Idealet om likestilling havner i skyggen av internasjonalisering

Konsekvensene internasjonalisering har for kjønnslikestilling er et av temaene i stipendiat Julie Katrine Flikkes doktorgradsarbeid. Hun skrev nylig om dette i en artikkel i Tidsskrift for kjønnsforskning.

Et av spørsmålene Flikke stiller i sitt doktorarbeid er om det er mulig å holde på idealet om likestilling i norsk akademia – samtidig som vi vil gjøre så mye annet: internasjonaliserer forskningen, måler suksess i form av tellekanter og i stadig større grad verdsetter prestisjeforskning og stjerneforskere.   

Vil avdekke prioriteringer ved eget universitet

Metodisk har stipendiaten hentet sitt empiriske materiale fra NTNU. En akademisk institusjon som er Norges største og som hun mener er representativ for flere av de andre store universitetene i Norge.

– Internasjonalisering ved NTNU handler i hovedsak om internasjonal mobilitet for studenter og forskere, internasjonal rekruttering av forskere, samarbeid om forskning og tilknytning til det europeiske kunnskapsmarkedet, forteller Flikke.

– Artikkelen er en kritisk diskursanalyse av dokumenter, intervju med administrativt ansatte og en analyse av språkdebatten som har vært ved universitetet, forteller hun.

I artikkelen avdekker Flikke forholdet mellom internasjonalisering, fremragende forskning (eksellense) og kjønnsbalanse ved å se på føringer i NTNUs internasjonaliseringspolitikk i perioden mellom 2006 til 2018.

Hun startet forskningsprosjektet ved å gjennomgå et stort volum av strategidokumenter for deretter å se hvor ofte, når og hvordan internasjonalisering ble omtalt. I neste runde valgte hun ut noen dokumenter der hun gikk dypere inn i innholdet.

– Gjennom denne inngangen kan jeg også avdekke prioriteringer og makt.

Kjønnsnøytrale strategier kan hindre likestilling

Policydokumentene som Flikke har sett på og analysert, viser at internasjonaliseringen kan føre til ekskludering.

– Økt press om mobilitet, internasjonal orientering og søkelys på det universitetet oppfatter som toppforskning, kan i praksis føre til økt press på enkeltforskere, forklarer hun.

En av gruppene som blir særlig rammet er kvinnelige forskere, ifølge Flikke.

– Selv om forskere uansett kjønn kan oppleve press, har mitt forskningsarbeid vist at dette idealet kan være spesielt problematisk for kvinnelige forskere. Særlig kravet om mobilitet kan oppleves som vanskeligere for kvinner, og særlig for kvinnelige forskere i småbarnsfasen.

Dersom forskere bør ha internasjonal erfaring for å få en karriere, skaper det altså noen begrensninger for kvinner, mener hun.

– Er det mindre snakk om kjønn og likestilling i dokumenter enn det var tidligere?

– Balanse mellom kjønnene og likestilling er heldigvis fremdeles et tema i akademiske debatter, men policystrategier i akademia ofte blir presentert som kjønnsnøytrale i forbindelse med internasjonalisering. Dermed har de en tendens til å bli mindre viktige.   

Baksiden av internasjonalisering

Internasjonalisering står svært ofte som en av de viktigste nøklene for å nå målet, mener Flikke.

– Konkurransen mellom akademiske institusjoner er hard. De jobber systematisk for å hevde seg både nasjonalt og internasjonalt. Presset kommer også fra nasjonalt hold gjennom ulike utdanningspolitiske føringer.

– Ble du overrasket over hvor høyt internasjonalisering blir prioritert i styrende dokumenter ved NTNU?

– Både ja og nei. Begrepet dukket først opp tidlig på 2000-tallet, og med årene har både frekvens og vektleggingen økt. Det betyr også en vridning i prioriteringer og praksis, sier hun.

– Når internasjonalisering blir et så viktig mål, går det på bekostning av andre satsingsområder. I tillegg endrer det kulturene ved institusjonene.

– Snakker vi om en stor endring ved norske akademiske institusjoner?

