersøkt. Interessen er derfor stor når Statistisk sentralbyrå (SSB) slipper tall om nettopp dette.

Kifinfo har snakket med seniorrådgiver i SSB Kaja Wendt, en halvtime etter at tallene ble sluppet. Hun forteller at det er første gangen det er gjennomført en slik kobling av foreldrenes utdanningsnivå til forskere i universitets-, høgskole- og instituttsektoren.

– I 2022 inngår rundt 40 000 forskere og faglig ansatte. Alle forskere i Norge, bortsett fra de som jobber i næringslivet, er registrert her.

Tallene er hentet fra SSBs forskerpersonalregister og befolkningsstatistikk for årene 2012 til 2022, forklarer Wendt.

– Hva er deres viktigste funn?

– Dataene våre forteller at forskerne har en høyere andel foreldre med høyere utdanningsnivå enn tilsvarende tall for studenter.

Blant forskerne har 66 prosent foreldre med høyere utdanning, mens det blant studentene er 60 prosent – og blant befolkningen generelt er det 32 prosent.

Går mot sterkere klasseforskjeller?

Wendt er ikke veldig overrasket, og sier at mye av funnene deres er som forventet. De underbygger det som flere har pekt på. Nemlig at det er vanskeligere å oppnå en akademisk posisjon og karriere dersom du ikke er født inn i det.

– Det er nok mye av det vi har avdekket som er forventet. Et av de funnene jeg stusset litt over er at det faktisk er bittelitt høyere utdanning blant foreldre av ansatte i instituttsektoren.

– Hvorfor det?

Grunnen er at det har vært endel fokus på at akademiske stillinger som ikke gir fast ansettelse har vært en viktig variabel for at folk velger bort en karriere. Så viser det seg at de med høyt utdannede foreldre også trygger seg, først og fremst.  

– Men det er også andre grunner til at folk velger å forske i den ene eller andre sektoren, påpeker Wendt.

En annen ting, sier Wendt, er at det er en klar forskjell på alder.

– Mønsteret vårt forteller at det er ekstremt få under 30 år i akademia som ikke har foreldre uten høyere utdanning, mens de eldre forskerne er mer variable.

– Reproduksjon av klasse virker altså heller økende. Men her må man se nærmere på nivået blant studentene, eller høyt utdannede generelt.

– Må ikke være født inn i akademia

En som er interessert i de ferske tallene fra SSB, er prorektor og forsker ved OsloMet, Silje Fekjær.

– Jeg har sosial klasse og akademiske porsjoner i akademia i min bevissthet, både som forsker og som prorektor, og erfarer at det er en skjevfordeling: det er fortsatt ikke tilfeldig hvem som tar høyere utdanning.

– Ja, forskere er ikke som folk flest, det er flere som har foreldre med høyere utdanning og jeg tror absolutt på at det gjør det enklere å kjenne seg hjemme.

– Samtidig er det en fare for at vi overdriver og skaper mer følelse av fremmedhet enn det er grunnlag for.

– Jeg er redd for å forenkle hvordan vi snakker om dette.

Du er slett ikke alene hvis du ikke er født inn i akademia, mener Fekjær, og kommenterer de ferske tallene:

– Selv om en tredjedel har foreldre med master eller doktorgrad, er det omtrent like mange som har foreldre som ikke har noe utdanning etter videregående, og videre:

– Blant professorene og andre i toppstillinger er det klart vanligere å ha foreldre som ikke har tatt utdanning etter videregående, enn det er å ha foreldre med master eller doktorgrad, 40 prosent versus 31 prosent.

– Jeg er redd for at et sterkt søkelys på at det er umulig å lykkes i akademia uten akademikerforeldre, kan overdramatisere og forverre situasjonen, forklarer Fekjær og legger til:

– Vi kan gjerne fokusere på og å løfte frem de som faktisk lykkes. Jeg er enig i at det å være født inn i akademia gjør at veien blir enklere, men vi skal passe oss for å fremstille det som en forutsetning for å trives og å oppnå det man ønsker å få til.

– Dessuten, sier Fekjær, er jeg redd for bedragersyndromet. Det plager mange i akademia, selv om de kommer fra høyt utdannede foreldre.

Klasseblindt bedragersyndrom?

Fekjær forklarer bedragersyndromet med opplevelsen av og redselen for å bli avslørt.

– Vi er mange som har brukt altfor mye tid på å gå rundt og tenke at «når de leser det utkastet jeg har skrevet nå, kommer de til å skjønne at jeg egentlig ikke er flink nok og ikke har noe i akademia å gjøre».

Fekjær forteller at det blant annet bunner i en følelse av å ikke passe inn, og handler opplevelsen av utenforskap. Hun viser til en britisk studie der de finner at en slik følelse, blant studenter, er like sterk blant de som har vokst opp i en familie med akademikere som andre.

– Her er det mange studier og konklusjonen er kanskje ikke entydig, men det er ihvertfall ingen grunn til å tro at man er vaksinert mot bedragersyndromet selv om foreldrene dine har høyere utdanning.

– Trygghet er kanskje et stikkord her?

– Ja, som institusjon mener jeg at OsloMet og andre utdanningsinstitusjoner må jobbe kontinuerlig for at alle studenter skal oppleve seg trygge og inkludert. Dette må komme inn allerede på bachelornivå.

Ifølge Fekjær vil det både få studentene til å bli, men også å få mindre klasseskjevheter oppover i systemet og i de akademiske posisjonene.

