Ny rapport om koronapandemien: Slik var forskernes hverdag

Nylig publiserte Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) et arbeidsnotat med tittelen Forskerhverdag under koronapandemien.

Ikke overraskende påvirket pandemien forskerne på flere måter, blant annet ser vi at flere kvinnelige forskere endret metode og at midlertidig ansatte var mindre tilfredse enn de som har fast jobb.

Innholdet i notatet er basert på svarene fra en omfattende spørreundersøkelse som ble sendt ut høsten 2022. Til sammen svarte 2 300 forskere ansatt ved høyskoler, universiteter og forskningsinstitutter.

Forskning nedprioritert

Forskernes hverdag ble annerledes grunnet konsekvensene av nedstengningen. Og ikke bare på ett felt, finner NIFU-forskere.

– Vi har faktisk funnet flere områder som viser at konsekvensene av nedstengningen skapte signifikante endringer, forteller Espen Solberg, forskningsleder ved NIFU og hovedansvarlig for pandemiprosjektet som undersøkelsen inngår i.

– Hva er hovedfunnene deres?

– Det første er at forskning ble nedprioritert og til dels satt til side, spesielt under første fase av pandemien. Dette ser vi særlig i universitets- og høyskolesektoren.

– Det er kanskje ikke så rart siden man her måtte prioritere og legge ressursene inn i undervisning. Flere av respondentene meldte at det rett og slett ikke ble igjen tid til å forske, sier Solberg.

I instituttsektoren oppga derimot en høyere andel av forskerne at de kunne konsentrere seg om forskningen under koronapandemien samlet sett.

Han mener dette høyst sannsynlig handler om at instituttsektoren ikke har undervisning som hovedoppgave og dermed slapp merarbeidet med å legge om til digital undervisning. Dessuten er forskningsinstitutter ofte mindre og mer fleksible enheter enn høyskoler og universiteter. Dermed kan det tenkes at de hadde lettere for å tilpasse seg alle endringene i smittetiltak under pandemien, ifølge Solberg.

– Betyr nedgangen i forskning også forskerne publiserte mindre?

– Ja, vi ser nå at publiseringen gikk merkbart ned i 2022.

Solberg presiserer at de tidligere ikke fant noen nedgang i publisering.

– Det handler i stor grad om forsinkelsene i publiseringsprosessene. Altså at pandemikonsekvensene i antall publiseringer først ble tydeligere på et senere tidspunkt. Det tar måneder og år før en artikkel eller et forskningsarbeid blir godkjent til det kommer ut og registreres i publiseringstallene for fjoråret.

– Hvilke andre endringer avdekker svarene om forskernes arbeidshverdag?

– Under pandemien ble hjemmekontor normalt og i lange perioder en påbudt arbeidsform, også blant forskere. Innslag av hjemmekontor var ganske vanlig også før pandemien, men etter pandemien har det blitt mye mer utbredt. Dette er en utvikling som vi vil følge videre, svarer Solberg.

Han mener at konsekvensene av hjemmekontor samt hvorvidt det vil fases ut blir interessant å følge.

Mer tidspress for kvinner

En rapport fra EU-kommisjonen som kom tidligere i år, fant at pandemien bidro til å forsterke eksisterende kjønnsforskjeller i akademia i Europa. (Se mer i faktaboks.)

– Har dere funnet noen kjønnsforskjeller i konsekvensene av pandemien?

– Vi ser noen mønstre, blant annet i tid til forskning, sier Inge Ramberg, en av forskerne som står bak arbeidsnotatet.

– Både våre og andre undersøkelser viser at en litt høyere andel kvinner opplevde mer tidspress under pandemi og nedstengning, enn det menn gjennomsnittlig gjorde, sier han.

– Vet dere hvorfor?

– Flere internasjonale undersøkelser har pekt på at kvinner tok en større del av omsorgsbyrden når barna måtte være hjemme.

I den siste undersøkelsen spurte de ikke direkte om ansvar for barn, men ifølge Ramberg viste tidligere undersøkelser at forskere som hadde barn hjemme under nedstengningen, fikk mye mindre tid til forskning enn de som ikke hadde slikt ansvar.

– Det gjaldt imidlertid på tvers av kjønn. Når kjønnsforskjellene i tidsbruk er mer moderate i Norge, kan det tyde på at norske forskere er mer likestilt og i større grad deler på ansvaret for barn, mener Ramberg.

