Hjemme er det «hans» kontor og «hennes» kjøkken

For noen blir hjemmekontoret også en påminnelse om alt som burde vært gjort i huset:

«Når du sitter hjemme og ser på de stygge, skitne vinduene.» (sitat av kvinne i artikkelen)

– Flere av kvinnene vi intervjuet begynte spontant å fortelle om ting som måtte gjøres hjemme, og hvordan slike tanker trakk oppmerksomheten bort fra arbeidet, forteller Sofia Moratti, førsteamanuensis ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved Norges teknisk-vitenskapelige universitet (NTNU).

Sammen med kollega Siri Øyslebø Sørensen har hun undersøkt hvordan hjemmekontoret påvirker hverdagen til kvinnelige og mannlige forskere.

Denne studien inngår i et større forskningsprosjekt om fysiske, hybride og digitale arbeidsformer i akademia.

– Det er også viktig å understreke at vi ikke studerer hvordan det var under pandemien. Vi undersøker hva som har skjedd tre år etterpå, sier Moratti.

– Tankearbeidet blir aldri ferdig

Tidligere internasjonal forskning har vist at menn og kvinner ikke alltid opplever hjemmekontoret likt. Menn har oftere et eget arbeidsrom, mens kvinner oftere jobber i fellesrom som kjøkken og stue.

Under pandemien fant norske forskere at menn oftere enn kvinner disponerte et eget rom til hjemmekontor.

Samtidig viser forskning at kvinner fortsatt gjør mer husarbeid og omsorgsarbeid. Feministiske sosiologer har lenge omtalt dette som «det andre skiftet».

Men Moratti og Sørensen var mindre opptatt av hvem som gjorde hva, enn av det såkalte tankearbeidet menn og kvinner gjør på hjemmekontoret, ofte kalt det tredje skiftet. Altså det vedvarende arbeidet med å overvåke omgivelsene, holde oversikt over oppgaver, forutse framtidige behov og bære ansvaret for at ting blir gjort.

– Selve tankearbeidet rundt husarbeidet kan være en jobb i seg selv, sier Moratti.

I tillegg til å ofte være usynlig, kan den være altoppslukende, ifølge henne.

– Det handler ikke om én enkelt oppgave, men om å ha det overordnede ansvaret for at hjemmet fungerer. Derfor blir det heller aldri helt ferdig.

Fleksibilitet og nok plass

Moratti og Sørensens studie bygger på intervjuer med 12 professorer og førsteamanuenser ved ulike fakulteter og campuser ved NTNU.

– Jeg ønsket personer med lang erfaring fra akademisk arbeid. Inkludert undervisning, veiledning og administrasjon, sier Moratti.

Informantene var valgt ut bevisst for å få fram ulike erfaringer og perspektiver. Halvparten var norske og halvparten internasjonale. De var mellom 40 og 60 år og befant seg i ulike livssituasjoner, med og uten barn. Halvparten kvinner og menn.

Moratti presiserer:

– Dette er seniorakademikere. Så studien sier ikke noe om hvor utbredte disse erfaringene er blant akademikere generelt.

De fleste av de tolv bodde for eksempel i hus eller større leiligheter.

Men nettopp dette mener Moratti gjorde materialet interessant.

– For de fleste informantene var hjemmet stort nok til at de i prinsippet hadde flere muligheter. Når folk har plass og fleksibilitet, blir det lettere å undersøke hvilke valg som faktisk tas.

Glad for å kunne velge hjemmekontor

Et hovedfunn i hele prosjektet var at både kvinner og menn satte pris på å kunne veksle mellom å jobbe hjemme og på kontoret.

Akademisk arbeid består av mange ulike oppgaver, og noen krever mer konsentrasjon enn andre, forteller Moratti. Derfor var infomantene glad for at de kunne velge.

– Det var faktisk et av de tydeligste funnene i hele prosjektet, sier hun.