– Det kan du godt si. Det foregår en maktforskyvning og diskursendring. Diskursen er så sterk at det nesten aldri blir satt spørsmål ved årsakssammenhengen mellom internasjonalisering og økt kvalitet i forskning. Og hva med andre prioriteringer som blir stilt lenger bak i rekken, som for eksempel kjønnslikestilling og mangfold?

Et komplekst forhold

Flikke blir ivrig når hun snakker om dette. Hun er overrasket over hvordan de fleste i akademia nesten ukritisk setter internasjonalisering og eksellense sammen uten å snakke om hva kvalitet faktisk er, og ikke minst hva en akademisk institusjon skal være.

– Hva er målet ditt med arbeidet?

– Jeg er opptatt av å hvilke konsekvenser en policy kan ha for både enkeltgrupper og organisasjoner. Spesielt det å avdekke hvilke konsekvenser en for sterk vektlegging av internasjonalisering har for organisasjonen.

– VI må ha en bevisst holdning til hvilken retning vi går i.

– Jeg mener det trengs en diskusjon om koblingene mellom kjønn og internasjonalisering i den akademiske institusjonelle politikken. En slik tydeliggjøring bør favne det komplekse forholdet mellom internasjonalisering, kjønnsbalanse, arbeidskultur, rekruttering, eksellense og karriereutvikling, sier Julie Katrine Flikke.

NTNU svarer

Vi har bedt om kommentarer fra NTNU til funnene i Flikkes artikkel og forskningsarbeid.

– Internasjonalisering er en integrert og selvfølgelig del NTNUs virksomhet og av fagmiljøenes daglige arbeid, skriver prorektor Tor Grande og prorektor Toril Hernes i en e-post.

Grande og Hernes mener at det er feil å snakke om internasjonalisering som noe som kommer i tillegg til den ordinære virksomheten.

– Norge er et lite land. Mindre enn ett prosent av forskningen i verden foregår i her til lands.

Universitetenes samfunnsoppdrag er også blitt tydeligere de siste årene, mener prorektorene.

– Det innebærer for det første at verdens kunnskapsmiljøer kommer sammen for å finne disse løsningene. For det andre er utfordringen knyttet til for eksempel energi, klima, miljø, helse, mat og fattigdomsbekjempelse globale i sin natur.

– Internasjonal erfaring som del av studiet ved NTNU er derfor uhyre viktig for våre studenter, det klargjør dem for det globale arbeidsmarkedet og for de oppgavene som må løses der.  

– De som sitter og utformer strategidokumenter har, ifølge Flikke, ganske stor makt. Er dere enig i dette?

– Premisset for dette spørsmålet blir feil. NTNUs strategi og utviklingsplan(er) er utviklet av organisasjonen med bred medvirkning.

Ifølge Flikke gjør de store prioriteringene at andre områder, særlig kjønnslikestilling, må nedprioriteres.

– Er dere enig i det?

– Likestilling og mangfold er et prioritert område ved NTNU. Vi oppfatter at utfordringene med kjønnslikestilling er knyttet til rekrutteringsprosesser og ikke direkte internasjonalisering.

 – Det er heller ikke slik at vi prioriterer ned likestilling, eller andre områder for den sakens skyld, for å satse på internasjonalisering, av den enkle grunn at internasjonalisering er en naturlig og integrert del av det vi driver med ved NTNU, som våre ansatte driver med. Det fins ikke noen motsetningsforhold her.  

– Ifølge Flikke tenderer man til å tenke at internasjonalisering automatisk fører til rekruttering av de beste forskerne (og eksellense). Hun mener dette ikke er godt nok dokumentert. Hvordan stiller NTNU seg til dette?

– Vi er avhengig av å rekruttere gode forskere til NTNU, enten de rekrutteres fra andre land eller fra Norge. Det er ingen tenkning som sier at internasjonal rekruttering gir høyere kvalitet en nasjonal per se.

– Et større rekrutteringsgrunnlag er ønskelig, spesielt i dag hvor kampen om talentene har blitt mer utfordrende i et presset arbeidsmarked. Det er en ny utfordring sett i lys av likestillingsarbeidet.