Kronikk Minoritetene akademia mangler

Etter at jeg begynte som stipendiat ved MF vitenskapelig høyskole i 2024, kom jeg over en sak om minoriteter i akademia i Kifinfo: – Jeg drømte aldri om å bli forsker. Jeg kjente meg umiddelbart igjen. Beskrivelsen av å være en synlig minoritet i akademia, av reaksjonene man får og av veien inn i forskning som noe nesten utenkelig, traff noe jeg selv har opplevd.

Personer med minoritetsbakgrunn som er født og/eller oppvokst i Norge og har funnet veien inn i norsk akademia, som meg, er nesten fraværende.

Jeg har beveget meg inn i en akademisk verden hvor det er svært få med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn. Og hvis man finner noen, er det ofte internasjonale forskere.

Mangfoldig samfunn, men ikke akademia

Vi snakker ofte om mangfold i Norge. Spesielt i Oslo, hvor mellom 20 og 30 prosent av befolkningen har minoritetsbakgrunn. Dette er en realitet i skolegårder, i nabolag og i arbeidslivet.

Men denne virkeligheten gjenspeiles i svært liten grad i vitenskapelige stillinger ved universitetene.

Som det også står i Kifinfos artikkelserie om forskere med innvandrerforeldre: «Det er under 1 prosent norskfødte forskere med innvandrerforeldre som jobber i akademia».

Hvordan kan det ha seg at vi har et så mangfoldig samfunn, men et akademia som i så liten grad reflekterer dette mangfoldet?

Hvem som sitter rundt bordet

Dette handler ikke bare om representasjon som et ideal. Det handler om hva slags kunnskap som produseres. Den «ideelle» forskeren har gjerne vært den etnisk hvite mann med tid og penger.

Når akademia i stor grad består av mennesker med relativt lik bakgrunn, risikerer vi også et snevrere blikk på verden. Spørsmålene som stilles, perspektivene som løftes frem og temaene som anses som viktige, blir formet av hvem som sitter rundt bordet.

Her kan innsikter fra postkolonial teori være relevante. Forskning har lenge vist hvordan kunnskapsproduksjon ikke er nøytral, men påvirkes av historiske maktforhold og hvilke stemmer som får definere hva som er legitim kunnskap. Når visse grupper systematisk er underrepresentert, får det konsekvenser for hva vi vet og hvordan vi vet det.

Selv om Statistisk sentralbyrå påpeker at gruppen er relativt ung, og dermed i mindre grad har rukket å nå forskernivå gjennom de lange utdanningsløpene dette krever, er nivået fortsatt påfallende lavt. I 2021 var det kun 0,7 prosent forskere med innvandrerforeldre, i 2024 var det 0,8 prosent. Dette tilsier at også strukturelle forhold bør tas i betraktning, ikke bare forklares med forventninger om økt representasjon over tid.

Samtidig må vi være ærlige om at dette er et komplekst problem uten enkle løsninger.

For å kvalifisere seg for vitenskapelige stillinger er det viktigste kompetansen, ikke ens bakgrunn. Vi må dermed jobbe for at minoriteter også oppfordres til å tilegne seg slik kompetanse.

Vi må være synlige

Det handler delvis om strukturer. Staten har et ansvar for å legge bedre til rette, både gjennom utdanningsløp, rekrutteringstiltak og tydeligere satsing på mangfold i akademia.

Men det handler også om rollemodeller.

For mange med minoritetsbakgrunn fremstår akademia fortsatt som en fjern og utilgjengelig verden. Når man sjelden ser noen som ligner på seg selv i slike posisjoner, er det vanskeligere å forestille seg at det er en vei man selv kan gå.

Derfor har vi som er i akademia med minoritetsbakgrunn et ansvar. Vi må være synlige, vi må bidra til å senke terskelen, og vi må vise at det er mulig.

Dette har vi ikke råd til

For min egen del har denne reisen ikke vært uten utfordringer. Tvert imot har jeg nylig opplevd å bli mistenkeliggjort i offentligheten på grunn av min muslimske bakgrunn. Det å allerede være i en minoritetsposisjon i akademia, og samtidig bli trukket inn i en slik debatt, gjør ikke veien enklere.

Men det har også hatt en annen effekt. Det har gjort meg enda mer bevisst på hvor viktig dette faktisk er.

For hvis terskelen inn i akademia oppleves som høy fra før, blir den ikke lavere når minoritetsforskere møtes med mistenkeliggjøring i offentligheten. Da risikerer vi at enda færre velger denne veien.

Det har vi ikke råd til. Vi trenger et akademia som speiler samfunnet vi lever i, ikke bare av hensyn til rettferdighet, men av hensyn til kunnskapen selv.

Mangfold handler ikke om symbolikk, det handler om kvalitet. Derfor er dette et kollektivt ansvar. Myndighetene må legge til rette, institusjonene må ta rekruttering på alvor og vi som allerede er her, må bidra til å åpne dørene for flere.

Spørsmålet er ikke bare hvem som slipper inn i akademia, men hva slags kunnskap vi går glipp av når så mange holdes utenfor.