Innlegg av Curt Rice: Et mangfoldig akademia er et godt akademia

Det pågår en debatt om internasjonalisering i norsk akademia. Forskere og kommentatorer utveksler meninger, se blant annet:
Arnfinn Midtbøen: Internasjonalisering i akademia – hva er problemet? (Morgenbladet, 14. januar 2018)
Inger Merete Hobbelstad: Nå kan ikke høyskolen kreve at nyansatte skal kunne norsk. Hva kan bli konsekvensen? (Dagbladet, 10. januar 2018)
Clas Jostein Claussen: Akademisering og internasjonalisering på ville veier (Khrono, 3. januar 2018)

Curt Rice, rektor ved det nye universitetet OsloMet – Storbyuniversitetet og leder av Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning, skriver her sine innspill:

I Dagbladet 10. januar argumenterer kommentator Inger Merete Hobbelstad for at den internasjonale dreiningen ved OsloMet har blitt «vel rigid» og at den rekrutteringspolitikken vi nå har tydeliggjort vil gjøre det «svært vanskelig for praktikere, som kanskje ikke har doktorgrad eller professorkompetanse, (...) å bli tilknyttet et studiested». Dette blir en for snever forståelse av vår rekrutteringspolitikk.

Hobbelstad trekker opp flere interessante spørsmålsstillinger som mange fagmiljøer i akademia diskuterer jevnlig; hva er den rette kompetansemessige profilen vi trenger? Hva er dette fagområdets internasjonale nedslagsfelt eller perspektiv? Hvordan får vi inn impulser og lærekrefter som har faktisk erfaring fra yrkene vi utdanner til?

Mens den beste kandidaten til en jobb ofte vil være i Norge, så vil det av og til kunne skje at den beste er i utlandet. Den personen finner vi bare hvis vi lyser ut stillingene våre internasjonalt. Målet med dette kravet er å respektere kvalifikasjonsprinsippet som sier at den best kvalifiserte skal få jobben, hvilket er en viktig del av den norske arbeidslivsmodellen, også blant universiteter og høgskoler.

Flere har i sine innvendinger understreket at det i noen fag er et behov for at de ansatte har god kompetanse på norske forhold. I noen sammenhenger er det selvfølgelig riktig. Da skal fagmiljøet presisere dette i utlysningen, og det kravet blir en del av grunnlaget til vurdering av kandidatene.

Deretter står vi, sammen med mange av akademiske institusjoner i Norge i fare for å ha et underskudd på antallet professorer eller ansatte med førstestillingskompetanse innen flere fagfelt om noen år. Derfor har jeg også presisert at vi først og fremst må se etter flere faglige ansatte med førstekompetanse – noe som betyr at man enten har en doktorgrad eller at man har annen type kompetanse på det nivået.

Dette har også lenge vært forventningen ved HiOA. Unntak og skjønnsmessige vurderinger vil fremdeles være mulig, men målet må være at alle fagmiljøer har en kompetanseprofil som gir solide fagmiljøer.

Høyere utdanning i Norge i dag er tospråklig, der studentene i de fleste fagene har pensumstoff på engelsk og kan oppleve å få forelesninger på engelsk. Dette utfordrer på ingen måte vårt ansvar til å forberede studenter til norskspråklige arbeidsplasser, ei heller vårt ansvar til å bidra til utvikling av norsk fagspråk. Når deler av pensum og undervisning er på engelsk kan det også være et bidrag til å heve engelskkompetansen hos våre studenter.

Vi har, og vil ha, en stor andel blant våre ansatte som er godt kjent med og har vært en del av yrkene de underviser til. Det er en stor styrke for oss, og vi vil at alle fagmiljøer sikrer en kompetanseprofil i sitt miljø som tar vare på den forståelsen. Men noen ganger kan en internasjonal kandidat være akkurat det fagmiljøet trenger for å bli litt bedre, da må vi sørge for at vi gir dem en anledning til å bli en del av OsloMet-laget.

Dette innlegget sto først på trykk i Dagbladet.