Menn vinner mest på å forske i utlandet

Det å flytte utenlands kan gi fart på forskerkarrieren.

Og det er oftere menn enn kvinner som tar steget ut, viser tidligere internasjonal forskning.

En ny studie fra Københavns Universitet har undersøkt hva forskere faktisk får igjen for å flytte internasjonalt. Nesten 16 000 forskere fra hele verden inngår i studien.

– Det vi finner, er at kvinner rett og slett får litt mindre ut av å flytte enn menn, sier Mathias Wullum Nielsen, en av forfatterne artikkelen.

Kjønnsforskjellen gjelder både samlet publisering og publisering i topptidsskrifter. Begge deler øker etter et utenlandsopphold. Men økningen er mindre for kvinner enn for menn. Forskjellene i siteringer er mindre uttalte og mer usikre.

Menn mer fleksible

Mer enn én av fem kvinnelige forskere og én av fire mannlige forskere globalt har hatt et internasjonalt karriereopphold, ifølge tall studien viser til.

– Så hvorfor er kvinner mindre mobile?

– Noe som ofte trekkes fram er det man kaller «dual career couples», altså par der begge har karriere, sier Nielsen.

Kvinner i akademia har oftere partnere med egne karrierer som synes det er vanskelig å flytte. Mannlige forskere har i større grad partnere med jobber som er mer fleksible, forteller Nielsen.

Han bruker seg selv som eksempel:

– Jeg fikk en postdoktorstilling ved Stanford University etter å ha blitt utdannet i Danmark. Min kone er amerikaner og kunne gå rett inn i en administrativ jobb på universitetet. Det gjorde det enkelt for meg å flytte fordi vi kunne dra sammen.

En annen forklaring handler om omsorgsansvar.

– Selv i Skandinavia ser vi at kvinner fortsatt tar en større del av omsorgsarbeidet hjemme. Det kan gjøre det vanskeligere å flytte internasjonalt.

Mobilitet gir karriereefffekt

– Funnene kan tyde på at det fortsatt finnes barrierer knyttet til selve det å flytte, som bidrar til å opprettholde kjønnsforskjeller og som på sikt også kan påvirke karriereløp, sier Nielsen.

– Hvorfor er det et problem at kvinner er mindre mobile?

– Det finnes en ganske stor litteratur, både innen sosiologi og økonomi, som viser at det å flytte internasjonalt kan ha positiv innvirkning på karrieren, forklarer Nielsen.

Det å flytte kan også, ifølge Nielsen, føre til at forskere kan finne et miljø som passer bedre med deres spisskompetanse.

– Man får nye impulser, nye ideer, tilgang til andre forskere som jobber tettere på ens eget felt samt større nettverk. I tillegg kan man få bedre ressurser og arbeidsbetingelser på det nye stedet.

Forskerne utnyttet stordata

Vi vet altså at det er kjønnsforskjeller i mobilitet.

Men får kvinner og menn de samme gevinstene når de flytter?

For å svare på dette brukte forskerne data fra Web of Science, en stor database med forskningsartikler. Artiklene oppgir hvilke institusjoner forskerne er tilknyttet, og det er denne informasjonen forskerne har brukt for å se om forskerne har flyttet internasjonalt.

De har sett på forskere som publiserte for første gang mellom 2008 og 2010, og fulgt karrierene deres over tid.

– Vi identifiserer dem som har skiftet tilknytning til et annet universitet internasjonalt innen et visst tidsrom, og som blir værende minst to år ved det nye stedet.

Det ga et utvalg på nesten 16 000 forskere som hadde flyttet internasjonalt. Så sammenlignet de endringer i hvor mye forskerne publiserte etter at de flyttet.

– Viktig her er at vi sammenligner hver forsker med seg selv – før og etter flytting.

Flytting økte produksjonen

Funnene viser at både kvinner og menn får noe ut av å flytte internasjonalt.

– De publiserer mer, og de får flere artikler i høyt rangerte tidsskrifter.

Forskerne fant ikke tydelige forskjeller i siteringer.

– Men hovedpoenget er: Menn får mer ut av mobilitet enn kvinner.

Når forskerne sammenlignes med seg selv før og etter flytting, øker prestasjonen mer for menn.

To mulige årsaker

Kjønnsforskjellen i prestasjoner kan ha ulike forklaringer. Nielsen forteller at en begrensning ved studien er at den kun bruker publikasjonsdata. De har kun sett på antall publikasjoner og siteringer.

– Så vi kan ikke si noe om betydningen av partner, familie eller lignende.

Han peker likevel på noen mulige forklaringer.

– Den ene handler om noe som heter partneravhengig mobilitet, «tied mobility». Kvinnelige forskere flytter i større grad på grunn av partner og ikke nødvendigvis til det stedet som gir størst faglig utbytte for dem selv.

