Likestillingsarbeidet i IT mangler det viktigste

Til tross for flere tiår med tiltak, er kjønnsbalansen i programvareutvikling fremdeles skjev.

Årets søkertall viser at selv om det er en liten nedgang i søkere til IT-studier, øker kvinneandelen, skriver Khrono. Kvinner er likevel i mindretall både i studier, akademia og næringsliv – og mange forlater feltet tidlig i karrieren.

En ny litteraturgjennomgang peker på en viktig forklaring: Mangfoldsarbeidet stopper ofte idet kvinnene er rekruttert inn.

– Det er et strukturelt problem, ikke et individuelt, sier Letizia Jaccheri, professor ved NTNU og en av forfatterne bak artikkelen «Gender Diversity Interventions in Software Engineering».

Mange tiltak – men på feil sted

Studien analyserer 33 studier fra akademia og næringsliv. Alle studiene har evaluert likestillingstiltak i programvareutvikling, og bildet som tegner seg er tydelig.

De aller fleste tiltakene handler om rekruttering til studier, tilbud til barn og unge og kurs, eller andre kortvarige aktiviteter.

Derimot finner forskerne nesten ingen tiltak som eksplisitt har som mål om å: styrke trivsel i studie- og arbeidshverdag, utvikle inkluderende arbeidsmiljøer, støtte kvinner i overgangen mellom studier og arbeid eller bidra til at kvinner blir værende i yrket over tid.

Og i kun ett av de 33 studiene finnes det et tydelig langsiktig perspektiv.

– Man har brukt enorme ressurser på inngangen til feltet, men nesten ingen på det som skjer etterpå, altså når man er rekruttert til en stilling eller en studie, sier Jaccheri.

– Kvinner slutter sjelden fordi de ikke kan faget

I offentlig debatt i Norge blir kvinners frafall i teknologifag og arbeidsforhold ofte forklart med manglende interesse eller evner. Det mener Jaccheri er en grov forenkling. Mye tyder på at kvinner vil og er interesserte, men at de ikke blir værende i faget.

– Hvorfor er det ikke nok med rekrutteringstiltak?

– Fordi ulikhet i teknologi ikke først og fremst handler om motivasjon eller talent. Det handler om strukturer, kulturer og maktforhold. Kvinner slutter sjelden fordi de ikke kan faget, men fordi de ikke finner en plass i miljøet, sier hun.

Forskning viser at kvinner forlater programvareutvikling tidligere enn menn, særlig i mannsdominerte miljøer med høyt arbeidspress, svak støtte og få rollemodeller, forteller Jaccheri. Når slike forhold ikke adresseres, forsvinner kompetansen, mener hun.

– Da blir rekruttering som et samlebånd der vi henter inn nye kvinner, men gjør lite for å sørge for at de faktisk blir værende, fastslår NTNU-forskeren.

Tretti år med innsats – små strukturelle endringer

Jaccheri har forsket på kjønn og teknologi i flere tiår og har fulgt utviklingen tett, også ved NTNU der hun selv er ansatt.

– Ved NTNU har vi hatt målrettede rekrutteringstiltak i over 30 år. Resultatet er likevel at i teknologifag er kun rundt 15 prosent av professorene er kvinner. Det forteller oss at problemet ikke løses alene ved inngangen.

Hun mener oppmerksomheten mot tidlige tiltak i barnehage, skole og studiestart ofte overskygger arbeidslivet, der frafallet faktisk skjer.

– Det er i utviklingsteamene, i karrierefasene og i lederstrukturene folk forsvinner. Men det er vanskelige faser å jobbe med, fordi man da også må forholde seg til politikk og makt, sier Jaccheri.

Målbart er ikke alltid viktigst

Et sentralt funn i studien er at mange tiltak mangler både teoretisk forankring og systematisk evaluering. Ifølge Jaccheri henger dette sammen med hvordan likestilling ofte forstås i praksis.

– Rekruttering er lettere å telle, mens trivsel, tilhørighet og makt er mye vanskeligere å måle. Likestilling blir redusert til prosentandeler, ikke til faktisk endring i hverdagen, sier Jaccheri.

Hun peker også på at mange tiltak er prosjektbaserte og midlertidige, ofte drevet frem av enkeltpersoner – som igjen sjelden har formell beslutningsmakt.

– Mye av dette arbeidet bæres av kvinner selv, på siden av ordinære stillinger. Det er sårbart og lite bærekraftig.

– Aller helst bør man jobbe opp et forskningsmiljø eller senter. Et sted det jobbes systematisk og over tid, mener Jaccheri.

Opplevelse av å være «outsider» i teknologiske miljøer

OsloMet har over flere år utviklet en bred og målrettet satsing på å rekruttere, inkludere og beholde flere kvinner i IT og teknologiutdanningene, forteller Kersti Fosse Blålid.

