Likheter og forskjeller i tysk og norsk akademia

Kvinner utgjør omtrent halvparten av forskere og faglig personale ved norske universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter. Med bare en tredjedel kvinner i professor- og dosentstillingene, er det likevel en vei å gå før vi oppnår kjønnsbalanse i akademia, og flere retter oppmerksomheten mot strukturelle skjevheter.

Én av av disse ulikhetene går på hvordan forskere og akademikere bruker tiden sin: Hvem følger opp studentene, hvem sitter i ansettelseskomiteer – og hvem bruker tiden på å fokusere på vår tid eller sitt felts store utfordringer?

I artikkelen «Gendered Time‑Use Patterns in Academic Activities Among Researchers in Germany and Norway» er søkelyset på hvordan forskere i Norge og Tyskland bruker tiden sin, fordelt på kjønn, stilling og fagfelt.

Stilling og fagfelt forklarer mest

Mange ser kanskje for seg at kvinner som følge av kjønnsroller og strukturer, blir sittende med det nødvendige, men lite glamorøse, arbeidet med undervisning og oppfølging av studenter til fordel for mannlige kolleger.

Kaja Wendt fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) og Eirik Øye fra SSB kan imidlertid raskt avkrefte at kvinnelige forskere er systematisk hensatt til akademisk omsorgs- og sekretærarbeid i de to landene de har sett på.

– Vi finner at de sterkeste faktorene for å forklare mengden tid brukt på forskning er hvor forskerne er i karrieren og hvilke fagfelt de jobber i, sier statistiker Eirik Øye.

– Kjønnsforskjeller på overordnet nivå forklares i stor grad av hvordan kjønnene er representert i de forskjellige undergruppene, sier han.

I Norge framstår det ved første øyekast som at kvinnelige forskere bruker noe mer av tiden sin på forskning enn sine mannlige kolleger. Årsaken til dette er ikke at Norge har snudd de tradisjonelle kjønnsforskjellene på hodet. Tvert imot er det fordi kvinner er underrepresentert blant professorer, som relativt sett forsker lite, og overrepresentert blant doktorgradsstipendiater og postdoktorer – som oppgir å bruke mesteparten av tiden sin på forskning og lite tid på å undervise.

– Det er det som er «gullet» i denne studien: at vi kan se nærmere på detaljene og gjøre relevante sammenlikninger. Men fordi enkelte grupper er små, må vi være forsiktige med å trekke bastante konklusjoner om funnene, sier Øye.

Tyske «doktorfedre» vs. den norske normalen

Selv om de norske kjønnsforskjellene endrer seg når man zoomer inn, blir de ikke borte.

Når man sørger for å sammenlikne kvinner og menn i samme stilling og fagfelt, er det heller ikke kvinnene som har mest tid til forskning lenger. Alt i alt konkluderer forfatterne med at mannlige forskere jevnt over bruker noe mer tid på forskning enn sine kvinnelige kolleger.

Men i mange av disse sammenlikningene er det snakk om en time eller to – eller bare noen minutter – i uka. Dessuten blir utvalgene små og den individuelle variasjonen stor når man retter lupen mot én type stilling i ett fagfelt.

I Tyskland er variasjonen rundt gjennomsnittene enda større, men her skyldes det ikke bare individuelle forskjeller. Seniorrådgiver Kaja Wendt forklarer at delstatene i Tyskland har forskjellige strukturer for akademisk arbeid, og at tyskerne også gir større spillerom til stipendiatenes overordnede.

– I Tyskland har mange noe man kaller en doktorvater («doktorfar», red.anm.), som fungerer som både veileder og arbeidsgiver for doktorgradsstudentene.

– Det høres ganske fremmed ut sammenliknet med hvordan vi organiserer oss i Norge, hvor de fleste er tatt opp på et doktorgradsprogram, er ansatt i en stipendiatstilling og der instituttene og lærestedene har arbeidsgiveransvaret, sier hun.