Mange opplevde også at pandemien hadde ført til en positiv kulturendring.

– For eksempel opplevde mange at det ikke lenger blir sett på som ukollegialt å flytte et møte over på Teams når det er hensiktsmessig.

Kvinnene tok større mental byrde

Kjønnsforskjellene ble synlige da forskerne ba informantene beskrive hvordan og hvor de jobbet etter pandemien. Da kom temaer som hjemmekontor og husarbeid opp av seg selv.

– Flere av kvinnene begynte spontant å fortelle om husarbeid og hvordan det påvirket konsentrasjonen deres. Det var ikke noe jeg spurte direkte om, sier Moratti.

– Når informanter selv begynner å trekke fram et tema uten at du har bedt dem om det, er det ofte et tegn på at det oppleves som viktig for dem.

Mennene tok også opp husarbeid. Men ofte handlet det om hvordan partneren opplevde det.

Skitne vinduer trigget tankearbeid

En av kvinnene i studien fortalte at hun foretrakk å jobbe på kontoret framfor hjemme. Da Moratti spurte hvorfor, begynte hun å snakke om husarbeid.

Kvinnen Moratti refererer til uttrykker seg gjennom følgende sitat, hvor hun sitter på hjemmekontoret og ser på de skitne vinduene:

«‘Oi, nå skinner sola inn, det er jo så støvete her!’ Samtidig kan det jo være fint å bruke 20 minutter på å gå ned i kjelleren og sette på en vaskemaskin uten at det egentlig forstyrrer arbeidet. På en måte føler du deg effektiv når du er hjemme. Men for meg gjør hjemmet det vanskeligere å konsentrere seg. Jeg konsentrerer meg faktisk bedre på kontoret. Det er motsatt av det jeg ofte hører folk si, nemlig at de konsentrerer seg bedre hjemme.»

– Jeg synes også språkbruken er interessant. Hun snakker ikke nødvendigvis om arbeid hun faktisk gjør der og da, men arbeid hun opplever et ansvar for, sier Moratti.

Forskeren understreker at dette ikke var et enkeltstående tilfelle. Flere av de kvinnelige informantene uttrykte seg på lignende måter. Samtidig følte mange på ambivalens rundt det å jobbe hjemme.

– Noen informanter opplevde at de konsentrerte seg best hjemme, andre på kontoret.

Å se på en kurv med skittentøy

Forskerne omtaler dette som «mental load». I analysen skiller de mellom kognitivt og emosjonelt arbeid.

– Kan du gi et eksempel?

– Tenk deg at du sitter hjemme og får øye på en kurv med skittentøy som må vaskes. Du kjenner på et ansvar for å gjøre noe med det. Samtidig vet du at det snart kommer enda mer skittentøy.

Dette er den kognitive delen. Den handler om å følge med på omgivelsene, holde oversikt, ta ansvar og hele tiden ligge i forkant, forklarer hun.

Den emosjonelle delen kommer på toppen:

– Den handler derimot mer om omsorg, empati og håndtering av følelser. Den er i større grad knyttet til relasjoner og omsorg for andre mennesker.

Noen tok avstand

– Gjaldt dette alle kvinnene og mennene du intervjuet?

– Nei. Jeg husker særlig en relativt ung førsteamanuensis i 40-årene.

På et tidspunkt sa hun noe som også siteres i artikkelen: «Jeg blir ikke distrahert av husarbeid i det hele tatt. Det bryr jeg meg ikke om. Jeg vet at noen av kollegene mine sier: ‘Å, jeg klarer ikke å jobbe hjemmefra, for da begynner jeg å tenke på oppvasken.’ Det faller meg ikke inn engang! (ler)»

Moratti bet seg merke i den siste uttalelsen:

– Den var interessant, for jeg spurte aldri om husarbeid. Jeg spurte heller ikke om slike tanker dukket opp eller ikke. Det var hun som brakte temaet på banen.

– Og hvorfor er det interessant?

