Å varsle eller ikke varsle

– Jeg skulle gjerne sett at flere varsler, sier student Mitra Fagerli Rahman.

Studentombud Marianne Høva Rustberggard oppfordrer studentene til å først si fra direkte.

Vi har snakket med eksperter om hva studenter kan gjøre når de opplever uønskede hendelser som for eksempel mobbing, trakassering og diskriminering. Bør studenter varsle mer – eller mindre? Og hva med anonym varsling, der er kildene våre uenige.

En gullstandard?

Mange systemer og regler er på plass for studenter i høyere utdanning, dersom det skjer kritikkverdige hendelser som trakassering, diskriminering eller rasisme.

Universiteter og høgskoler (UH-sektoren) har varslingssystemer, i universitets- og høyskoleloven (UH-loven) står det at studenter har rett til å varsle om kritikkverdige forhold.

Alle studenter skal også ha tilgang til studentombud.

– Hva er gullstandarden når det kommer til varsling; hvordan bør det foregå og hvilke systemer bør være på plass?

– Studentene bør kjenne til varslingssystemet. Studiestedene har en plikt til å legge til rette for varsling, samtidig må det ikke stilles krav til fremgangsmåte. Varsling er varsling, sier Marianne Høva Rustberggard, ledende studentombud for femten læresteder i Oslo.

Rustberggard trekker fram saksbehandlingsprinsippet om å ha en armlengdes avstand. Hun forklarer at når studenter er involvert, er det ekstra viktig å sørge for at interesse- eller lojalitetskonflikter ikke kommer i veien for god saksbehandling.

– Jeg har stor forståelse både for de som velger å varsle og de som ikke vil varsle.

Studentombudet kan være en støtte for studenter som varsler om uønskede hendelser, men også for studenter det varsles på, ifølge Rustberggard.

– Vi snakker nok oftere med studenter det varsles på. Vi kan for eksempel være med i møte med saksbehandler og få innsyn i saken sammen med studenten. Jobben vår er å sørge for at studentens rettigheter blir ivaretatt.

Sårbart for studentene

Mitra Fagerli Rahman går siste året på en fireårig bachelor i utøvende klassisk bratsj og er nestleder i læringsmiljøutvalget (LMU).

Musikkhøgskolen har noen særtrekk som gjør at den skiller seg fra en del andre universiteter og høgskoler, kommer det fram i samtalen med Rahman.

– Vi har mye en-til-en-undervisning med en «mesterlærer», der studenten spiller og får tips og råd fra læreren, en mester i faget. Dette tydelige hierarkiet kan være en utfordring.

Rahman understreker at en-til-en-undervisningen er viktig for den kunstneriske utviklingen, men at det på samme tid er sårbart for studentene.

– De som underviser her er gjerne de samme som skal gi deg jobb i framtiden – positiv særbehandling blir mer tydelig. Alt påvirker utfallet, og det er lett å føle at man blir forskjellsbehandlet, sier hun.

Etter metoo-bølgen ble det mye mer bevissthet rundt temaer som trakassering og diskriminering, mener Rahman, men forskjellsbehandling der noen får en ekstra mulighet og andre ikke, er like utfordrende som før.

– Musikkhøgskolen er bevisst problematikken, men ser kanskje ikke like godt de små tingene som underbygger at det kan skje uønskede hendelser som trakassering.

For eksempel at en stor gruppe musikere er lærere i små stillinger. De reiser gjerne mye, og er bare innom høgskolen for å holde noen timer undervisning.

– De er derfor gjerne heller ikke med på felles fagdager og kjenner ikke de etiske retningslinjene.

– Dermed blir det studentene som får ansvaret for å si fra. Det blir altså lagt ekstremt mye ansvar på disse studentene, sier Rahman.

– Varsle mer, men uten at det trenger å bli en stor sak

Rahmans inntrykk er at de som trenger Si fra-systemet, finner det. Studenter kan også si fra til for eksempel studentutvalget eller studentenes kontaktperson i administrasjonen.

– Jeg skulle gjerne sett at flere varsler. Det trenger jo ikke å bli en stor sak selv om man sier fra til noen, sier hun.

Mens studentombudet forstår at det kan være vanskelig å varsle og mener at flere saker kan mekles heller enn å varsle, mener Rahman at terskelen for å varsle om uønskede hendelser bør bli lavere.

– Korridordiskusjoner er verre enn at saken kommer til rett instans, synes jeg. Da blir det rykter i stedet for at saken tas tak i, sier Rahman.