– I en tidligere undersøkelse fant vi også at kvinner brukte mer tid enn menn på å planlegge og forberede undervisningsopplegg under pandemien. Det kan indikere at kvinner jevnt over er mer samvittighetsfulle eller legger mer arbeid i dette, og dermed opplevde større tidsklemme under pandemien. Dette er en sammenheng vi ønsker å gå videre inn i, presiserer Solberg.

Måtte endre metode

I arbeidsnotatet kommer det fram at kvinner i større grad endret forskningsmetode grunnet pandemirestriksjonene.

– Hva betyr det, hva kan være bakgrunnen?

– Dette er litt teknisk, men på et av spørsmålene spurte vi om forskerne var enige i utsagnet om at pandemien hadde ført til at man hadde tatt i bruk andre empiriske metoder. Her var kvinnene signifikant mer enige enn menn, sier Solberg.

– Hvorfor kvinner har vært mer tilbøyelige eller tvunget til å endre metode, er et spørsmål som vil kreve nærmere analyser, sier han.

Solberg mener forklaringen kan ligge i fagforskjeller. Bruk av metoder og data varierer både mellom og innenfor fagområder, og kanskje en større andel kvinner jobber med metoder og data som krever feltarbeid, intervjuer, observasjon og så videre, som var vanskelig å gjennomføre under pandemien.

Best uten barn

Fast eller midlertidig stilling og omsorgsansvar for barn eller ikke, er faktorer som spiller inn, viser NIFU-undersøkelsen.

– Hvordan spiller alder inn på resultatene, taklet for eksempel yngre forskere pandemien annerledes enn de eldre forskerne?

– Vi finner aldersforskjeller, men har så langt lagt større vekt på forskjeller mellom midlertidig og fast ansatte, blant annet når det gjelder forsinkelse i forskningsarbeidet, forklarer Ramberg.

– Svarene fra undersøkelsen vår i 2021 viser at mange forskere uten barn hjemme og i fast stilling, hadde langt bedre vilkår under pandemien.

– Mens forskerrekrutter uten fast stilling, med dårligere nettverk og som var overlatt til seg selv, melder i 2022 i større grad om betydelige forsinkelser.

Ramberg understreker at det bør analyseres nærmere.

Pandemiforskning, hvorfor nå?

Oppdraget med å kartlegge forskernes hverdag og konsekvenser av pandemien ble bestilt av myndighetene under pandemien.

– Forskningsrådet utlyste et såkalt monitoreringsprosjekt høsten 2021, der de ønsket å følge pandemien underveis og samle erfaringene. Kunnskapen skulle deretter deles med myndighetene sånn at de lettere kunne følge status og eventuelt iverksette tiltak, forklarer Espen Solberg, og legger til:

– Siden restriksjonene ble opphevet omtrent samtidig med at prosjektet startet, har oppdraget endret litt fokus: Myndighetene trenger ikke lenger løpende monitorering for å treffe nye tiltak, men det er fortsatt viktig å forstå hva som skjedde under pandemien og ikke minst hva slags virkninger den får på sikt.

Dessverre var det bare en fjerdedel av de som mottok undersøkelsen som svarte.

– Vi finner imidlertid ingen alvorlige skjevheter i bakgrunnen til respondentene sammenlignet med det representative utvalget som ble invitert, sier Inge Ramberg.

– Pandemien føles lenge siden, og de fleste ønsker å legge den bak seg. Kan den lave svarprosenten ha noe med det å gjøre?

– Det vet vi ikke, men sannsynligvis henger svarprosenten sammen med at folk enten er trøtte av pandemien eller ikke opplever den som relevant. Forskningsmessig er selvsagt det som skjedde med forskernes hverdag under pandemien, samt hvilke mønstre vi kan avdekke, relevant. Prosjektet skal dessuten analysere virkningene av pandemien gjennom fire år og belyse om pandemien skapte noen varige endringer, sier Ramberg.

– Den siste runden i korona-prosjektet er altså i 2025. Hva er grunnen for å holde på med dette så lenge?

– Kun ved å følge tematikken over tid kan vi være sikre på mønstre og faktiske årsakssammenhenger. Det er et langt lerret å bleke, siden endringene vi observerer kan skyldes en rekke andre faktorer, sier han.