– Kvinners internasjonale karriere har sjelden forkjørsrett

I en fersk avhandling undersøker Reymert, som er forsker ved Institutt for samfunnsforskning (ISF), ansettelsesprosesser ved norske universiteter. Hun tar for seg hvilke kriterier og styringsprinsipper som ligger til grunn ved faste vitenskapelige ansettelser.

Reymert er også opptatt av effekten av internasjonalisering på akademia, og viser til at antallet utenlandske søkere på stillinger ved norske universiteter har økt kraftig.

– Et perspektiv som jeg ikke synes har kommet så godt fram i debatten, er at mange av de jeg har intervjuet ved norske universiteter sier at det kan være vanskelig å få kvinnelige internasjonale søkere til å komme til Norge, sier Reymert.

Vanskeligere for kvinner å flytte

Antallet utenlandske kvinner i stillingene professor og førsteamanuensis økte fram til 2018, som er det siste året NIFUs mangfoldstatistikk har tall fra. Samtidig oppgir flere institutter at det oftere kan være krevende å få ja fra de utenlandske kvinnene på jobbtilbud, ifølge Reymert, og at årsaken ofte er familiære forhold.

– Det er rett og slett fordi kvinner ofte er gift med menn, og at menn er vanskeligere å flytte på. Kvinners karriere har sjelden forkjørsrett, verken i Norge eller andre land. Selv om flere internasjonale kvinner kommer til Norge enn før, er det samtidig vanskelig for kvinner å flytte med seg mannen sin og familie til Norge, sier hun.

– Kvinner både i Norge og andre land har et større ansvar for familie enn menn, sier Reymert.

Når valgene skal tas innad i familien er det dessuten ofte ikke kvinners karriere som blir prioritert.

– Menn er mindre villige til å sette sin karriere på vent. Det er en utfordring i et kjønnsperspektiv, sier hun.

Mister kvinnelige kandidater

Konsekvensene kan bli at Norge mister gode kvinnelige kandidater. I mange tilfeller ansetter universitetene utenlandske forskere fordi det er mangel på norske søkere.

– Dette kaster også lys på utfordringene med å ha en internasjonal karriere, og at dette er vanskeligere for kvinner enn for menn. I et familieperspektiv er det ikke lett å ha en internasjonal karriere. Dette gjelder både for norske og utenlandske forskere, sier Reymert.

– Er det noen tiltak som kan gjøres for å bedre situasjonen?

– Jeg har bare observert at mange universiteter har opplevd utfordringer med å få kvinner til å flytte til Norge, og ikke kartlagt hva universitetene gjør av tilrettelegging for internasjonale forskere. Men jeg tenker at universitetene kan gjennomgå støtteordninger og eventuelle overgangsordninger som vil gjøre det lettere å få familier til å flytte til Norge.

Reymert peker på at ulike muligheter til å skaffe seg internasjonal erfaring kan få konsekvenser for kvinners karrierer.

Mener støtteordninger kan bli mer familievennlige

– Akademia er resultatbasert. Det er dette som legges til grunn når vi vurderes for ansettelser eller søker på forskningsmidler. Det er vanskelig å gå bort fra det. Men vi må også anerkjenne at vi står veldig ulikt når det gjelder muligheten til å få internasjonale erfaringer. Dette er vanskeligere å oppnå for kvinner enn for menn, sier Reymert.

Hun viser til at støtteordninger for norske forskere kan gjøres mer familievennlige. Selv fikk hun støtte fra Norges forskningsråd til å gjennomføre et forskningsopphold i USA under arbeidet med avhandlingen.

Satsene er høyere for de som reiser med familie, enn de som reiser alene. Men familie-bidraget var like høyt om man reiste kun med partner eller med både partner og barn. I praksis var det mye dyrere å reise med barn på grunn av store ekstrakostnader til barnehage, og høyere boutgifter.

– Jeg tror at vi i enda høyere grad, i hvert fall fra norsk side, kan gi enda bedre ordninger for å støtte internasjonalisering. Vi har fortsatt et stykke å gå når det gjelder tilrettelegging, sier Reymert.

Har undersøkt hvordan ansettelser foregår

I avhandlingen har Reymert undersøkt hvordan ansettelser foregår på tvers av ulike fagdisipliner ved tre ulike norske universiteter. Hun har i detalj sett på et stort antall ansettelsesprosesser, og intervjuet personer i lederstillinger ved fakultetene og interne og eksterne medlemmer i ansettelseskomiteer.

