Ny statistikk: – Må forske mer på barrierer for innvandrere

– Den største delen av innvandrere i norsk akademia er såkalt internasjonale mobile forskere, forteller seniorrådgiver ved NIFU, Hebe Gunnes.

Gunnes viser til den oppdaterte mangfoldstatistikken, som er en utvidelse av statistikken for mangfold i forskning som ble lansert før jul.

Les Mangfoldstatistikk åpner for nye spørsmål

I den nye statistikken har NIFU og SSB skilt mellom utlendinger som kommer til Norge grunnet tilbud om en vitenskapelig stilling, og innvandrere eller barn av innvandrere som har sin grunnutdanning fra Norge. Dette er operasjonalisert ved å se på hvorvidt forskerne har avlagt høyere utdanning i Norge eller i utlandet.

Den nye oppdelingen viser at den såkalte akademiske importen utgjør 22 prosent av forskerpersonalet, mens innvandrere og etterkommere av innvandrere med utdanning fra Norge, utgjør bare 4 prosent. Dette er tall per 2014.

En annen ting de nye tallene viser, er at kvinneandelen på professornivå er høyere i gruppen av mobile, internasjonale forskere enn i gruppen innvandrere med norsk utdanning – og høyere enn i populasjonen for øvrig. Dette tyder på at Norge får kvinnelig professorkompetanse utenfra.

Første skritt mot mer kunnskap

Da den første statistiske oversikten over mangfold i norsk forskning kom i desember, var et hovedfunn at innvandrere og etterkommere av innvandrere utgjorde en fjerdedel av forskerpersonalet i Norge i 2014. Dette er både høyere enn i befolkningen totalt, blant arbeidstakere med høyere utdanning og blant studentmassen i Norge.

Et annet viktig funn var at andelen personer med innvandrerbakgrunn hadde økt i alle sektorer i perioden 2007 til 2014: i 2007 var andelen 17 prosent, mens den i 2014 var på 25 prosent. Lignende økning gjaldt både for universitets- og høgskolesektoren, i instituttsektoren og i helseforetakene. Statistikken viste også at personer med innvandrerbakgrunn har økt i alle stillingsgrupper og fagområder i norsk forskning.

Når skillet mellom de to ulike gruppene av «innvandrere» nå er kartlagt, ser man at flertallet av forskerpersonalet er internasjonalt mobile forskere, eller akademisk import. Som mange tidligere har påpekt, er kartlegging av mangfold et krevende felt – det er komplekst og består av mange ulike grupper som skal tas i betraktning på ulike måter. Skillet mellom disse to gruppene er imidlertid et viktig skritt på veien mot mer inngående kunnskap på feltet.

Les – Mangfoldsarbeid må skreddersys

– Mangler fortsatt mye kvalitativ forskning

Cathrine Egeland, seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI), Høgskolen i Oslo og Akershus, synes det er bra at man har fått skilt mellom de ulike innvandrergruppene i FoU-sektoren:

– Da får man ryddet opp i hvem man snakker om når man sier «innvandrere i akademia». Størrelsen på de to ulike gruppene i FoU-sektoren er omtrent som forventet, sier hun, og fortsetter:

– Men hvorfor bildet ser ut som det gjør – altså hvorfor innvandrere med norsk grunnutdannelse kun utgjør fire prosent – vet vi lite om. Vi mangler kvalitativ forskning som kan si noe om hvorvidt og hvordan dette handler om barrierer for innvandrere og etterkommere av innvandrere, og om disse barrierene befinner seg i eller utenfor akademia, eller begge steder.

Hun viser til at rapporten «Å være utlending er ingen fordel», som ble utarbeidet av AFI i samarbeid med NIFU på oppdrag fra Kif-komiteen. Egeland er en av forfatterne av rapporten, som også har med en oversikt over noen av kunnskapshullene og forskningsbehovene på feltet:

– Her etterlyser vi kunnskap om personer med innvandringsbakgrunn som søker, men ikke blir ansatt i norsk høyere utdanning. Hvilke barrierer støter de på i rekrutteringsprosessene? Vi påpeker også behovet for interseksjonelle analyser av samspillet mellom for eksempel kjønn og innvandringsbakgrunn, for å avdekke om barrierene for en forskerkarriere er de samme for kvinner med minoritetsbakgrunn og majoritetsbakgrunn, sier Egeland.

– Og så er det behov for forskning på likheter og forskjeller, og årsaker til disse, mellom ulike fagområder når det gjelder karriereløp både for både kvinner generelt og menn og kvinner med innvandringsbakgrunn. Dette er bare noen av punktene vi lister opp i rapporten.

En av de tingene vi faktisk vet, er at det er mange ungdommer med innvandrerbakgrunn som har forskerambisjoner og ambisjon om å ta doktorgrad, sier Egeland.

– Og i årene som kommer vil vi få anledning til å se om de faktisk realiserer en forskerkarriere eller ikke, og hvorfor.

