– Hvem som forsker, betyr noe!

Urfolksprofessoren er opptatt av mangfold på flere måter. Han er en del av forskergruppen Skuvllas – Urfolk og minoriteter i skole og utdanning ved Senter for samiske studier i Tromsø, og medlem i Kif-komiteen fra 2018.

I en serie nyhetssaker på Kifinfo, vil vi trekke fram flere av Kif-komiteens innsatsområder. I denne saken er temaet etterkommere av innvandrere i forskningssektoren. (Se faktaboks for de andre temaene.)

Kif-komiteen fikk etnisk mangfold inn i sitt mandat i 2014. Hva man legger i begrepet mangfold kan være ulikt, men Kif-komiteen arbeider både for at flere innvandrere og etterkommere av innvandrere skal være representert i forskningssektoren, og for forskning med mangfoldsperspektiver.

Mangfold blant forskere og perspektiver

Torjer Olsen mener forskningen trenger perspektiver fra både urfolk og etterkommere av innvandrere. Og i tillegg at begge grupper bør være representert som forskere ved universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter.

– Hva er din fanesak i arbeidet med mangfold og kjønnsbalanse?

– Jeg brenner for rettferdig representasjon og et inkluderende mangfold. Det betyr at jeg synes mye av Kif-komiteens arbeid fortsatt må handle om likestilling mellom kjønnene, og ha et uttalt kvinneperspektiv. Dette gjelder enten det handler om seksuell trakassering eller karriereveier i akademia.

– Mangfoldsbegrepet er på sin side blitt særs viktig – uten at det er helt klart hva som ligger i det.

– Innvandrere og etterkommere av innvandrere i forskning er et nøkkelpunkt for oss i komiteen. Samtidig er samene som urfolk og de nasjonale minoritetenes plass i forskningen noe vi ikke må glemme – selv om de tallmessig er mindre.

– Hvordan henger din egen forskning sammen med Kif-komiteens arbeid?

– Min forskning er innenfor urfolksstudier, men beveger seg på tvers. Jeg skriver om urfolkstematikk i utdanningsfeltet, om kjønn i religiøse bevegelser, og om kjønn, makt og identitet i urfolksforskning.

Ønsker flere forskere med innvandrerbakgrunn

– Hvem som forsker, betyr noe! At urfolk selv forsker på urfolkstematikk, har endret urfolksforskningen. Dette er overførbart til andre områder, for eksempel forskning på etterkommere av innvandrere og deres plass i akademia.

– Når det kommer til temaet etterkommere av innvandrere i norsk forskning, hva er det viktigste framover?

– Flere etterkommere av innvandrere må bli forskere. Men det er også viktig at flere etterkommere av innvandrere – som er forskere – tar utgangspunkt i egen bakgrunn og situasjon spesielt. Innenfor urfolksforskningen har det vært viktig at forskere har skrevet med utgangspunkt i eget urfolkssamfunn. Dette har korrigert, fylt ut, utfordret og forandret den rådende forskningen som før utelukkende kom utenfra.

– Jeg ville satt stor pris på å lese forskningen til en mannlig kjønnsforsker med innvandrerbakgrunn som skriver med utgangspunkt i eget lokalsamfunn. Dette betyr likevel ikke at de samme forskerne skal være begrenset til å skrive om seg selv og sitt samfunn.

– Hva er det beste tiltaket for flere etterkommere av innvandrere i norsk forskning?

– Vi kan skyve fram dem som allerede er forskere, vise hva de gjør og hvor viktig det er. Om de er rollemodeller, eller rett og slett bare viser mulighetene, kan det ha god virkning.