– Jeg kunne ønske at vi sier at alt er et varsel. For eksempel dersom noen sier: «Flere menn får mulighet til å gjøre det». Da må vi undersøke om det stemmer.

– Men alt trenger ikke å bli et stort varsel. Jeg forstår likevel at det blir lettere å varsle eller si fra etter å ha snakket med andre studenter først.

I en tidligere sak på Kifinfo var flere opptatt av å skille mellom hva som er konflikt og hva som er varsling. Det samme er studentombudet. Men ikke Rahman.

– Det å ha ulike systemer gjør at det blir høyere terskel for å varsle, mener Rahman.

Rahman mener det er forskjell på om hendelsen er mellom to parter på samme nivå, for eksempel to ansatte forskere, eller mellom en student og en underviser. En konflikt mellom en student og en lærer er vanskelig for en student å si ifra om.

– Dersom det gjaldt relasjonen mellom meg og min hovedinstrumentlærer, og jeg hadde gått til læringsmiljøutvalget eller lærerens leder for å løse det på lavest mulig nivå, vet jeg heller ikke om jeg hadde hatt full tillit til deres taushetsplikt.

– Varsling gjennom Si fra-systemet stoler jeg imidlertid på, sier Rahman.

Snakke sammen, eller varsle?

Studentombud Rustberggard forteller at det er mye ombudet får høre om, selv om studentene ikke vil varsle.

– Det handler ikke bare om at studentene ikke tør. Det er også viktige avveininger: Er det verdt å varsle om, og hva vil skje hvis de varsler?

– Det kan være vanskelig å vite om det er en konflikt eller et varsel, sier Rustberggard, som også er sertifisert som mekler.

Det er både forholdsvis nytt med varsling som begrep i universitets- og høyskoleloven og selve si fra-systemet er veldig vidt, mener hun.

Studentombudet oppfordrer til å starte med å si fra direkte:

– Jeg kan ha samtale med studenter som lurer på om de skal varsle. Så kan jeg si: Har du sagt fra at det ikke er greit? Og hvis svaret er nei, så kan vi snakke om det som et første skritt, og noen ganger kan det holde.

– Varsling er belastende for de berørte partene, derfor er det viktig med en god samtale i forkant. Studentene bør oppfordres til å si fra direkte før de varsler, og det bør i større grad legges til rette for dialog i forbindelse med varsling, sier Rustberggard.

Studentombudet kan for eksempel legge til rette for et møte hvor man kan be om unnskyldning. Hun minner oss på at partene ofte skal gå tilbake til et felles miljø etter hendelsen.

– Mekling og dialog handler om timing, men all mekling er frivillig, understreker hun.

Studentombudet vil ha mer mekling

Rustberggard har stor tro på mekling.

– Det kan være å lage helt banale spilleregler, som: Skal vi hilse når vi møtes i kantina? Lufta kan gå ut av ballongen når partene setter seg ned sammen.

– Det verste som kan skje er jo at læringsmiljøet blir dårligere etter varslingen enn før, det må man unngå. I en varslingsprosess hvor partene blir bedt om å ikke snakke med hverandre, risikerer man at konflikten blir mer fastlåst. Man får saksbehandling for saksbehandlingens skyld, men ikke nødvendigvis en løsning mellom partene.

– Jeg skulle ønske at de sakene som må behandles, ble overført fra fakultetene til sentraladministrasjonen, for å sikre en armlengdes avstand. Det er belastende å stå i sånne prosesser. Mange kjenner hverandre og må forholde seg til hverandre framover også, sier hun.

– Det høres fint ut at saker skal løses på lavest mulig nivå, men hvis konflikten er mellom en student og en ansatt, mener jeg at en armlengdes avstand er det beste, sier Rustberggard.

– Dersom studentene skal ha tillit til prosessen, bør den ikke være for nært på det daglige arbeidsmiljøet til den ansatte. Dernest bør man vurdere om en samtale mellom de involverte kan løse saken, eller ikke, og en samtale kan jo være «laveste nivå» av inngripen.

På UiO er det for eksempel varslingsrådet som skal plassere saken. Rustberggard sier at ombudet ikke vet hvor mange saker som håndteres ute på fakultetene.

Uenige om anonym varsling

– Når det gjelder anonym varsling er jeg ikke helt enig med studentbevegelsen, sier Rustberggard.

– Studenter som sier fra anonymt, kan ikke forvente å få vite hva som skjer videre, sier hun.