En annen forklaring handler om dårlig tilrettelegging:

– Det kan være at kvinner får dårligere vilkår når de ankommer et nytt sted. For eksempel mindre ressurser til å forske, dårligere fasiliteter, og så videre.

Ifølge Nielsen kan funnene oppsummeres som en «dobbel ulempe»:

– Kvinner flytter sjeldnere internasjonalt, og når de først flytter, får de mindre ut av det enn menn.

Var kvinnene representative?

Et spørsmål som forskerne har stilt seg selv, er om kvinnene i studien er representative. Om de er som gjennomsnittet blant kvinnelige akademikere.

I artikkelen peker de på flere forhold som kan skille dem fra andre, blant annet alder og familiesituasjon. Også spesialisering innen fagfeltet og om utenlandsoppholdet var frivillig eller knyttet til en partners karriere, kan spille inn.

– Dette var også noe som kom opp i fagfellevurderingen. Spørsmålet er om dette egentlig handler om kjønn, eller om det er andre forskjeller mellom mennene og kvinnene som flytter.

– Men her vil jeg si, og det vil mange kjønnsforskere også si, at det nettopp er det som er kjønn. Det handler om de ulike betingelsene og utgangspunktene kvinner og menn har i disse systemene. Så det er ikke noe som ligger utenfor kjønn – det er en del av det.

Ulike mål på produktivitet

– For å måle hvordan forskerne presterer, har dere tatt utgangspunkt i hvor mye de publiserer, og dere har en egen kategori om publisering i store tidsskrift. Men det finnes andre måter å prestere på?

– Det er helt klart at publisering ikke er den eneste måten å måle effekt på, svarer Nielsen.

– Samtidig er det fortsatt sånn at publisering, topp-tidsskrifter og siteringer er det forskere i stor grad vurderes på. Det påvirker ansettelser, finansiering og karrieremuligheter.

Databasen Web of Science dekker de mest sentrale og innflytelsesrike tidsskriftene.

– Men kan det være sider ved forskningsarbeid, for eksempel mer lokal kunnskapsproduksjon og anvendt forskning, som ikke fanges opp av slike mål? Kan det hende at kvinner som flytter driver mer med annen type forskning?

– Ja, altså – det kan man jo godt si. Men vi sammenligner hver forsker med seg selv før og etter mobilitet. Det er ikke bare en sammenligning mellom kvinner og menn.

Diskusjonen er altså ikke om kvinner og menn publiserer like mye, understreker Nielsen.

– Det er en annen diskusjon. Her ser vi på hva de får ut av å flytte, sier han.

Gir høye stillinger boost?

Et spørsmål er hva økningen i publisering egentlig skyldes.

– Det kan jo være at økningen i publisering ikke skyldes utenlandsoppholdet, men at forskere publiserer mer etter hvert som de får høyere stillinger?

– Absolutt. Ideelt sett burde vi også sett på hvem som blir i akademia, hvem som tar patenter, og hvem som blir professorer. Det ville gitt et tydeligere bilde av karriereeffekten, svarer Nielsen.

Ett eksempel på hvordan dette kan gjøres, er ved å studere CV-er, som gir informasjon om både mobilitet, publikasjoner og stillingstyper.

– Men CV-data har klare begrensninger, særlig når man går tilbake i tid. Derfor gir denne studien mer et fugleperspektiv. Det hadde vært interessant med oppfølgingsstudier på landnivå, basert på mer detaljerte karrieredata.

Et urimelig krav?

– Hva tenker du om at internasjonal mobilitet i seg selv har blitt en norm eller forventning i akademia?

– Universitetene står litt i et dilemma her, svarer Nielsen.

På den ene siden vet vi at internasjonal mobilitet kan være nyttig.

– Det gir tilgang til nye miljøer, nye ideer, og gjør det mulig å bygge bro mellom forskningsmiljøer. Det er bra både for institusjonene og for forskerne.

Men det kan også slå skjevt ut:

– Hvis ikke alle har like muligheter til å flytte, så kan slike krav skyve noen ut.

Hva kan politikere gjøre?

Nielsen mener politikere og institusjoner bør se etter alternative løsninger for at krav om mobilitet ikke skal virke til ulempe for kvinner og hovedomsorgspersoner.

– En annen diskusjon er om vi tenker for snevert rundt hva mobilitet er. Må man faktisk flytte? Eller kan man ha kortere opphold over tid, dobbelt tilknytning til flere institusjoner, eller mer fleksible løsninger. spør Nielsen.

Her kan digitale teknologier spille en rolle, tror forskeren.

– Verden blir stadig mer digital. Da kan man kanskje legge til rette for mer bevegelse frem og tilbake mellom institusjoner, uten at folk nødvendigvis flytter hele livet sitt til et nytt sted, sier Nielsen.