Les Innvandrere vil, men blir ikke inkludert

– Mangfoldsrapporten avdekket kunnskapshull

Egeland synes at rapporten kunne blitt brukt mer av Kif-komiteen etter at den ble publisert i 2016:

– Jeg stusser litt over at rapporten ikke har blitt brukt mer aktivt enn den har, særlig fordi den jo nettopp påpeker både kunnskapshull og forskningsbehov på feltet, sier Egeland.

Ella Ghosh fra Kif-komiteens sekretariat setter pris på innspillet fra Egeland, men er ikke enig i at komiteen har unnlatt å bruke rapporten aktivt.

– Det er alltid interessant å høre hvordan noe oppfattes innenfra og utenfra en organisasjon. For Kifs mangfoldsarbeid har AFI-rapporten vært av vesentlig betydning og hatt store ringvirkninger, sier Ghosh.

– Den ga oss et kunnskapsgrunnlag for å danne en arbeidsgruppe, som igjen har utarbeidet og lagt frem anbefalinger til tiltak. AFI-rapporten førte også til at Kif-komiteen har blitt bevisst behovet for inkludering og mangfoldsledelse, noe som fremheves når vi er på institusjonsbesøk og seminarer, fortsetter Ghosh.

Hun forteller også at komiteen skal holde et seminar om mangfoldsledelse senere i 2017.

– I tillegg kan jeg nevne at rapporten har blitt oversatt til engelsk og delt med europeiske kolleger på konferanser og i sosiale medier, og vi drøfter rapporten på våre nordiske og europeiske møter. Når det gjelder rapportens liste over kunnskapshull og forskningsbehov, har Kif-komiteen henvendt seg til Forskningsrådet og bedt om det settes av midler til forskning på feltet, sier Ghosh, som er helt enig med Egeland i at det er en stor mengde områder som trenger mer forskning:

– Vi mangler kunnskap om hvor på karrierestigen innvandrere møter barrierer og dermed bør følges bedre opp, sier hun.

– Det er også nødvendig å kartlegge hvordan de ulike fagområdene rekrutterer personer med innvandrerbakgrunn over tid. Dette spørsmålet kan knyttes til sosial mobilitet blant innvandrere i Norge – og blant deres etterkommere, sier hun.

Flere unge med innvandrerbakgrunn tar høyere utdanning

Ghosh påpeker også at det er et tegn på utdanningssystemets suksess at unge med innvandrerbakgrunn velger å studere:

– Og denne gruppen vil vokse, sier hun.

– Den nye statistikken viser oss nå at innvandrere og etterkommere av innvandrere med utdanning fra Norge, utgjør bare 4 prosent av forskerne ansatt i sektoren. Så vidt jeg vet utgjør norskfødte med innvandrerforeldre mindre enn én prosent. Gode tidsseriedata kan vise oss om denne gruppen får en god karriereutvikling over tid. Vi må også gå et steg videre i analysen; vi må drøfte om personer som møter diskriminering ellers i samfunnet er lite representert i toppstillinger i akademia – for eksempel menn og kvinner med mørk hud, muslimer, samer eller nasjonale minoriteter. Kort sagt – vi må se hvem vi vanligvis ikke ser i toppstillinger.

Blant andre områder det er nødvendig å få mer kunnskap om, er hvilke konsekvenser en økt inkludering av etniske minoriteter får på minoritetsperspektiver i forskningen; samspillet mellom kjønn og etnisitet i akademiske karriereveier; samt hvilke tiltak for økt mangfold som faktisk virker, sier Ghosh.

– I USA er det gjort flere interessante studier på hvilke tiltak som faktisk fungerer, og hva som ikke fører til økt likestilling og mangfold på ulike arbeidsplasser. Vi trenger tilsvarende komparative studier i nordisk akademia, sier hun og refererer til Why Diversity Programs Fail fra Harvard Business Review.

– Sløsing med talent

Mangfoldstatistikken er utarbeidet på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet (KD) etter innspill fra Kif-komiteen. Statssekretær i KD Bjørn Haugstad understreker også viktigheten av å skaffe solide kunnskapsgrunnlag for mangfold i akademia, og da særlig hvordan hindre og barrierer for denne gruppen arter seg:

– Det viktige spørsmålet vi stadig må stille oss, er følgende: Gjenspeiler ansatte i våre institusjoner mangfoldet i befolkningen? Denne statistikken viser at svaret er nei.

– Mobile internasjonale forskere, gjerne fra den vestlige verden, er overrepresentert i forhold til resten av befolkningen, mens «vanlige» innvandrere og etterkommerne deres er underrepresentert. Det er sløsing med talent dersom vi ikke klarer å legge godt til rette slik at alle grupper kan yte sitt beste på institusjonene, sier statssekretæren.

Årsakene til at innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn er underrepresenterte, er sannsynligvis mange og sammensatte, tror Haugstad:

– Én ting kan være ren diskriminering, som vi vet forekommer. I tillegg viser studier at det som ikke skjer, er minst like viktig: Ikke-hendelser handler om å ikke bli sett, hørt, støttet, oppmuntret, regnet med, validert, inkludert eller invitert med. Det er viktig å få undersøkt nærmere hvilke mekanismer som er i spill, sier Haugstad.