Kronikk To debattinnlegg om manglende kjønnsbalanse i sykepleierhistorien

Kristin Husby Dyrstad og Kristin Fjelde Tjelle skrev kronikken om diakonene som de glemte mannlige sykepleierne.

Først ut til å svare er Ben Farid R. Nielsen, lektor ved Københavns Professionshøjskole, og deretter Ole Georg Moseng, forfatter og professor emeritus ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Ben Farid Røjgaard Nielsen svarer: Sykepleiens historie har blitt skrevet for snevert

Kristin F. Tjelle og Kristin H. Dyrstad har rett i én sentral påstand: sykepleiens historie er blitt skrevet for snevert, og mannlige sykepleiere – særlig i de diakonale miljøene – er i stor grad blitt oversett.

Samtidig har innlegget deres også en blind flekk. De forklarer i stor grad problemet som et resultat av manglende kommunikasjon mellom forskningsfelt: kirke- og diakonihistorie på den ene siden og profesjonshistorie på den andre. Dette er en del av forklaringen, men langt fra hele.

Marginaliserte menn

For det materialet de selv trekker frem, viser ikke bare parallelle fagtradisjoner, men en aktiv seleksjon av hva som overhodet har fått status som sykepleiehistorie. Det er ikke en nøytral inndeling, men en historisk filtrering hvor enkelte institusjoner, utdanninger og aktører gradvis er blitt definert som perifere – uavhengig av deres faktiske betydning i samtiden.

Her blir analysen deres for forsiktig.

For marginaliseringen av menn i sykepleien kan ikke reduseres til manglende dialog mellom fagfelt. Den henger også sammen med konkrete institusjonelle og politiske prosesser knyttet til autorisasjon, utdanning og profesjonell legitimitet, hvor mannlige diakoner i flere tilfeller ble stående utenfor den offisielle anerkjennelsen, selv om de allerede var utdannet og i aktiv praksis.

Feil historiefortelling

Dermed handler problemet ikke bare om en fragmentert historie. Fragmenteringen har i seg selv vært med på å produsere en bestemt fortelling: en sykepleiehistorie der faget fremstår som naturlig kvinnedominert, mens alternative tradisjoner – som de mannlige diakonale utdanningene – plasseres utenfor kjernen.

Utfordringen er derfor større enn Tjelle og Dyrstad legger opp til. Det handler ikke bare om å koble sammen eksisterende forskningsfelt, men om å undersøke hvordan grensene mellom sentrum og periferi i sykepleiens historie faktisk er blitt etablert.

Ole Georg Moseng svarer: Sykepleie og kjønnsbalanse – hvordan ble det sånn?

Hvordan kan vi forklare at sykepleie er den eneste av profesjonene der kjønnsbalansen fortsatt er så voldsomt skjev? Det er strengt tatt ingen ting ved yrket som gjør at det ikke egner seg for menn, og egentlig heller ikke noe ved menn som gjør at de ikke egner seg for sykepleie. Like fullt har kvinneandelen de siste tiåra ligget nokså stabilt på rundt 10 prosent.

Det kvinnelige omsorgsidealet

En ting er forholdene historikeren og sexologen Vern Bullough karakteriserte på 1990-tallet som en arbeidskultur med en «internalisert antimaskulin sexisme». De kan ikke nødvendigvis overføres til Norden, sjøl om parallellene er klare. En annen ting er om slike holdninger fortsatt kan forstås som en barriere for menn. De historiske føringene har dog vært klare, og kulturelle endringer tar lenger tid enn økonomiske.

Da NSF ble stiftet i 1912 tok søsterfellesskapet øyeblikkelig kontroll over alle sider av fagfeltet – en kontroll de beholdt lenge. Det medførte blant annet at menn effektivt ble utestengt både fra sykepleieskoler og arbeidsplasser.

Med framveksten av profesjonell sykepleie etter rundt 1850 ble det utviklet en kultur der en tradisjonell kvinnerolle ble framstilt som en forutsetning for jobben som sykepleier. Det kvinnelige omsorgsidealet var tydelig så seint som 1990-tallet. I siste utgave av den dominerende læreboka i sykepleiens historie, skrev Ingrid Wyller at omsorg var «… så innvevd i kvinnenaturen at en må ha lov til å tro at det vi kaller pleieinstinkt, har vært kvinnens eie bestandig …».

De lange historiske røttene kan være fruktbare for å forstå utviklingen av sykepleie som profesjon. Tre linjer framstår som tydelige.

Tre epoker: filantropi, diakoni og sykehus

Den ene, og kanskje den eldste, er det vi kan kalle borgerlig filantropi, som oppsto i kjølvannet av de elendige sosiale vilkårene i Europas storbyer under den industrielle revolusjonen. Det dreide seg om midler fra overklassen og organisering av søstre til billig eller gratis pleie av de fattige som veldedig samfunnsinnsats. Mange bygdelag i Norge etablerte lignende organisasjoner med velstående bønder som mesener.

