Derfor skårer Norge lavt i en europeisk kartlegging av vold og trakassering i akademia

Marcela Linková, Anastasia Bogoslavets og Emmalynn Hansen står bak en europeisk kartlegging gjennom EU-prosjektet GenderSAFE. De har sett på hvilke politiske rammeverk landene har for å håndtere kjønnsbasert vold i høyere utdanning og forskning.

Undersøkelsen viser at Norge særlig skårer lavt på to områder: Mangelen på et helhetlig og sektorspesifikt nasjonalt rammeverk for å håndtere kjønnsbasert vold, samt svakt utviklede mekanismer for å evaluere, ansvarliggjøre og å følge med på institusjonenes arbeid på feltet.

Forskerne understreker at Norges relativt lave plassering i kartleggingen ikke handler om manglende innsats eller fravær av relevante virkemidler:

– Norge har etablert viktige juridiske og politiske virkemidler på området. Utfordringen er at disse er fordelt på flere lover, strategier og styringsdokumenter, fremfor å være samlet i ett helhetlig nasjonalt rammeverk om kjønnsbasert vold i høyere utdanning og forskning.

Linková, Bogoslavets og Hansen fremhever blant annet universitets- og høyskoleloven, likestillings- og diskrimineringsloven, arbeidsmiljøloven, regjeringens likestillingsstrategi og meldinger til Stortinget om seksuell trakassering som sentrale i et slikt rammeverk.

– De viktigste utviklingsområdene for Norge ligger i å styrke den nasjonale samordningen av regelverk og retningslinjer på feltet, samt å etablere mer systematiske ordninger for monitorering, evaluering og ansvarliggjøring, poengterer forskerne.

Sammenligner europeiske land

GenderSAFE-studien omfatter land med betydelige forskjeller i styringsformer, rettslige tradisjoner og institusjonelle strukturer. Forskerne mener likevel at man ved å sammenligne får verdifull innsikt i hvordan ulike land tilnærmer seg problematikken.

– Karleggingen bygger på European Zero-Tolerance Code on Gender-Based Violence, vedtatt av ERA Forum i 2024.

Nulltoleranse mot kjønnsbasert vold, inkludert seksuell trakassering, ble en offisiell retningslinje for EUs forsknings- og innovasjonssystem i 2024. Som Marcela Linková tidligere har påpekt til Kifinfo, markerer dette et viktig gjennombrudd i arbeidet med å etablere felles europeiske standarder for et tryggere forsknings- og utdanningsmiljø.

– Dette gir et felles analytisk grunnlag for å vurdere nasjonale rammeverk.

Samtidig advarer Linková, Bogoslavets og Hansen mot å tolke resultatene som en tradisjonell rangering av land. De sammenligner først og fremst ulike politiske og regulatoriske tilnærminger ulike land har.

– Land som kommer best ut i kartleggingen, som Belgia, Frankrike, Irland, Nederland og Portugal, har gjerne egne sektorrettede handlingsplaner eller politiske rammeverk for høyere utdanning og forskning, samt tydeligere krav til rapportering, evaluering og ansvarliggjøring.

– I Norge er mange av de samme elementene til stede, men de er mindre samlet og mindre eksplisitt formulert som nasjonale krav til sektoren.

Få land følger opp

Å holde aktører ansvarlige er det området hvor flest land oppnår lave vurderinger i kartleggingen. Begrepet viser her til systemer for oppfølging og evaluering av om tiltak faktisk blir gjennomført og har ønsket effekt.

– Det er relativt enkelt å vedta strategier og handlingsplaner. Den største utfordringen er å dokumentere om tiltakene faktisk har ønsket effekt.

Mange land har etablerte målsettinger på feltet, men færre evaluerer og monitorerer, mener de.

– Uten å evaluere vet vi ikke hvilke tiltak som fungerer, hvilke utfordringer som vedvarer, eller hvilke endringer som bør gjennomføres.

Forskerne trekker frem sentrale virkemidler som blant annet rapporteringskrav, evalueringer og tydelig lederansvar.

– Ansvarliggjøring handler ikke om kontroll som et mål i seg selv. Det handler om kunnskapsutvikling, læring og kontinuerlig forbedring.

Veien videre for Norge

Forskerne identifiserte tre prioriterte områder de mener norske myndigheter bør rette særlig oppmerksomhet mot.

For det første bør eksisterende regelverk, strategier og styringsdokumenter samordnes bedre og gjøres mer tilgjengelige.

– Norge har allerede mange av de nødvendige formalitetene på plass, men disse er spredt på tvers av flere dokumenter, regelverk og ordninger.

For det andre bør forventningene til institusjonenes arbeid være mer konkret, særlig når det gjelder å forebygge, rapportere og håndtere saker.

For det tredje er det behov for mer systematiske ordninger for monitorering, evaluering og ansvarliggjøring. Forskerne peker på at tydelige mål, indikatorer og rapporteringsrutiner er viktige for å sikre kunnskap om tiltakenes implementering og effekter.

