Tidsbruksundersøkelsen 2021: Utenlandske forskere jobber mest

Kvinnelige professorer jobber nesten 50 timer i uka, og i gjennomsnitt én time mer enn mannlige professorer.

Tallene kommer fram i Tidsbruksundersøkelsen fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU). Den omfatter vitenskapelig ansatte ved norske universiteter og høgskoler.

Også i en tidligere undersøkelse, i 2016, ble det registrert en tilsvarende forskjell mellom kvinnelige og mannlige professorer.

– Det er uheldig at man jobber mer enn man skal. Men kanskje er det slik at kvinner bærer akademia på sine skuldre for tiden, sier professor Marianne Bjelland Kartzow ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO).

Hun tror at kvinner tar på seg en rekke oppgaver som tar tid, men mener at dette også kan gjenspeile stort engasjement og ansvarsfølelse.

Økt forskjell blant stipendiater

Tidsbruksundersøkelsen ble gjennomført våren 2021 og er basert på hva den enkelte selv oppgir av arbeidstid i en normal uke. Kjønnsforskjellene i arbeidstid er tydeligst i begge ender av stillingshierarkiet. I det øvre sjiktet, blant professorene, er det altså kvinnene som jobber mest.

I det nederste sjiktet, blant stipendiatene, er det mennene som oppgir å ha lengst arbeidsuke. Mannlige stipendiater arbeider to timer mer i uka enn kvinnelige stipendiater. Dette er en økning i forskjell mellom kvinner og menn sammenlignet med forrige tidsbruksundersøkelse.

– Ulikheten i rapportert arbeidstid for stipendiater tror vi kan være knyttet til covid-19-pandemien og det å ha ansvar for små barn, sier en av forfatterne bak studien, seniorrådgiver Hebe Gunnes ved NIFU og OsloMet.

Inga Sæther, stipendiat ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved UiO og småbarnsmor, bekrefter at det har vært krevende å kombinere tidsavgrenset ansettelse som stipendiat med ansvaret for små barn under pandemien.

– Ordningene for midlertidig ansatte fungerer dårlig når det gjelder omsorgsoppgaver, og det har fungert enda dårligere under pandemien.

Sæther mener pandemien har gjort det vanskelig for småbarnsforeldre av begge kjønn.

Mener kvinner tar mer ansvar

UiO-professor Marianne Bjelland Kartzow har lenge engasjert seg i arbeid for økt kjønnsbalanse i akademia. Hun har gjennom mange år vært med i mentorprogrammet for kvinnelige postdoktorer ved UiO og engasjert seg i likestillingsarbeid både ved eget fakultet og gjennom internasjonalt samarbeid.

Teologiprofessoren mener at det er interessant at kvinnelige professorer i Norge arbeider mer enn mannlige professorer.

– En hovedårsak er nok at kvinnelige professorer fortsatt er i mindretall. Derfor gjør målet om kjønnsbalanse i komiteer, råd og utvalg at det blir mer å gjøre for kvinnene som er, sier hun.

Samtidig peker hun også på andre faktorer som kan forklare at arbeidsbyrden blir større enn for mannlige professorer. En av disse har med lederoppgaver å gjøre.

– I tunge verv innen forskningsledelse er det overskudd av menn, men i de fleste andre sammenhenger er det overskudd av kvinner i lederposisjoner. Dette gjelder for eksempel undervisningsledelse eller ledelse på gruppenivå på instituttene. Dette er ikke de mest prestisjefylte lederoppgavene, men det er tidkrevende, sier Kartzow.

Stor slitasje under pandemien

Kartzow peker i tillegg også på en tredje faktor. Hun kaller det «akademisk husarbeid» eller «emosjonelt-sosialt» arbeid.

– Det handler om å koke kaffe eller planlegge praktiske oppgaver. Det dreier seg også om å stille opp for folk. Det kan være å hjelpe studenter som er fortvila. Eller å støtte eller megle om det er uenigheter eller konflikter mellom kollegaer. Jeg opplever at mange kvinner tar et stort ansvar på dette feltet, sier Kartzow.

Pandemien har betydd utfordringer i takling av forhold mellom jobb og familieliv, omlegging av planer og mange har blitt slitne.

– Under pandemien har det emosjonelle tatt mye tid. Jeg hører fra kollegaer både her hjemme og i utlandet at mange kvinner sitter med en stor byrde knyttet til dette. Jeg har ikke noe tall på dette. Det kan være at menn gjør dette også. Men dette kan være en av årsakene, sier Kartzow.

Tallene fra NIFU gir ikke noe entydig svar på fordeling av arbeidstimer. De sier imidlertid at kvinnelige professorer oppgir noe mindre tidsbruk på undervisning enn mannlige kollegaer, men samtidig mer enn en time mer til forskning i uka. Kvinnelige professorer oppgir å bruke noe mer tid på veiledning, administrasjon og formidling.

