– Akademia må få en bedre språkpolitikk

Universiteter og høyskoler er lovpålagt å utvikle og vedlikeholde norsk fagspråk, samtidig som de skal drive forskning og utdanning på et høyt internasjonalt nivå.

– Vi må ikke tenke på språk som et problem som skal løses, men som noe som må bli en del av institusjonens praksis, sier Verónica Pájaro.

Ifølge Pájaro blir språk ofte trukket fram som løsningen på utfordringer knyttet til inkludering av internasjonalt ansatte. Som en del av arbeidet med å ivareta norsk som akademisk språk ble det i 2024 innført krav om norskkunnskaper for fast vitenskapelig ansatte.

– En av utfordringene med norskkravet i akademia er at språk lett kan reduseres til noe du enten har eller ikke har, sier Pájaro, som leder språkpolitisk utvalg ved Universitetet i Agder (UiA).

Pájaro ønsker seg inkluderende språkmiljøer i forskningssektoren. Men det handler ikke bare om å dokumentere internasjonale forskeres språkferdigheter. Man må også gi dem tid, støtte og arenaer for å lære og bruke språk i arbeidshverdagen, mener hun.

Mer enn et formelt språkkrav

Pájaro er i gang med et pilotprosjekt der hun undersøker innføring av språkkravene i norsk akademia fra et språkpolitisk perspektiv. Hun mener kompetanse i norsk må forstås som noe mer enn et formelt krav som kan krysses av.

– Når institusjonen ikke følger opp språkkravene med tilgang til språkkurs og tid til å ta kurset, risikerer vi at ansvaret for å lære norsk blir individualisert og lagt på den enkelte internasjonale ansatte, sier Pájaro.

Internasjonalisering på den ene siden og utvikling av norsk fagspråk på den andre siden, trekkes ofte fram som viktige mål for universitets- og høyskolesektoren. Men de nye språkkravene fra 2024 byr på flere utfordringer, mener Pájaro.

For å få fast ansettelse i akademia må ansatte på alle nivåer ha det som kalles B2-kompetanse i norsk. I tillegg må norskferdighetene være på plass før en ansatt kan søke om kompetanseopprykk, forklarer hun.

Særlig det siste har skapt debatt, og fått ledere ved blant annet Universitetet i Oslo (UiO) til å reagere.

– B2 er et ganske høyt nivå og tar tid å nå. Det er det nivået du trenger for å studere ved et norsk universitet, sier Pájaro.

Hun peker på at kravet også utløser et dokumentasjonsbehov, med flere utfordrende spørsmål:

– Hvordan skal man dokumentere at man har denne kompetansen? Skal man bruke norskprøvene til direktoratet, bestått eksamen fra interne kurs, eller den såkalte Bergenstesten?

Pájaro understreker at selv om en ansatt oppfyller det formelle B2-kravet, kan det fortsatt være behov for støtte for å fungere godt i en undervisningsrolle.

Det finnes imidlertid et unntak fra språkkravet. Dersom en nyansatt ikke har norskkompetansen på plass ved ansettelse, får vedkommende tre år på seg til å oppfylle kravet.

– Det kan være krevende å oppnå B2-nivå i norsk i løpet av tre år ved siden av en fulltidsstilling. Hvor realistisk det er, avhenger blant annet av om den ansatte får tilbud om kurs og nok tid, sier Pájaro.

Strenge språkkrav, men store forskjeller

– Språkkravet får en rekke praktiske konsekvenser for UH-institusjonene. De må blant annet finne ut hva som er gode dokumentasjonskilder, og hvordan slike krav skal håndteres.

Dette er spørsmål flere institusjoner fortsatt arbeider med å finne gode løsninger på, sier Pájaro og henviser til pilotprosjektet de er i gang med.

– Nå undersøker vi hvordan språkkravene blir innført gjennom intervjuer med ledere og administrative ansatte ved flere universiteter.

Datainnsamlingen for pilotprosjektet er fortsatt i en tidlig fase og forskningen er en del av Fagspråksenteret ved Universitetet i Bergen, forteller hun.

Hun ser allerede tydelige forskjeller i hvordan universiteter og høyskoler håndterer språkkravene.

– Noen hadde innført B2-kravet allerede før forskriftene trådte i kraft, som for eksempel NTNU, mens andre er fortsatt i en tidlig fase og holder på å utvikle systemer og rutiner, sier hun.

Foreløpige funn tyder på at institusjonene har valgt ulike løsninger både for dokumentasjon av språkkravet og for opplæringstilbudene til ansatte.

– Det er betydelige forskjeller mellom institusjonene, både når det gjelder tilbud om norskopplæring for internasjonale ansatte og hvordan B2-kravet skal dokumenteres.

Den største variasjonen ser vi i kurstilbudene, mener Pájaro.

– Noen har robuste interne miljøer for norskopplæring, mens andre kjøper kurs fra eksterne leverandører eller andre universiteter. Samtidig er dette et felt i utvikling.

Flere krav til universiteter og høyskoler

Forskriften om de nye språkkravene stiller ikke bare krav til den enkelte ansatte. Den krever også mye av universitetene og høyskolene, mener Pájaro.

I tillegg til at språkkurs og tid til opplæring legges inn i karriereplaner mener hun det er behov for støtte underveis.

Det kan handle om hvordan arbeidsoppgaver legges til rette i en overgangsperiode.

– Selv med høy norskkompetanse kan det være krevende å undervise på norsk. En løsning kan være å bidra gradvis.