Deltid i Tyskland, heltid i Norge

Mye er likt mellom Norge og Tyskland, både i hvordan systemene for akademia og forskning er organisert og hvordan forskerne bruker tiden. Samtidig framhever studien noen tydelige forskjeller mellom de to landene. Én av disse er at forskere i Norge jevnt over bruker mer av tiden sin på forskning, spesielt på stipendiat- og postdoktornivå.

– De siste årene har vi sett en stor vekst i vitenskapelige artikler fra Norge, blant annet som følge av øremerkede midler til stipendiatstillinger. Det har gitt flere stipendiater, med mer tid til å forske, og slik har Norge styrket sin posisjon som forskningsnasjon, sier Wendt.

Der normen blant stipendiater og postdoktorer i Norge i praksis tilsvarer midlertidige fulltidsstillinger, er deltid mer utbredt i Tyskland. I kombinasjon med en mer aktiv likestillingspolitikk i Norge, kan dette være med på å forklare at kvinner utgjør en større andel av forskere her.

Wendt mener de tidligere nevnte ordningene med ansettelse og ryddige forhold for stipendiater har vært viktig for å gjøre det enklere for kvinner å ta steget inn i forskning. Hun trekker også fram ordninger som professoropprykk, mentorordninger, krav om handlingsplaner for likestilling og opprettelse av Kif-komiteen som bidrar til kjønnsbalanse blant vitenskapelig ansatte i Norge.

Tyske mødre jobber mindre

I de tyske tallene kan man se at kvinnelige forskere med barn jobber mindre enn de uten, i snitt nærmere fem timer mindre i uka. Denne effekten ser vi ikke hos deres mannlige kolleger, som jobber omtrent like mye uavhengig av om de har barn eller ikke.

Begge kjønn velger imidlertid å bruke mindre tid på forskning og mer tid på undervisning hvis de har barn.

– Hva tror dere er årsaken til at tyske forskere med barn underviser mer?

– Dette vet vi ikke, men en mulig forklaring er at undervisningsarbeid er mer strukturert, og at forskingstiden ryker først når man må prioritere. Det er en diskusjon vi kjenner fra Norge også, sier Wendt.

I Norge vet vi ikke om det å ha barn påvirker tid brukt på forskning, eller om det er kjønnsforskjeller på dette området. Det planlegger Wendt å gjøre noe med.

– I april sender SSB ut den neste tidsbruksundersøkelsen til det vitenskapelige personalet ved lærestedene, og da inkluderer vi spørsmål om ansvar for barn, sier hun.

Barnløst på toppen?

Enkelte forskningsmiljøer stikker seg ut. I Tyskland er trenden på professornivå at kvinnene forsker litt mindre enn mennene, og tilsvarende bruker noe mer tid på undervisning.

Men i gutteklubben STEM (science, technology, engineering and mathematics) hvor det er over fire ganger så mange mannlige respondenter som kvinnelige i den tyske undersøkelsen, er kjønnsforskjellene i tidsbruk borte. I Norge likner disse fagene, matematikk, naturfag og teknologi (MNT-fag), på de andre fagfeltene, i den forstand at de mannlige professorene i snitt forsker noe mer enn kvinnene.

I artikkelen spekulerer forskerne i om denne noe overraskende kjønnslikheten i Tyskland kan skyldes en seleksjonseffekt; at kvinner som når toppen innen disse mannsdominerte fagene har noen særtrekk som gjør at de hevder seg på denne måten.

– Hva består denne seleksjonseffekten i?

– Dette blir spekulasjoner, men det kan virke som de i stor grad tilpasser seg forskningskulturen, og kanskje i større grad velger å leve uten barn. Dessuten har det i Tyskland vært egne tiltak for å bedre likestillingen i disse fagene, sier Wendt.

– Med små tall i enkelte av gruppene bør vi være forsiktige med å konkludere, sier Øye.