– Ikke bare negativt

Kartzow mener at kvinnelige professorer kan være nødt til å legge inn flere arbeidstimer i uka for å få nok tid til å forske, i tillegg til alle de andre oppgavene.

– Kan den ekstra arbeidsbelastningen tas som uttrykk for at kvinnelige professorer føler seg presset til å jobbe mer?

– Jo, det kan hende, men det kan også bety at de har mer kapasitet. Alle er enige om at de jobber for mye, men det er ikke bare negativt. Det kan også være et resultat av ansvarsfølelse og motivasjon, sier Kartzow.

– Man kan også si at det er et uttrykk for stort engasjement. Kanskje er det slik at når kvinner endelig har blitt professorer, så vil de gi alt, legger hun til.

Hun slår fast at tallene fra NIFU-undersøkelsen ikke sier noe om motivasjonen for å legge inn de ekstra arbeidstimene.

– Disse tallene sier at det strukturelt sett er for mye jobbing. Det er uheldig at man jobber mer enn man skal. Men kanskje er det slik at kvinner bærer akademia på sine skuldre for tiden.

– Kvinner gjør en ekstra innsats, hvis vi ser på tidsbruk. Men samtidig tjener kvinner i gjennomsnitt mindre enn menn. Kvinner skulle jo vært premiert med høyere lønn. Dette er også en politisk kamp, sier Kartzow.

Utenlandske ansatte arbeider mer

Tidsbruksundersøkelsen gir for første gang også tall for gjennomsnittlig arbeidstid for norske og ikke-norske ansatte.

Den viser at utenlandske vitenskapelig ansatte, definert som de som ikke har norsk statsborgerskap, arbeider mer enn de norske. Utenlandske professorer arbeider i gjennomsnitt over to timer mer i uka, og kvinnelige aller mest med godt over 50 timer i uka.

Australske Malcolm Langford, professor ved Det juridiske fakultet ved UiO, er ikke overrasket. Langford er en av initiativtagerne til nettverket Forum for internasjonale forskere i Oslo.

– Da jeg kom som utlending til Norge, tenkte jeg at jøss, folk jobber mye mindre her. Mange utlendinger opplever det. Så dette kan forklares et lite stykke på vei med at utlendinger tar med seg sin kultur, sier Langford.

Han peker på at det norske arbeidslivet er preget av høy produktivitet. Samtidig arbeider nordmenn færre arbeidstimer sammenlignet med de fleste andre land, for eksempel gjennomsnittet i OECD. Der man i Australia har sin «morning tea» og en times lunsjpause, er den norske normen å gå hjem klokka fire.

– Når man kommer til Norge, blir man litt overrasket. Men så begynner man å tilpasse seg. Om man innkaller til et møte klokka fem på ettermiddagen får man beskjed. Da får man sinte e-poster tilbake. Det lærte jeg det første året i Norge, og jeg har ikke gjort det igjen.

Ikke bare forskning

Utenlandske ansatte arbeider ifølge de nye tallene mer enn norske på tvers av de fleste fagfelt og stillingskategorier. Tallene sier også at de internasjonalt ansatte fordeler arbeidstimene sine på stort sett samme måte som de norske, med like stor andel til administrasjon, veiledning og undervisning.

På grunn av at de legger ned flere arbeidstimer i uka, blir det i tillegg rom for mer tid til forskning.

– Dette er interessant fordi det bryter med stereotypien om at utenlandske forskere forholder seg mest til forskning og unngår undervisning og administrasjon, sier Langford.

Når det gjelder arbeidsoppgaver som tar tid, viser Langford også til at utenlandske forskere har krav på seg til å lære norsk, noe som kommer på toppen av andre arbeidsoppgaver.

– Nei til usunn konkurranse

Langford mener at det ikke er så rart at utenlandske forskere jobber noe mer enn norske. Han viser til den store forskjellen i gjennomsnittlig arbeidstid mellom Norge og de fleste andre sammenlignbare land.

I Norge skiller forskning seg ut som en sektor der ulikheten i forhold til resten av verden er mindre enn innen andre sektorer, mener han.

– Det viktigste funnet er kanskje at norske forskere jobber så mye sammenlignet med resten av befolkningen i Norge. At det skyldes påvirkning fra utenlandske forskere tror jeg ikke noe særlig på. Jeg tror at det delvis skyldes eget ønske, men også formelt og uformelt press. 37,5 timer i uka er ikke nok for de arbeidsoppgavene vi har, sier han.

Langford peker på økende formelle krav til forskerne, men også uformelle krav om å forbedre forskningen i alle ledd. Han tar til orde mot det han kaller økende usunn konkurranse.

– Jeg mener spørsmålet må stilles – ikke bare i Norge, men i hele verden – hvor eksellente skal vi være på alle fronter?