– En mer systematisk bruk av mål, indikatorer og evalueringer vil kunne bidra til videre utvikling av feltet, sier forskerne.

Ikke behov for ny lovgivning

Forskerne mener ikke at løsningen for Norge nødvendigvis ligger i å etablere nytt lovverk.

– Det viktigste er å tydeliggjøre hvordan eksisterende lover, regler og strategier skal omsettes til praktisk handling og institusjonell praksis.

De understreker samtidig at styrkede nasjonale krav ikke trenger å komme i konflikt med institusjonell autonomi.

– Myndighetene kan formulere tydelige minimumskrav, samtidig som institusjonene gis handlingsrom til å utvikle lokale tiltak og løsninger.

– Utfordringen i Norge ikke først og fremst mangel på politiske eller regulatoriske virkemidler. Snarere handler det om å samle, koordinere og systematisere tiltakene innenfor et mer helhetlig og sammenhengende rammeverk, mener Linková, Bogoslavet og Hansen.

– Hvordan kan dette integreres i en sammenhengende sektorpolitikk for å fremme et tryggere og mer inkluderende akademisk miljø, spør de.

Hva vet vi om effektive tiltak?

Tidligere forskning, hevder forskerne, viser at institusjoner som lykkes med å styrke arbeidet på feltet ofte kjennetegnes av tydelig ledelsesforankring, systematisk forebygging, opplæringstiltak, tilgjengelige varslingskanaler og robuste støtteordninger.

– Uten tydelig ansvarliggjøring og aktivt engasjement fra ledelsen skjer utviklingen svært langsomt.

Sterke nasjonale rammeverk kjennetegnes typisk av politisk forankring, klare forventninger til institusjonene og systemer for å monitorere, rapportere og følge opp, understreker forskerne.

Kunnskapsoppsummeringen gir ikke grunnlag for å fastslå hvilke tiltak som har størst effekt når det gjelder å redusere forekomsten av trakassering og vold.

– Vi måler ikke effekter eller resultater, men om landene har etablerte rammeverk som legger til rette for handling.

Kunnskapsdepartementet svarer

Kifinfo har sendt over GenderSAFE-kartleggingen sammen med spørsmål til Kunnskapsdepartementet, og departementet svarer:

– Hvordan forklarer departementet at land som Belgia, Frankrike og Irland har kommet lenger enn Norge når det gjelder nasjonale rammeverk mot kjønnsbasert vold i akademia?

– Norge har et klart og tydelig nasjonalt regelverk som stiller krav til alle virksomheter om å forebygge og motvirke seksuell trakassering og annen kjønnsbasert trakassering – også universiteter og høgskoler.

Som arbeidsgivere og utdanningsinstitusjoner har de plikt til dette etter likestillings- og diskrimineringsloven, samt universitets- og høyskoleloven, skriver departementet på e-post.

– Mener departementet at dagens innsats mot seksuell trakassering og andre former for kjønnsbasert vold har vært tilstrekkelig ved universiteter og høgskoler?

– Arbeidsmiljøloven gir også universitetene og høyskolene et generelt ansvar, som arbeidsgivere, til å sikre et fullt ut forsvarlig psykososialt arbeidsmiljø. Denne loven sier tydelig at arbeidstaker ikke skal utsettes for trakassering, inkludert seksuell trakassering.

– Hvordan kan departementet vite om institusjonenes tiltak virker når det ikke finnes mer systematisk rapportering og evaluering?

– Institusjonene har en plikt etter likestillings- og diskrimineringsloven til å arbeide systematisk for å fremme likestilling og hindre kjønnsbasert diskriminering og trakassering.

– De fleste universiteter og høyskoler har dessuten en redegjørelsesplikt. Det betyr at de hvert år skal rapportere om status for kjønnslikestilling og om tiltak som gjennomføres for å oppfylle aktivitetsplikten.

– Forskerne mener Norge allerede har mange av de nødvendige byggesteinene på plass. Er problemet at departementet ikke har prioritert å samordne og følge opp arbeidet godt nok?

– Departementet forventer at dette arbeidet prioriteres høyt, samtidig som den enkelte institusjon har ansvar for å utforme og gjennomføre tiltak tilpasset egne forhold, skriver Kunnskapsdepartementet på e-post.

Måler politikk og regelverk, ikke praksis

Linková, Bogoslavets og Hansen påpeker at kartleggingen ikke måler hvordan institusjonene faktisk arbeider i praksis.

– Det er fullt mulig å oppnå en moderat vurdering av nasjonale rammeverk og samtidig ha et omfattende og velfungerende lokalt arbeid.

– Kartleggingen handler om politikk, regelverk og styringsmekanismer, ikke den daglige praksisen ved den enkelte institusjon.

En metodisk begrensning ved studien er at datagrunnlaget er informasjon rapportert av nasjonale myndigheter, opplyser forskerne.

– Hvem som bidrar med informasjon til kartleggingen, kan påvirke hvilke forhold som blir synliggjort. Til tross for felles definisjoner og tett oppfølging vil det alltid eksistere en viss grad av variasjon i rapporteringen.