KRONIKK Vi må beskytte mangfold og minoriteter som forskningsfelt

Både fra øst og vest blåser en despotisk vind. Den truer folk, samfunn, klima, rettigheter, ytringsfrihet og forskning. Ikke overraskende er det majoriteten som står i sentrum, mens alt utafor er i fare. Det er tid for å omfavne kjønn, urfolk, minoriteter og mangfold som begreper og forskningsfelt.

Fortellinger fra Russland

Høsten 2014 var jeg på besøk ved Universitetet i Petrozavodsk i Russland. I samarbeid med UiT Norges arktiske universitet blei det arrangert vinterskole med forelesninger om ulike temaer for lokale studenter. Jeg foreleste om mangfold i Nord-Europa med særlig henblikk på urfolk og minoriteter.

Det var svært interessant å møte studenter og kolleger. Men det var også skremmende å høre unge studenter anta at det var slik at når Vesten godtok likekjønna seksualitet, ville pedofili være det naturlige neste å godta. Og enda verre var det da andre unge studenter, med små urfolk nord i Russland som tema, bastant slo fast at noen folkegrupper og kulturer rett og slett ikke er levedyktige.

Kanskje var samtalen over en øl på toget til Moskva med en kollega fra et anna russisk universitet likevel det mest skremmende. Hen var kjønnsforsker og fortalte meget bekymra for utviklinga i Russland – på universitetene og i samfunnet ellers. «Dette er en regresjon», sa hen, og beskreiv hvordan kjønnsforskning mer eller mindre var i ferd med å bli skjøvet ut og forbys. Det vil si, kjønnsforskning kunne fortsette om den innebar å bygge opp under den gudegitte kjønnsordenen med kjernefamilien, hvor kvinner fra naturen i all hovedsak har en rolle som mødre. Som kjønnsforsker regna hen med at det ikke var lenge til hen og hens kolleger mista muligheten til å forske og ytre seg.

Ti år er gått og historien i og rundt Russland er kjent. Russland har gått til full krig mot Ukraina og har internt tatt mange steg videre mot diktaturet gjennom ensretting – også når det gjelder forskning og utdanning.

En skremmende utvikling i USA

Det jeg ikke så for meg i 2014, var at utviklinga på andre sida av Atlanteren skulle få likhetstrekk – i alle fall når det gjelder situasjonen for forskning og utdanning. I februar kom det fram at Trump-administrasjonen hadde lagt fram en lang liste av rødflagga ord og begreper. Alle forskningsprosjekter som bruker disse orda, må gjennomgås kritisk for å få eller beholde finansiering.

Blant orda finner vi både «Indigenous», «gender», «privilege» og «ethnicity». DEI – diversity, equity, inclusion – er blitt skjellsord, og offentlige myndigheter og institusjoner har på kort varsel måttet kutte i tiltak som skulle støtte opp under mangfold, likestilling og inkludering. Stemmer som bryter med heteronormativitet og majoritetens perspektiver, skal igjen forties.

For en som jobber faglig og daglig med urfolk, kjønn, mangfold og inkludering både gjennom forskning, utdanning, formidling og i Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif-komiteen), er utviklinga skremmende. Jeg vil likevel passe på at den ikke blir lammende.

Minoritetsforsking står sterkt i Norge

I Norge, som i store deler av Europa, står både kjønnsforskning, mangfoldsperspektiver og urfolks- eller minoritetsforsking ganske sterkt. Hvor sterkt kan diskuteres, men det er i alle fall etablerte felt. Som i alle fagfelt er det mye i disse fagfeltene å både like og mislike, være enige og uenige i.

Men Norges forskningsråd har egne utlysninger om kjønnsbalanse, egen portefølje for samisk forskning og mangfold er et vanlig brukt begrep i programmer og planer. Hos forskningsrådet, som i EUs programmer, er det krav om at institusjoner som søker forskningsmidler må ha handlingsplaner for likestilling. Involvering av urfolk er et prinsipp når NordForsk lyser ut midler, og stadig flere UH-institusjoner vil jobbe systematiske med samisk forskning og utdanning. Du kan – med rette – kritisere ordningene og hvor godt de fungerer, men de er der.

Behov for ei påminning

Det utviklinga hos stormaktene øst og vest for oss – og i noen land i Europa – viser, er at det ikke er en uforanderlig naturtilstand vi er inne i. Det er behov for ei påminning: Aksepten for og normaliseringa, ja, faktisk, av kjønnsbalanse, mangfold og urfolksperspektiver kom aldri av seg sjøl. Den blei kjempa fram nedenfra før anerkjennelsen kom ovenfra.

Urfolksstudier, kjønnsforskning og skeiv teori var del av en større bølge som bredte seg fra 1950-tallet og framover: Man stilte spørsmål ved forskning som i all hovedsak var basert på, og drevet av, hvite overklassemenns interesser, ståsteder og perspektiver. Postkolonialisme, dekolonisering, feminisme og andre slike store ord var – eller er – uttrykk, både for en motstand mot undertrykkende forskning og systemer, og for alternativer til det bestående.

I dag i Norge har disse alternativene til en viss grad blitt del av hovedstrømmen og bidratt til at forskningas stemmer, ordninger og perspektiver går i flere retninger. Avhengig av ståsted kan du tenke at vi har gått altfor langt eller at vi har en lang vei å gå. Men at vi er på vei et sted, er det ikke tvil om. Det betyr også at retninga kan snu.

Fortsatt en kamp å kjempe

For min del er korene som synger ganske så samstemte, både fra øst og vest, ei ubehagelig påminning om at det er en kamp å kjempe. At disse korene gjør at folk kan nynne med også her i Norge, er å regne med.

For å si det helt eksplisitt: Kritikk og uenighet er viktig og nødvendig – også når det gjelder ordninger for kjønnsbalanse, mangfold og anerkjennelsen av urfolk og nasjonale minoriteter. Som kritikk og uenighet er viktig og nødvendig innafor og rundt både kjønnsforskning og urfolksforskning.

Nå er jeg likevel bekymra. Kanskje er det ikke bare uenigheta, men også kravene om reversering og regresjon som vil prege forskningsdebatten i tida som kommer. Om det blir et hylekor inspirert av hva som skjer i Russland og USA, og kjønn, mangfold og urfolk blir rødflagga ord for forskere, lærere og forvaltning? Da svekkes ytringsfriheta. Da svekkes kunnskap og kompetanse. Da blir vi et fattigere samfunn. Og vær sikker: I neste omgang settes rettigheter på spill – til dem som måtte bryte med majoriteten når det gjelder kjønn, seksualitet, etnisitet og språk.

Gå til kjønnsforskinga

For den som vil ha begreper og perspektiver for å forstå hva som skjer, er det analyser å finne. Kjønnsforskninga, i all sitt mangfold, har i ulike tapninger analysert og kritisert patriarkalske ordninger og tendenser. Urfolksforskninga har i sitt mangfold analysert og kritisert koloniale strømninger og strukturer. Det er altså lett å kjenne igjen gammeldags patriarkat og kolonialisme om den kommer fra Vlad eller Don.

De strømningene som jeg tenkte var håplaust gammeldagse og på vei til kirkegården, er nå på full fart framover. Blant det som nå definerer Norge, Europa og våre ordninger som farlige for «wannabe»-despotene, er likestilling, kjønnsmangfold og anerkjennelse av urfolk og minoriteter. Det er jo litt fint. Og noe å kjempe for.

Kronikken ble opprinnelig publisert hos Kilden kjønnsforskning.no.