Dersom man vurderer å varsle anonymt og har legitime grunner til det, anbefaler Rustberggard å ta kontakt med ombudet ved sitt lærested.

– Studentombudet kan vurdere om det kan være et anonymiserende mellomledd. Men vi kan ikke ha Kafka-prosesser, hvor vår funksjon brukes til å rette beskyldninger mot enkeltpersoner.

Rustberggard forklarer at ombudet sier nei dersom andre fratas grunnleggende rettssikkerhetsgarantier, som for eksempel kontradiksjon, ved å holde studentens identitet skjult.

– Samtidig skal det være trygt å komme til studentombudet, så dette finner vi ut av sammen med studenten, og uten at studenten løper noen risiko for at vi sier fra uten samtykke, sier hun.

Hos Musikkhøgskolen er det mulig å varsle anonymt, forteller Rahman. Men dersom du vil bli varslet om saken, må du skrive inn e-postadressen din. Så den eneste muligheten til å være helt anonym, og likevel få oppdateringer, er ifølge henne å gå gjennom studentutvalget.

– Jeg synes at det å varsle bør være en såpass viktig sak at jeg håper at man tør å stå med navn, i hvert fall til varslingsutvalget. Da kan saken jobbes med.

– Det må også være en mulighet til å varsle anonymt, selv om det er vanskelig å behandle, mener Rahman.

Hun legger til at dersom flere har varslet anonymt om den samme situasjonen, kan det likevel gi høgskolen mulighet til å følge det opp, selv om de ikke vet hvem som har varslet.

– Vi må huske at det i et musikkmiljø der nettverksbygging er avgjørende, kan navn være problematisk. I dette miljøet kan man være redd for at det skal påvirke karrieremuligheter videre.

– Derfor er det ekstra viktig at vi har denne mulighet til å varsle anonymt, sier Rahman.

Hvor skjer det, og hvem gjør det?

Utover Si fra-systemer på UH-institusjonene, finnes Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT). Den undersøkelsen gjennomføres hvert fjerde år av Folkehelseinstituttet (FHI).

– I SHoT 2026 ble ikke spørsmål om mobbing inkludert, fordi det har vært svært lav forekomst i tidligere runder. Vi har derfor prioritert mer detaljerte målinger av trakassering og diskriminering, skriver Børge Sivertsen, seniorforsker i FHI, på e-post.

– I hvilken grad skiller undersøkelsen på om uønskede hendelser skjer på eller utenfor campus?

– Spørsmålene skiller ikke eksplisitt mellom hendelser på og utenfor campus, men studentene svarer på hvilke situasjoner hendelser skjer i, for eksempel studiet, ved boligsøk, i møte med helsepersonell eller på utesteder, i butikker og så videre, svarer Sivertsen.

– Det gir mulighet til å identifisere både studierelaterte og mer generelle samfunnsarenaer der slike hendelser finner sted, mener han.

Når det gjelder seksuell trakassering, kan studentene også krysse av for hvem som har utsatt dem for hendelsen, for eksempel en medstudent, en ansatt ved utdanningsinstitusjonen eller et familiemedlem.

– Det gir et mer nyansert bilde av relasjonelle og institusjonelle kontekster rundt hendelsene, mener Sivertsen.

Nytt krav til kunnskap om varsling

Det SHoT ikke kan gi svar på, er hvorvidt studentene har gått videre etter slike hendelser.

– Vi vet ikke om studenten har varslet, meldt fra eller søkt hjelp, men hovedfokuset i denne delen av undersøkelsen er på forekomst, type hendelser og kontekst, sier Sivertsen.

Styreleder for SHoT-undersøkelsen, Trond Morten Trondsen, er direktør for studentliv i Samskipnaden i Oslo (SiO).

Trondsen forteller at kunnskap om varsling for styremedlemmene i foreningene nå er tatt inn som krav i vedtektene som godkjente studentforeninger må ha.

– Vi opplever også en endring blant studentene der man løser ting i mindre grad selv og søker heller bistand. Behovet for å kunne håndtere uønskede hendelser på en mer profesjonell måte har derfor økt, sier han.

– Problemet er gjerne at personkonflikter også havner der. Og det er stor spredning i varslingssaker, alt fra overgrep og seksuell trakassering til saker knyttet til økonomi.

Trondsen støtter studentombudet i at anonym varsling er problematisk, fordi sakene er vanskelige å håndtere og følge opp på en ryddig måte for begge parter.