Den andre linjen, og utvilsomt den viktigste, gikk gjennom diakoni. Hva kunne gjøres med den økende sosiale nøden og sosiale uroen under industrialismen? En løsning var Marx og Engels kommunistiske manifest, altså kravet om klassekamp og revolusjon. Et annet manifest ble utarbeidet av indremisjonen og dreide seg om moralsk opprusting, forkynnelse og diakoni: å gå ut i menighetene og avhjelpe. Begge ble publisert i skjebneåret 1848. Ved diakonissehuset Kaiserswerth ble kvinnelig diakoni i praksis det samme som sykepleie.

Hvorfor det var slik, dreide seg om den demografiske utviklingen på 1800-tallet og store overskudd av ugifte kvinner i byene, særlig av unge kvinner. Arbeidsmarkedet var begrenset for kvinner som ønsket å forsørge seg sjøl. For kvinner fra middelklassen framstod sykepleie som et svært attraktivt alternativ til husposter.

Den tredje av sykepleiens historiske linjer kommer inn i sykehuset. Midten av 1800-tallet representerte framveksten av moderne behandlingssykehus, der kravene til kunnskap hang sammen med kirurgi og anestesi. De første profesjonelle sykepleierne ved norske sykehus var i de første tiåra utelukkende diakonisser. De holdt et faglig høyt nivå og de var uunnværlige.

Sykepleie ble en feministisk kamp

Etter at de sekulære sykepleierutdanningene ble etablert mot slutten av 1800-tallet, kan organiseringen av sykepleiere også forstås som et feministisk prosjekt. Faget kunne ses som en av de ytterst få arenaene for kvinners sjølstendige utforming av arbeid med store krav til erfaring og kunnskap. Sykepleiernes kamp for utdanning ble knyttet til både profesjonalisering, feminisme og kamp mot undertrykking og sexisme.

Kvinnekollektivene var det dominerende elementet i organiseringen av sykepleie helt fra begynnelsen. Med NSF som tyngdepunkt tok sykepleierne ansvar for utdanning, pensum, eksamen, ansettelser, daglig drift, lønn, praksis og teori. Menn var utelukket fra disse fellesskapene.

På 1950-tallet kjempet NSF tilsynelatende fortsatt harde kamper for å hindre at menn kunne melde seg inn. Ikke først og fremst fordi de var sykepleiere i bukser, men fordi utdanningen ikke tilfredsstilte kravene. NSF ville ikke ha noe av kortere utdanning enn tre år og sto intenst mot et lovforslag om dette fra 1919 – noe som i praksis førte til at det var NSF som sto for kvalitetssikringen. Ingen ble ansatt som sykepleiere uten å ha minst treårig skole, fordi NSF stilte kravene.

Menn har lenge jobbet som sykepleiere

Men menn hadde arbeidet som sykepleiere lenge – i de psykiatriske institusjonene. Asylene var strengt kjønnsdelte, og på mannsavdelingene var mannlige sykepassere sjølsagte. For alminnelig sykepleie var sykehuset ved Diakonhjemmet i Kristiania like fullt et unntak, der mannlige diakoner hadde ansvaret for eldre menn fra 1890. En vesentlig forskjell på Diakonissehuset og Diakonhjemmet var at diakonissene fikk ren sykepleierutdanning og raskt ble sendt i arbeid på sykehus og i lokal menighetspleie, mens diakonene skulle kombinere sykepleie med diakoni. Etter andre verdenskrig hadde Diakonhjemmet, som den eneste institusjonen, treårig utdanning for mannlige sykepleiere.

Mannlige sykepleieres historie er et felt som ikke har vært systematisk undersøkt. De ble nektet medlemskap i NSF fordi de manglet sykepleieutdanning, og kom ikke inn på skolene fordi de var menn – inntil autorisasjonsloven i 1948 formelt likestilte dem med kvinner.

Gunnar Stave gjengir i sin bok Mannsmot og tenarsinn fra 1990 noen oppsiktsvekkende frittalende refleksjoner om mannsrollen innenfor sykepleiefaget, fra Diakonhjemmets medlemsblad for 1944 og 1945: «… følelsesmessig overspenthet, feminin velvillighet og trippende skritt, preget ofte menn i sykepleien […] taler sitt tydelige språk om et unaturlig arbeidsfelt for menn …». I etterkrigstida er vi inne i husmor-perioden framfor noen, da de tradisjonelle kjønnsrollene framsto tydeligere enn før. Introduksjonen av mannlige sykepleiere på sykehusavdelingene kan ha blitt oppfattet som provoserende. Stave peker på synspunkter om at mannfolk manglet de vesentlige forutsetningene for å bli gode sykepleiere.

I 1997 vurderte sykepleieforskeren Carolyn Mackintosh at tendensene til å oppfatte faget som et «ettkjønnsyrke» fikk uheldige konsekvenser. Stereotypiene knyttet til mannlige sykepleiere måtte sees i et historisk perspektiv, som resultater av diskriminerende ansettelsespraksis. I 2000 reflekterte den kanadiske sykepleieforskeren Robert J. Meadus over at positiv særbehandling var nødvendig for å balansere kjønnsgapet i det kvinnedominerte sykepleieryrket.

For min egen del kan jeg legge til at det kanskje først og fremst er behov for holdningskampanjer for å trenge gjennom denne tåka.