Kjønnsbalanse er ikke et særskilt tema i avhandlingen. Likevel fant Reymert at mange fakulteter legger stor vekt på likestilling i ansettelsesprosesser. Hun sier at dette temaet kom opp uoppfordret i mange av intervjuene hun gjorde.

– Særlig innen matematikk, naturvitenskap og teknologifag er det veldig stor vekt på hvilke planer og satsinger de har når det gjelder kjønnsbalanse. Det er tydelig at dette er vektlagt, også i ansettelsesprosesser, sier hun.

I begrunnelsen for ansettelser er faglige kvalifikasjoner det viktigste, selv om ulike fagdisipliner har ulik vektlegging av faktorer som publisering, kvalitet på forskning og hvordan den enkeltes fagkompetanse passer til stillingen.

Mangfold lite vektlagt

I en komparativ spørreundersøkelse utført av Reymert og kollegaer, ble forskere i fem europeiske land spurt om hva de la vekt på ved vurdering av andre forskere i forbindelse med ansettelsesprosesser. Faglige kvaliteter kom høyest.

Hensynet til mangfold ut fra kjønn, alder eller etnisk bakgrunn kom langt ned på lista over hva det ble lagt mest vekt på. Kun 14 prosent av fysikerne og 12 prosent av økonomene svarte for eksempel at kjønn eller minoritetsbakgrunn var veldig viktig sist gang de deltok i en vurdering med sikte på ansettelse.

Reymert mener at dette ikke er et unaturlig resultat, men sier at det er mange forhold i en ansettelsesprosess som det kan være vanskelig å avdekke:

– Det er vanskelig å se for seg at kvalifikasjoner og oppnådde resultater ikke skal være det avgjørende i vitenskapelige prosesser. Likevel er det ikke sikkert at det kun er de vitenskapelige prosessene som spiller en rolle i dagens rekrutteringsprosesser, men det har ikke vært primærfokuset i mitt arbeid, sier hun.

– Bør snakke mer om bedømming

Reymert viser til at klasse, kjønn og minoritetsbakgrunn er faktorer som gjennom utdanningsløpet bidrar til at den enkelte har ulike forutsetninger for å oppnå vitenskapelige resultater.

– Jeg er usikker på hva som er den riktige løsningen for å ta høyde for at vi har ulike forutsetninger for å oppnå individuelle vitenskapelige resultater, særlig i ansettelser. Jeg tror i alle fall at vi kan snakke mer om og anerkjenne at vi har ulike forutsetninger for å oppnå vitenskapelige resultater som vi kan bedømmes etter i en ansettelsesprosess, sier hun.

I flere land prøves det nå ut narrativ CV, en type akademisk CV der det skal legges mindre vekt på formell publisering og resultater enn i en tradisjonell CV. I stedet skal det legges ved på den enkelte forskningsagenda og mål. Reymert er imidlertid ikke sikker på om dette vil gi en mer rettferdig vurdering av den enkelte.

Hun viser til at det ofte kan være mange søkere. Når det blir opp til 50 eller 100 søkere til en stilling, er en «grovsiling» av kandidatene nødvendig. Det tror Reymert kan være vanskelig å få til med en narrativ CV som hjelpemiddel.

– I selve evalueringen av kandidatene har jeg videre inntrykk av at alle blir tatt veldig seriøst og at arbeidet deres blir nøye studert, sier Reymert, som er usikker på om en annen type CV kan bidra med noe nytt til dette.

Internasjonalisering styrker forskningen

Internasjonalisering har gitt langt flere internasjonale søkere på stillinger ved norske universiteter. Reymert sier at dette har slått ulikt ut i ulike disipliner.

– Innen naturvitenskap har dette foregått over lengre tid. Innen samfunnsvitenskapelige fag har det vært en stor endring de siste ti år, sier hun.

ISF-forskeren legger vekt på at internasjonalisering styrker norsk forskning og høyere utdanning gjennom nye faglige perspektiver og økt tilgang på internasjonale nettverk.

– Jeg har selv tjent så mye på internasjonalisering av akademia for mitt doktorgradsløp. Min veileder er fra Tyskland og jeg har internasjonale kollegaer som er bosatt i Norge.

– Jeg er glad for alle de internasjonale forskerne som har tatt seg bryet med å flytte til Norge. De bidrar til mangfold på en helt avgjørende måte gjennom både nettverk og perspektiver. Vi snakker for sjelden om hvor viktige de er for utviklingen av kunnskap i Norge, sier Reymert.

Hun tar til orde for å tenke gjennom hvordan utenlandske forskere som kommer til Norge, ofte med familie, ønskes velkommen. Reymert mener det kan gjøres mer for å støtte de som har tatt det valget.