Tiltak før studiestart blir kombinert med innsats under studieløpet og samarbeid med arbeidslivet, for å adressere flere av fasene der forskning viser at kvinner faller fra. Et eksempel er Makerspace – et verksted der alle studenter og ansatte fra ulike fagmiljøer møtes for å arbeide praktisk med teknologi.

– Det gjør vi for å ha en arena for inkludering og tilhørighet etter at studentene er tatt opp, sier Blålid, avdelingsingeniør ved OsloMet Makerspace.

Ifølge Blålid inngår verkstedet i en internasjonal «maker»-bevegelse som vokste frem i USA rundt 2005, med mål om å demokratisere tilgangen til høgteknologiske verktøy gjennom praktisk skapende arbeid.

– Verkstedet er plassert i et lett tilgjengelig område på campus, sier hun.

Blålid forteller at deltakere kun må ta et kort introduksjonskurs, og at målet er å dele kunnskap og erfaringer mellom studenter. Hun beskriver dette som en bevisst strategi for å senke terskelen for teknologibruk, særlig for studenter uten omfattende teknologisk bakgrunn.

I oppstarten var bruken av verkstedet sterkt mannsdominert, men så gjorde de endringer i både fysiske omgivelser og organisatoriske strukturer for å gjøre miljøet mer inviterende og tilgjengelig.

– I dag er kjønnsbalansen blant brukerne tilnærmet lik, to av tre i ledelsen av Makerspace er kvinner og blant staben er det nesten helt jevn fordeling av kvinner og menn.

Brobygging mellom tekniske studenter og studenter fra kunst, design og lærerutdanninger er viktig, mener prosjektlederen.

– Når studenter fra ulike fagmiljøer arbeider side om side med de samme verktøyene, utfordres etablerte forestillinger om teknologisk kompetanse som noe snevert og eksklusivt, sier hun.

Hun peker også på at opplevelsen av å være «outsider» i teknologiske miljøer ofte er sammensatt.

– Teknologisk berøringsfrykt, møte med store og komplekse maskiner, samt ulik faglig bakgrunn, kan bidra til at enkelte studenter opplever manglende tilhørighet.

– Hvordan henger dette tilbudet sammen med OsloMets satsing på kvinner og IT?

– I en bredere sammenheng er Makerspace et tiltak som utfyller rekrutteringsinnsatsen gjennom Jenter og teknologi, et tiltak som retter seg mot inngangen til studiene, fokuserer Makerspace på erfaringene underveis.

– Samlet bidrar dette til å utfordre forestillingen om at teknologi først og fremst er et maskulint domene, og til å gi kvinner konkrete erfaringer med teknologi i trygge omgivelser, sier Blålid.

Brukes av alle, formes av et mindretall

Ifølge forskningen til Jaccheri og hennes medforfattere har manglende inkludering konsekvenser langt utover likestilling.

– Teknologi utvikles ikke i et vakuum. Når de som designer systemene er en svært snever gruppe, påvirker det hva som bygges, hvem det fungerer for – og hvem som faller utenfor.

Hun peker på at teknologier brukes av hele befolkningen, men formes av et mindretall. Og av disse er det enda et mindretall som utgjør kvinner.

– Vi har vært altfor opptatt av utviklerne, og altfor lite av brukerne. Det er et demokratisk problem, ikke bare et likestillingsspørsmål, sier Jaccheri.

Trenger nye tiltak i teknologi

Samtidig skjer forskningen i en krevende internasjonal kontekst. De siste årene har mangfolds- og inkluderingsarbeid møtt økende politisk motstand, særlig i USA. Programmer legges ned, finansiering trekkes tilbake, og begrepet mangfold, «diversity», problematiseres.

– Vi er i en backlash, og de politiske bølgene påvirker også forskning, konferanser og hvem som får ressurser for å forske og utvikle ny kunnskap og innsikt, sier Jaccheri.

Hun frykter at dette ytterligere kan bremse utviklingen av langsiktige tiltak.

Artikkelforfatterne oppfordrer både akademia, næringsliv og myndigheter: Likestillingsarbeid i teknologi må flyttes fra symboltiltak til strukturelle endringer.

Forskerne etterlyser blant annet:

• langsiktige tiltak, heller enn kortsiktige, rettet mot arbeidsmiljø og karriereløp
• tydelig institusjonelt ansvar, ikke bare ildsjeler
• bedre samarbeid mellom akademia og arbeidsliv
• mer kunnskap om hva som faktisk fungerer

– Inkludering skjer ikke av seg selv, men må designes, vedlikeholdes og tas på alvor. Akkurat som programvare, mener Letizia Jaccheri.