Akademia snakker om mangfold, men tør ikke ta i rasisme

– Når man nevner ordet rase, opplever jeg at det er mange som uttrykker et ubehag, som om ordet i seg selv er farlig. Jeg opplever dette mest blant kollegaer, ikke nødvendigvis studenter, sier Sandra Fylkesnes, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold.

Fylkesnes er koordinator for forskernettverket Critical perspectives on Teacher Education (and Education) – CritTEd. Sammen med flere fra nettverket tok hun initiativ til et temanummer om «blindsoner» hos nordiske utdanningsforskere. (Se faktaboks.)

– Blant annet om hvordan det å «ikke se hudfarge» kan gjøre at utdannings- og forskningsinstitusjoner overser rasistiske strukturer, sier hun.

Fra fargeblindhet til raseunnvikelse

Forskerne bak temanummeret startet med å snakke om blindsoner, forteller Fylkesnes.

– Etter hvert så redaktørene at forfatterne som sendte inn artikler beveget seg i retning av å skrive om rase- og rasismeunnvikelse: Man ser rasismen, men vil ikke ta i den eller vet ikke hvordan, sier hun.

Fylkesnes har selv opplevd motstand når hun skriver ordet rase eller retter oppmerksomhet mot hvithet. Ifølge henne kommer den sterkeste motstanden fra et kanskje uventet hold:

– De som ikke er så opptatt av mangfold, synes det hele er irrelevant. Men en del av de som bryr seg om mangfold, tar det ganske hardt – som personlig kritikk.

Løgn om godhet og antirasisme

Fylkesnes forklarer motstanden slik:

– Mange har brukt store deler av karrieren sin på å jobbe med mangfold, inkludering og likestilling – og gjort mye bra. Men vi som forsker kritisk på rase, rasisme og hvithet peker på strukturer de kanskje ikke har sett, for eksempel pensum, hvem som forsker og forskes på.

– Da opplever de kanskje at vi utfordrer validiteten og sår tvil ved alt arbeidet de har viet større deler av sitt akademiske liv til.

– Jeg tror det vekker til live en type mindreverdighetskompleks, eller en følelse av at til tross for alt det gode de gjør for mer mangfold, inkludering og likestilling, så er det de gjør fortsatt ikke godt nok.

Når en ny generasjon kritiske rase- og hvithetsforskere peker på at det ikke finnes sammenheng mellom det «å være god» og det «å være antirasistisk» i handlinger, kan det oppleves hardt, mener Fylkesnes, og legger til:

– Spesielt om du lever etter den løgnen som forteller deg at det finnes en sammenheng mellom godhet og antirasisme.

– Det vil si at selv om du prøver å gjøre gode ting og er et godt menneske, så betyr ikke det automatisk at du er fritatt fra handlinger som har eller får rasistiske konsekvenser, mener hun.

Kritikk av «den forestilte likheten»

Et av bidragene i tidsskriftet er skrevet av forskerne Tonje Baugerud og Usma Ahmed og handler om skjult rasisme i akademia.

Artikkelen er utformet som en dialog mellom de to, og bygger på en autoetnografisk metode der de trekker på egne erfaringer fra akademia. Baugerud beskriver seg selv som «en hvit kvinne fra middelklassen». Ahmed som «en brun, norskfødt, muslimsk kvinne med hijab, fra arbeiderklassen, med foreldre fra Pakistan». Et av hovedpoengene deres er at vi trenger et språk for å snakke om rase og rasisme også i akademia.

Baugerud og Ahmed har blitt kontaktet av Kifinfo, men ønsket ikke å stille til intervju.

I artikkelen pirker de to i det de kaller norsk akademias «forestilte likhet». Det vil si at man legger vekt på at «alle er like». Ifølge forskerne gjør denne selvforståelsen det vanskelig å peke på erfaringer rundt rasisme.

For eksempel skriver Baugerud at «ved å skrive om rasisme og institusjonalisert hvithet dreper vi mangfoldsprosjektet». De to forskerne mener at universiteters mangfoldsidealer kan bidra til å tåkelegge rasisme.

Sandra Fylkesnes, som har forsket på begrepet kulturelt mangfold, kjenner igjen tendensen. Hun peker på at problemene ofte ligger i hvordan mangfoldsdiskusjonen er innrammet.

– Ofte handler det om to ting: Bra mangfold og dårlig mangfold.

Ifølge Fylkesnes blir «godt» mangfold det som passer inn i de etablerte forestillingene om hvem som hører hjemme i akademia, mens «dårlig» mangfold er det som ikke gjør det.

– Dette mangfoldet handler ofte om «de andre», sier hun.

Å sette ord på hvithet

Fylkesnes mener det er berøringsangst i akademia for å snakke om rase og hvithet.

– Baugerud og Ahmed skriver i sin artikkel om hvordan vi mangler språk for å snakke om rase og rasisme.