Doktorgraden hennes så på sammenhengen mellom etnisk bakgrunn og akademisk tilhørighet.

– Jeg regner derfor med at du har vært tett på problematikken med et akademia som skal være åpent for alle. Beveger vi oss i rett retning?

– Det har skjedd mye de siste 30-40 årene, og vi har mange ansatte i akademia som har foreldre som verken er oppvokst i Norge eller har høyere utdanning.

– Men jeg er selvsagt ikke naiv og vet at man har fordeler ved å være akademikerbarn. Å te seg og kle seg på den måten som signaliserer «riktig» klassebakgrunn er nok fremdeles en fordel i akademia, snart femti år etter at dette ble beskrevet av Pierre Bourdieu.

‒ Hvordan jobber OsloMet for å påvirke at sosial bakgrunn ikke stopper ønsket om en karriere i akademia?

– Jeg er personlig litt skeptisk til tiltak som deler folk i ulike grupper. Tror det kan være mer stigmatiserende enn hjelpende.

Fekjær går heller for trygghet og en åpen kultur fra tidlig i studieløpet.

– Jeg tror på ansvaret vårt for å gi studentene muligheten til å oppleve mestring, uavhengig av hvor de kommer fra.

Kunnskap er starten på forandring

Are Skeie Hermansen, som er professor ved Universitetet i Oslo (UiO) og medlem i Kif-komiteen, mener tallene fra SSB er interessante og viktige av flere grunner. Først og fremst fordi vi trenger kunnskap om statusen på sosial status bakgrunn og tilgangen på en akademisk karriere.

– Kunnskap og forståelse av hva, hvorfor og hvordan er viktig for å sette inn effektive tiltak, også her, forklarer Hermansen.

Han mener det ikke er overraskende at SSB sine tall forteller at det er en tydelig sammenheng mellom foreldres utdanning og rekruttering i akademia.

– Mønsteret med at barn følger sine foreldre i utdannings- og yrkesvalg er tydelig innenfor de fleste profesjoner. Det er logisk å tenke at dette gapet også er tydelig og markant i akademia.

Hermansen understreker at for å nå en akademisk toppstilling kreves landets høyeste utdanningsnivå, altså doktorgrad, og det å gjennomføre en slik utdanning er krevende og vil speile akkumulerte forskjeller i prestasjoner og valg gjennom hele utdanningsløpet.

– Å ha forbilder og gode støttespillere blir kanskje viktigere når man skal satse på en akademisk karrierevei.

– Hvilken kunnskap trenger vi om sosial klasse i akademia, i tillegg til tallmateriell og statistikk fra SSB?

– Vi må identifisere hvor og hvorfor forskjellene oppstår. Altså hvor i utdanningsløpet sosial bakgrunn blir relevant og synlig i form av klassebaserte valg og skjeve karriereutfall.

Er det etter master at de uten akademikerforeldre faller av, eller skjer det etter fullført doktorgrad, spør Hermansen.

– Eller skjer det i den krevende kvalifiserings- og jobbsøkerfasen, der det blir mer aktuelt for noen å søke trygge faste jobber i andre deler av arbeidslivet, hvis man ikke har nettverk og rollemodeller som kan gjøre det enklere å sikre seg en fast stilling i akademia?

Hva klasse betyr i ulike fag

Hermansen mener at det også er interessant å undersøke hvordan og hvorvidt klasse og bakgrunn har forskjellig betydning for rekrutteringsmønstre i ulike fagdisipliner.

– Her regner jeg også med at det finnes store variasjoner, fastslår han.

– Mener du utdanningsinstitusjonene har et tydelig fokus på klasse og rekruttering?

– Det blir kanskje iverksatt flere tiltak når vi får vite mer om hvor i det akademiske karriereløpet forskjellene oppstår. Det er vanskelig å handle og regulere når vi ikke vet mer.

Samtidig er nok dette mønstre det er utfordrende å endre, understreker Hermansen.

– Men jeg regner også med at utdanningsinstitusjonene kan lære litt av de andre likestillingstiltakene for å redusere forskjeller, slik som mulige mentorordninger.

– Interessen for, og søkelyset på sosial bakgrunn i akademia kom mye senere på agendaen politisk enn for eksempel kjønn og etnisk bakgrunn. Har du noen tanker rundt dette?

– Kjønn og likestillingsdebatten i akademia kom som en naturlig forlengelse av det som skjedde ellers i samfunnet.

– Hvorfor fokuset på klasse og sosial bakgrunn har kommet høyt på agendaen nå vet ikke jeg, men det har kanskje en sammenheng med et generelt økende fokus på ulikhet over en viss tid. Det er kanskje også derfor at Kif-komiteen først fikk klasse og sosial bakgrunn i sitt mandat for to år siden.

Mangler utenlandske forskere

Etter de ferske tallene SSB lanserte i dag, vet vi noe om klasse og rekruttering til forskning.

– Dere har nå gjort et uttrekk og sett på noen sammenhenger. Hva mer trenger vi å vite?

– Det er spennende å se videre på blant annet interseksjonalitet. Altså hvordan variabler som alder, kjønn og etnisitet påvirker i tillegg til foreldres utdanningsbakgrunn, sier Kaja Wendt.

Det hadde også vært interessant å se mer på de 13 000 i registeret som ikke har oppgitt foreldrebakgrunn, mener Wendt.

– Disse har nesten utelukkende utenlandsk opprinnelse. Vi valgte å holde de utenfor, men jeg forventer at de har foreldre med høyere utdanning, gitt valgene de har tatt.