Få forskningsmiljøer evaluerer sitt eget likestillingsarbeid

Torsdag 20. november lanseres en ny rapport om arbeidet med handlingsplaner for likestilling, inkludering og mangfold (LIM) i forskningssektoren.

– I utvalget vårt er institusjoner som har hatt handlingsplaner i både kortere og lengre tid. Mange institusjoner, særlig i instituttsektoren, har først fått slike planer på plass de siste årene. Derfor gir studien også et innblikk i erfaringer fra miljøer som fortsatt er i startfasen, sier Brit Lynnebakke.

Hun er forsker ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) og ansvarlig for rapporten, som er bestilt av Kif-komiteen.

Kartleggingen undersøker hvordan norske forskningsinstitusjoner iverksetter, følger opp og evaluerer tiltakene i handlingsplanene.

Første kartlegging

Alle forskningsinstitusjoner som søker støtte fra Forskningsrådet og Horisont Europa skal ha en plan for likestilling. I studien undersøkte de 76 slike planer ved universitetene, høyskolene, forskningsinstituttene og statlige virksomheter.

Tidligere undersøkelser av enkeltinstitusjoner har vist at handlingsplaner og egne likestillings- og mangfoldsrådgivere kan være viktige verktøy i arbeidet. Den nye rapporten er den første systematiske kartleggingen på tvers av sektoren.

– Jeg leser rapporten slik at handlingsplaner og systematisk oppfølging faktisk virker, sier nestleder i Universitets- og høgskolerådet Trine Johansen Meza, som også er rektor ved Høyskolen Kristiania.

– Institusjoner som bruker handlingsplanene aktivt kommer lenger enn de som ikke gjør det, sier Meza.

Tre hovedutfordringer

Et hovedfunn er at de som koordinerer arbeidet i forskningsorganisasjonene som regel erfarer «god mestring, læring og utvikling av LIM-arbeidet.»

Samtidig peker rapporten på flere utfordringer i sektoren:

• Arbeidet skjer svært ulikt mellom små og store institusjoner.
• Få institusjoner har rutiner for systematisk evaluering av tiltak.
• Mens kjønnsbalanse er relativt enkelt å måle, strever mange med å dokumentere andre former for mangfold.

Små versus store institusjoner

Roger Lian, nestleder i FFA – Forskningsinstituttenes fellesarena og direktør for NTNU Samfunnsforskning AS, er ikke overrasket over funnene.

Han peker særlig på de tydelige forskjellene i hvordan små og store forskningsorganisasjoner arbeider med LIM-handlingsplaner:

– Større organisasjoner har gjerne egne HR-ressurser og kan derfor jobbe bredere med LIM-tiltak, forklarer Lian.

– Når det er sagt, beskriver jo funnene i rapporten at tiltakene virker bedre forankret hos ledelsene i små enn i større organisasjoner, sier han.

I flere mindre og mellomstore organisasjoner fortelles det om tett samarbeid med ledelse.

Trine Johansen Meza forklarer at mindre institusjoner ofte er mer fleksible og kan handle raskere.

– Nettopp derfor er det viktig at handlingsplanene utvikles lokalt og tilpasses institusjonenes behov, mener hun.

Sliter med å dokumentere mangfold

Forskerne ved NIFU fant at mindre institusjoner ofte begrenser seg til tiltak for kjønnsbalanse, mens større institusjoner arbeider bredere med flere mangfoldsdimensjoner.

– Det er fortsatt krevende å dokumentere mangfold utover kjønn, sier Meza.

Hun viser til at mangfold omfatter blant annet kjønn, etnisitet, seksuell orientering og funksjonsnedsettelse.

– En del dimensjoner av mangfold kan være sensitive eller vanskelig å måle. Vi har også en kortere forskningstradisjon og mangler tilsvarende statistikk om mangfold som vi har for kjønn, sier Meza, og legger til:

– Her trenger vi å bygge mer kunnskap. Vi trenger også å jobbe målrettet og rekruttere bredt til akademia, for å inkludere flere perspektiver og erfaringer, og være relevante for samfunnet.

Følger opp svært ulikt

NIFUs analyse av handlingsplanene viser at det ofte fremgår tydelig hvem som har ansvar for iverksettelse og oppfølging av enkelttiltakene, men: «Imidlertid omtaler kun et fåtall hvordan de skal følge opp LIM-tiltakene. Enda færre handlingsplaner nevner hvordan tiltakene skal vurderes.»

På e-postundersøkelsen svarer de fleste at de har rutiner for å følge opp LIM-tiltak. Men én av fem oppgir at slike rutiner ikke finnes.

Hvor sterkt arbeidet er forankret i ledelsen, varierer betydelig.

– Dette kan tyde på at en del organisasjoner anser handlingsplaner som et pliktløp, hvor en ennå ikke har evnet å internalisere arbeidet som en viktig del av driften, sier Lian.

Mangler rutiner for evaluering

Videre svarer 16 av de 43 respondentene i e-postundersøkelsen at de ikke har rutiner for å evaluere LIM-tiltak.

– I lys av EUs planer om å lage et rammeverk for å følge opp effektene av likestillingsarbeidet, er det interessant å høre LIM-aktørenes refleksjoner rundt evaluering, sier Brit Lynnebakke.

Rapporten antyder et mønster i sektoren:

– Rutiner for evaluering av LIM-tiltak synes å være mer etablert ved universiteter, mens rutiner for oppfølging muligens er mer etablerte blant institutter og høyskoler, sier Roger Lian.

Dette skyldes ifølge ham at forskningsinstituttene er mer handlingsrettede.

– Det ligger i organisasjonskulturen å gjøre det en sier en skal gjøre, sier Lian.

Trine Johansen Meza mener at sektoren som helhet har et forbedringspotensial i å gjøre planene til bedre og mer virksomme verktøy.

– Vi bør som sektor fortsette å arbeide for trygge og inkluderende lærings- og arbeidsmiljøer. Det innebærer tydelige rutiner, god lederopplæring og tiltak som fungerer, sier hun.