Med mer presise ord og begreper blir det tydelig for mange å faktisk se de strukturene som forskere tidligere har oversett, mener Fylkesnes.

– Forskere i Norge som ser på rasisme, og som ikke setter seg inn i begrepet rase – selve grunnlaget for rasisme – overser de systemiske og subtile sidene ved nettopp rasismen de ønsker å undersøke.

Det sitter langt inne for mange forskere å anerkjenne at de er hvite sosialt sett, mener Fylkesnes. Dette er en tendens hun også ser blant forskere som undersøker rase, rasisme og hvithet:

– De tar for sjelden til seg teorien om sin egen rolle i forskningen. Når man forsker på rase, rasisme og hvithet, må man også se sin egen privilegerte posisjon.

– Og hva med de som ikke forsker på rasisme?

– Som forsker handler det om alltid å vurdere hva som er relevant og ikke for sitt felt, og å være både kritisk og åpen for nye begreper og perspektiver.

For forskere som undersøker rase, rasisme og hvithet, handler det ikke om å simpelt erklære at «jeg er hvit», men å reflektere metodologisk over hva det betyr når man driver kvalitativ forskning, svarer Fylkesnes:

– For eksempel hvordan det å være hvit kvinne, med et utseende som passer inn i vår gitte norm, gir meg en privilegert posisjon i møte med studenter, kollegaer og de jeg forsker på, sier Fylkesnes. Og ha en privilegert hvit posisjon i mitt tilfelle, innebærer at jeg som lærerutdanner og akademiker oppleves å høre til. Det vil si at det at det sjeldent blir stilt spørsmål ved min tilhørighet og plass i akademia.

– Mitt hvite privilegium handler altså om hvordan jeg innenfor gitte rammer i akademia likevel kan føle meg ganske så fri.

Å navigere i hvite rom

Ahmed beskriver i artikkelen hvordan hun som norsk, «brun» muslim stadig må sjonglere to roller: «Jeg vet for eksempel aldri om referanser eller perspektiver fra min oppvekst, som stort sett er preget av pakistansk kultur og islam, er mottakelige i visse hvite kontekster», skriver hun.

For Ahmed betyr det at hun ofte ser folk an før hun avgjør om de skal få møte «den ‘sofistikerte’ meg eller østkant-jenta med interesser som står i kontrast til majoritetsdiskursen».

Kritisk raseforskere har lenge omtalt akademia som preget av «institusjonell hvithet». De mener at akademia både gjenspeiler og opprettholder hvithet som norm – og Sandra Fylkesnes er enig i beskrivelsen.

– Det ser vi i hvem som får anerkjennelse, hvem som rekrutteres til hvilke posisjoner og hvem som får definere hva som regnes som kunnskap.

– Mangfoldet vises kanskje frem i brosjyrer og annen reklame for akademia. Men på toppen er det fortsatt hvitt, og pensum, i alle fall innen de pedagogiske fagene, er fremdeles dominert av hvite forskere:

– Forskere med minoritetsbakgrunn blir ofte lest som representanter for «de andre», ikke som fagfolk på linje med andre, sier Fylkesnes.

Kommentar fra universitetsrektor Krogh

Christen Krogh er rektor på OsloMet, institusjonen hvor Ahmed og Baugerud jobber, og hvor Fylkesnes tidligere var ansatt. I en e-post forteller han at OsloMet «rommer arbeid for mangfold og mot rasisme på mange områder».

– Et eksempel er arbeidet vi gjør for å rekruttere unge med innvandringsbakgrunn inn i våre studier, skriver han.

Han legger til at mangfold i studentmassen er et av kjennetegnene ved deres universitet. OsloMets fagmiljøer bidrar også med betydelig forskning om mangfold, rasisme og diskriminering, forteller Krogh.

– Et eksempel er et prosjekt ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR, hvis formål er å utvikle en eller flere metoder for å kartlegge opplevd rasisme og diskriminering. Et annet eksempel er et prosjekt ved Fakultet for samfunnsvitenskap, som jobber for å øke flerkulturell ungdoms interesse og engasjement i samfunnsdebatten.

Rektoren viser også til interne aktiviteter. Blant annet har universitetet styrket sine varslingsrutiner ved trakassering og diskriminering. OsloMet gjennomfører også opplæring for ledere, HR, verneombud og tillitsvalgte i forebygging og håndtering av trakassering og diskriminering.

– Universitetet har felles retningslinjer for studenter og ansatte. Videre inngår vi i et sektorsamarbeid for å etablere kurs i mangfoldsledelse. Arbeidet omfatter tema som rasisme, inkludering, likestilt rekruttering, implisitte fordommer, makt og privilegier samt strategisk mangfoldsledelse, og skal piloteres i 2026, skriver Krogh.