– Mangfold er utfordrende greier

For første gang samlet forskere med minoritetsbakgrunn fra hele landet seg til konferanse i Kristiansand, initiert av arbeidsgruppa Diversity@UiA i samarbeid med Kif-komiteen (se faktaboks).

Målet var å skape et trygt rom for å dele erfaringer, variasjoner og mangfoldet som fantes i gruppa, forteller Rasha Abdallah, rådgiver fra Universitetet i Agder (UiA). I det ligger det å tåle spenninger og ulike syn, mener hun.

– For mangfold er utfordrende greier – ikke bare harmoni hvor alle deler uten spenninger og motsetninger, utdyper hun.

Mange forskere og akademikere med minoritetsbakgrunn møter strukturelle barrierer som kan skape opplevelser av utenforskap, men disse erfaringene blir sjelden snakket høyt om, skrev arrangørene i sosiale medier etter konferansen.

Trygghet i urolige tider 

Nettopp for å få frem erfaringene og variasjonene blant deltakerne, var arrangørgruppa opptatt av at konferansen skulle være et trygt sted for læring og erfaringsutveksling de to dagene den varte.

– Vi måtte jobbe for å skape dette trygge rommet. Mangfold handler også om å måtte tåle spenningene, sier Abdallah, og utdyper:

– Vi har ulik bakgrunn og forskjellige erfaringer med hva de vil si å være minoritet. Det former våre meninger om hvilke løsninger som trengs.

– Enkelte innlegg utfordret oss og satte i gang gode diskusjoner om solidaritet med andre minoriteter – og om å tenke bredere enn egne erfaringer.

– Vi brukte mye tid på å diskutere formatet for konferansen og å lage romslige rammer. Derfor valgte vi blant annet å sette av god tid til samtaler og legge opp til både innledninger og gruppearbeid, slik at flere fikk mulighet til å komme til orde.

Behovet for trygghet i diskusjoner og erfaringsdeling har dessverre fått fornyet relevans for mange, påpeker Abdallah, og viser til den globale situasjonen. Hun trekker frem temaer som akademisk frihet og situasjonen for akademikere som beskyttes under programmet "Scholars at risk".

– For mange blir det politiske personlig og det personlige politisk. Nettopp derfor er det viktig å kunne oppleve trygghet, spesielt i disse tider.

Hvordan beskytte akademikere, møte motstand mot mangfold og håndtere tilbakeslag for likestilling og mangfold, var sentrale spørsmål under konferansen.

– Mange kvier seg for å delta i samfunnsdebatten fordi de opplever lite støtte fra arbeidsplassen. Derfor er det avgjørende å bygge nettverk – slik at man vet at man ikke står alene, sa Abdallah til UiA på sosiale medier etter konferansen.

– Må minske minoritetstresset

Ifølge førstemanuensis Lee Michael Schults, som også er med i arbeidsgruppa Diversity@UiA og deltok på konferansen, dekker konferansen særlig to viktige behov.

– Det første handler om å samle erfaringene til forskere med minoritetsbakgrunn om konkrete utfordringer som forskningssektoren bør ta tak i for å minske minoritetsstress – og ikke bare anerkjenne det, sier han.

På samlingen holdt Schults innlegg om hvor viktig det er å mobilisere krefter og fremme globale perspektiver i en tid med motstand. Han utdyper:

– Med minoritetsstress mener jeg minoriteters erfaringer av barrierer over tid. Det kan blant annet innebære handlinger som kommuniserer at en er mindre verdt, eller som fører til at visse sider ved identiteten blir usynliggjort.

– Plass til store følelser

Når forskningsinstitusjonene har mangfold som en verdi, er det en symbolsk støtte, mener Schults.

– Men det er likevel noe berøringsangst og det mangler konkrete grep. Det gjør at støtten ofte forblir symbolsk, sier han.

– Det andre behovet som blir dekket av et sånt nettverk er det at det skaper et trygt rom der det er plass til store følelser om betente temaer, sier Schults.

Nettverkssamlingen viste fram forskere som byr på seg selv og klarer å knytte personlige erfaringer og strukturelle analyser på en samlende måte – selv om mange er i svært ulike situasjoner, forklarer Schults.

Særlig nevner han Amal A. Shaikhah og hennes innlegg: «Akademisk frihet og dens konsekvenser: Historien om en forsker i fare i Gaza».

– Det som gjorde mest inntrykk på meg var beskrivelsen av hvordan "Scholars at risk" blir utnyttet av akademia på en måte som verken anerkjenner faglig kompetanse eller stressfaktorene knyttet til en usikker situasjon. 

– På hvilken måte? 

–  Forskerne i Scholars at Risk blir ofte plassert inn i byråkratiske systemer som ikke nødvendigvis anerkjenner deres styrker, eller gir rom for faglig utvikling mot en varig akademisk karriere utenfor hjemlandet, mener Schults.

– Rollene de havner i tar heller ikke hensyn til det emosjonelle stresset knyttet til traumer, utrygghet i Norge og frykten for å bli sendt tilbake.

Mangler språk for diskriminering i akademia

Både erfaringene som ble delt underveis i samlingen og tilbakemeldingene etterpå peker på et klart behov, mener arrangørene:

– Det er behov for å dokumentere gradene og nyansene i rasismen som forskere og ansatte i sektoren opplever, alt fra mikroaggresjon til rasisme. Det vil kreve kvalitative studier, sier Abdallah.

Deltakerne ønsker seg mer kunnskap om gradene av diskriminering, forklarer hun.

– Flere fortalte om opplevelser i akademia der de var usikre på om det var snakk om ulovlig diskriminering eller mikroaggresjon. De ønsker at det blir forsket på nyansene i rasisme og diskriminering.

– Forskningssektoren må også ha et bedre støttesystem for trakassering og for å ivareta ansatte når de uttaler seg til media og opplever hets og trusler.

Abdallah trekker også frem andre temaer som forskningssektoren bør følge opp, som samarbeid med seniorforskere om forskningssøknader. Deltakerne ønsker også at nettverket for minoritetsforskere blir en årlig møteplass, forteller hun.

Veien videre: En årlig møteplass

Erfaringene fra konferansen skal nå samles i en rapport som Abdallah håper kan lanseres på et digitalt møte for nettverket.

– Deltakerne uttrykte et sterkt ønske om at konferansen skal bli en årlig tradisjon, og at vertskap og tematikk kan rullere mellom institusjonene, sier hun.

Tilbakemeldingene viser ellers at deltakerne opplever et stort behov for et slikt nettverk, og at de ønsker å holde kontakten videre.

– Flere av deltakerne forteller at det har betydd mye å møtes.

Abdallah forteller at en doktorgradsstudent sa at konferansen skilte seg fra alt hen tidligere hadde deltatt på.

– Det føltes godt å samles, fordi mange står alene med disse erfaringene i hverdagen, og flere kvier seg for å snakke åpent om dem eller delta i samfunnsdebatten, sier Abdallah.

Et nettverk som dette kan bidra til trygghet og støtte, mener Abdallah.

– Mange får – eller er redde for å få – hets når de ytrer seg.

– Mange trakk også frem et ønske om å jobbe mer konkret med strukturelle og politiske endringer og utvikle konkrete tiltak.