Pájaro mener at man kan undervise sammen med norskspråklige kollegaer i en overgangsperiode. Internasjonale forskere kan også vurdere studentoppgaver skrevet på norsk, selv om man ennå ikke kan skrive tilbakemeldingen på norsk.

Hun understreker at formålet med forskriften ikke bør reduseres til dokumentasjon alene.

– Meningen med norskkravet skal være å gi den ansatte kompetanse, ikke bare å krysse av for noe man har eller ikke har. Det perspektivet er viktig å holde fast på, sier hun.

– Språkopplæring er en økonomisk belastning

For Pájaro er språk først og fremst noe sosialt. Det er ikke bare en individuell ferdighet, men noe som utvikles og brukes i samspill med andre.

– Hvis ansatte skal utvikle språkkompetansen sin i norsk, må de også få anledning til å bruke språket i arbeidshverdagen. Derfor må språk være en del av arbeidsmiljøet, ikke bare et formelt krav, sier hun.

Samtidig mener hun at integrering av språklæring i karriereplaner ikke kun skal begrenses til internasjonale forskere som skal lære seg norsk, men vel så viktig for forskere med norsk som morsmål som trenger å bli bedre i engelsk.

Hun peker også på at språkkravene har en økonomisk side for institusjonene.

– Det er en økonomisk belastning for det enkelte universitetet. Kravet utløser ingen finansiering, sier hun.

Ifølge Pájaro viser dette hvordan språkkravene får mange praktiske konsekvenser, selv om de ofte behandles som et endimensjonalt spørsmål, om man kan språket eller ikke.

– Finansiering og tid er avgjørende. Ansatte kan ikke forventes å lære norsk på fritiden, mener hun, og legger til:

– Også etter at B2-nivået er nådd, trenger mange støtte for å ta språket i bruk som arbeidsspråk. Det krever tid, oppfølging og tilrettelegging fra institusjonen.

Hvordan bygge inkluderende språkmiljøer

Språkvalgene vi gjør i hverdagen er et sted å starte, ifølge Pájaro.

– Det handler om å ta norsk i bruk. Da trenger man også støtte underveis. Vi må ta dette ned til hverdagen, for eksempel til hvilket eller hvilke språk vi bruker i møter og hvorfor, sier Pájaro.

Hun er opptatt av hvordan man kan legge til rette for flerspråklighet i møter. Dette henger også sammen med prinsippet om parallellspråklighet i akademia, der institusjonene skal legge til rette for bruk av flere språk side om side.

– Må alle enes om ett språk, eller kan deltakerne bruke ulike språk så lenge de forstår hverandre?

– I møter der forskere med skandinavisk bakgrunn deltar, kan alle for eksempel snakke sitt eget språk. Det pleier å fungere bra, særlig hvis alle er bevisste på å tilpasse språket litt.

– I et møte der deltakere er fra andre land utenfor Skandinavia, kan det også gå fint at de som er mest komfortable med engelsk, snakker engelsk. Da kan de andre snakke norsk så lenge resten av deltakerne forstår norsk, sier hun.

Hvor mye norsk er (godt) nok?

For Pájaro handler dette om hva slags kultur institusjonene ønsker å bygge.

– Hvordan håndterer vi at vi er ulike? Vi må forstå hverandre, være innovative og få det til å fungere.

Samtidig understreker hun at behovet for norskkompetanse varierer mellom ulike roller og oppgaver. I noen sammenhenger mener hun språkkrav er særlig viktige.

– Jeg synes det er rimelig å stille krav om noe form for norskkompetanse i styrer og beslutningsorganer. Når man representerer kollegene sine, må man kunne lese dokumenter, lover og regler, og kunne sette seg inn i hvordan norsk akademia fungerer.

Det betyr likevel ikke at man må ha norsk som morsmål, men ha den kompetansen som trengs for å utføre vervet, mener Pájaro.

Hvilket språk snakker du i lunsjen?

På nettverkskonferansen Up, up or away i Bergen tidligere i år pekte UiA-rektor Sunniva Whittaker på de uformelle situasjonene som særlig utfordrende for internasjonale ansatte. Spørsmålet om «hvilket språk snakker du i lunsjen?» ble derfor et tema som gikk igjen i flere av diskusjonene under konferansen.

Pájaro holdt innlegg der om hvordan språk påvirker inkludering, faglig utvikling og karrieremuligheter. Hun er opptatt av at alle trenger pauser i løpet av arbeidsdagen og mener hun man må være varsom med å gjøre lunsjen og andre sosiale arenaer til et sted for nye krav.

– Man vil gjerne være inkluderende, men pausen skal også være avslappende. Derfor tenker jeg at ingen skal tvinges til å snakke verken engelsk eller norsk i slike situasjoner. Her må man være litt forsiktig, sier Pájaro.

Hun trekker fram en kampanje fra UiA høsten 2024 der de trykket opp buttons med teksten «Snakk norsk med meg!» som et eksempel på et tiltak som gjorde det enklere for ansatte å signalisere når de ønsket å øve på norsk ved å bruke denne.

– Tanken var at det skulle være lett for den enkelte å vise at de gjerne ville praktisere norsk. Da kunne man velge når man ville bruke buttonen, og når man ikke orket, forteller Pájaro.

Samtidig understreker hun at slike tiltak må ta høyde for at ansatte har ulike behov og grenser.

– Folk er forskjellige. Noen vil gjerne lære, få tilbakemeldinger og bli rettet, mens andre ikke nødvendigvis er åpne for det. Derfor handler det om hvordan vi møtes og blir kjent som kolleger. Det finnes ikke ett universelt svar, sier hun.