– Hun sier at slike tanker om husarbeid egentlig ikke angår henne. Samtidig er det hun selv som bringer temaet inn i samtalen. Det forteller oss at hun kjenner til disse forestillingene, selv om hun ikke identifiserer seg med dem.

– Og mennene, da?

– Kvinnene fortalte oftere enn menn at de hadde problemer med å konsentrere seg fordi de stadig tenkte på husarbeid.

Hennes kjøkken, hans kontor

Et annet tema i artikkelen var fordelingen av plass i hjemmet.

– Mange av informantene hadde et eget rom som kunne brukes som kontor. Likevel så vi flere eksempler på at kvinner ga fra seg dette rommet til partneren.

Moratti tolker dette som en form for omsorgsarbeid. For eksempel ved at de laget plass og tilsidesatte egne behov for å ta vare på andre.

– Flere av kvinnene beskrev situasjoner der de tok ansvar for hvordan plassen i hjemmet skulle brukes og deles. Det kunne innebære å gi fra seg det mest skjermede arbeidsrommet uten at noen nødvendigvis ba om det.

Hentet kaffe på konens «kontor»

Fordelingen av plass kunne virke inn på dynamikken mellom parene. En av de mannlige informantene ble spurt om hvordan de organiserte hjemmekontoret. Han fortalte han at han hadde et eget arbeidsrom, mens kona ofte jobbet på kjøkkenet.

– Hvis han ville ha kaffe, gikk han bare ned på kjøkkenet og lagde seg en kopp. For ham var dette ikke noe problem. Han opplevde ikke grensene mellom arbeid og hjem som særlig utfordrende.

– Han beskrev «grensene» uten egentlig å reflektere over at kona kunne ha opplevd det som forstyrrende at han stadig gikk ut for å hente kaffe, sier Moratti.

Mangler kunnskap om kjønn

Therese Kristine Dalsbø er forsker ved Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) og førsteforfatter på en kunnskapsoppsummering fra 2024.

– I flere av artiklene som målte arbeid-familie-balanse ble det rapportert om at det ikke ble påvirket av om den ansatte jobbet hjemmefra eller på kontoret.

Hjemmekontor så verken ut til å gjøre det lettere eller vanskeligere å kombinere jobb og familieliv.

Dalsbø understreker at rapporten ikke så spesifikt på kjønn.

– Men kjønn, klasse og andre sosiale forhold kan påvirke utdannings- og karrierevalg, og dermed indirekte hvem som har mulighet til hjemmekontor, skriver Dalsbø i en e-post.

Kan gjøre akademia mindre stedbundet

Sosialantropolog Tom Bratrud har forsket på digitalisering og personer som flytter fra byen til bygda, men beholder jobben i byen fra hjemmekontoret. I en artikkel fra 2021 undersøkte han og Marianne E. Lien hvordan digitalisering og «hyttekontor» kan synliggjøre og forsterke sosiale skiller. For eksempel knyttet til klasse og forholdet mellom by og land.

– Hjemmekontor kan absolutt gjøre stillinger i akademia mer forenlige med å bo i distriktene, sier Bratrud.

– Fant du noen kjønnsforskjeller i din forskning – enten i hvem som flytter til bygda på hjemmekontor, eller hvordan de organiserer hjemmekontorlivet sitt?

– I min forskning har det vært noen flere tilfeller med menn som har beholdt byjobben med hjemmekontor på bygda, mens kvinner i parforhold med fjernarbeidende menn oftere har funnet lokalt arbeid.

Bratrud understreker at han også intervjuet par med andre arbeidsfordelinger. Blant annet der kvinnen fortsatte med hjemmekontor etter pandemien, eller der mannen hadde lokalt arbeid mens kvinnen fjernarbeidet. Men disse forskjellene har han ikke undersøkt systematisk.

– Det er mange forskjellige konstellasjoner her, og jeg har dessverre ikke undersøkt mønstrene nærmere.