Kronikk De glemte mannlige sykepleierne
Menn i Norge kunne bli sykepleiere helt fra 1800-tallet, men disse pionerenes historie fra Diakonhjemmet har blitt glemt, skriver Kristin Husby Dyrstad og Kristin Fjelde Tjelle.
Vi leste med interesse nyhetssaken Mannlige sykepleiere trenger noen å stå på skuldrene til i Kifinfo. Ben Farid Røjgaard Nielsen, lektor ved Københavns Professionshøjskole, etterlyser mannlige forbilder i norsk sykepleierhistorie. Historiker Ole Georg Moseng uttaler seg i saken og sier blant annet at de første fem mannlige sykepleierne i Norge ble tatt opp i sykepleierutdanningen i 1950.
På bakgrunn av vår forskning på Diakonhjemmets sykepleierutdanning i Oslo, vil vi her utvide og korrigere dette bildet.
Menn i omsorg allerede på 1800-tallet
Diakonhjemmet ble etablert i 1890 med formål om å utdanne mannlige omsorgsarbeidere. Institusjonen var en del av den internasjonale diakonale bevegelsen, som utdannet kvinnelige diakonisser og menighetssøstre og mannlige diakoner i tråd med datidens kjønnsdelte arbeidsliv.
Mens mannlig diakonutdanning i nabolandene Sverige og Danmark vekta sosiale fag og teologi, valgte det norske Diakonhjemmet å satse på sykepleierutdanning kombinert med teologiske fag. Her fant de inspirasjon fra Diakonissehuset Lovisenberg, etablert i 1868, som var pioner innen norsk kvinnelig sykepleie.
Det var stort behov for mannlige sykepleiere som kunne supplere de kvinnelige, blant annet med fysisk tungt arbeid og pleie av mannlige pasienter. Siden sykepleie var sterkt assosiert med kvinner, var initiativtakerne på Diakonhjemmet spent på om menn ville søke seg inn på utdanningen. Men mange menn meldte seg, og fra 1890-årene ble det uteksaminert rundt 10–15 diakoner i året.
De mannlige studentene fikk yrkesutdanning både som sykepleier og diakon gjennom et femårig studieløp, hvorav tre av årene besto i praktisk og teoretisk sykepleierutdanning.
Diakon og diakonisse er hankjønns- og hunkjønnsformen av en person som utfører omsorgsarbeid i en menighet eller samfunnsinstitusjon på vegne av kirken. Mannlige diakoner hadde på 1890-tallet autorisasjon som sykepleiere.
I dag har både kvinner og menn tittelen diakon. Dagens diakoner er sosionomer, lærere eller autoriserte sykepleiere med en mastergrad i diakoni.
Dyrket et mannlig sykepleierideal
Diakonutdanningen var kun åpen for menn, inntil kvinner fikk adgang i 1968.
I artikkelen «From Gender-Segregated to Gender-Inclusive Deacon Education in 1970s Norway: Impacts on Professional Identity» har vi beskrevet hvordan institusjonen fremmet et spesifikt mannlig sykepleierideal. Studentene ble for eksempel oppfordret til å bruke mannlig styrke, karakter og egenart og nettopp ikke kopiere sine kvinnelige kolleger.
Mannlige søkere til det kombinerte sykepleier- og diakonstudiet ble prioritert helt frem til 1981. Vedtektene fra 1968 fastslo at klassene skulle bestå av minst 15 mannlige studenter og ikke flere enn 10 kvinnelige.
Så tidlig som i 1919 vedtok Diakonhjemmets styre, på oppfordring fra diakonenes fagforening, «Norske diakoners broderforbund», at de ikke ønsket å «stå utenfor» den kommende autorisasjonsloven for sykepleiere. Loven, som også åpnet for at menn kunne ta sykepleierutdanning, ble ikke innført før i 1948. Diakonhjemmets diakonutdanning ville følge de samme faglige kravene som de andre sykepleierutdanningene i Norge.
Utelatt fra norsk sykepleierhistorie
Vi synes det er påfallende at historisk kunnskap om en sentral sykepleierutdanning for menn i Norge i så liten grad har blitt innlemmet i norsk sykepleierhistorie.
Forsker og tidligere rektor ved Høgskulen i Volda, Gunnar Stave, har skrevet Diakonhjemmets historie med vekt på tiden før 1970 i boken Mannsmot og tenarsinn. Kristin Husby Dyrstads avhandling om endringer i diakoners profesjonsidentitet mellom 1965 og 1985 utforsker de neste tiårene i institusjonens historie.
Én årsak til at dette har stått utenfor sykepleierhistorien kan være at ulike forskningsmiljøer i for liten grad kommuniserer med hverandre. Historisk kunnskap om sykepleierutdanning ved diakonale institusjoner har kanskje i større grad vært en del av diakonihistorien enn av profesjonshistorien.
På den måten kan historien til de mannlige sykepleierpionerene fra Diakonhjemmet ha blitt «gjemt» eller glemt i diakonihistorien, der profesjonshistorikere i liten grad har rettet blikket.
Gå til arkivet
Når det er sagt, deler vi Røjgaard Nielsens anliggende om at vi går glipp av viktig kunnskap om menn og sykepleie dersom vi ikke tar oss tid til å intervjue de som var studenter rundt 1960-tallet, mens de ennå lever.
Dette hører også med til konklusjonene i Dyrstads avhandling, som primært bygger på skriftlig arkivmateriale. Studien viser at det i perioden 1965–1985 forekom et skifte i diakonutdanningen. Fra å fostre en mannlig diakonidentitet basert på personlig kall, sykepleierutdanning og kollektiv vigsling (innvielse til tjeneste), gikk man over til en felles yrkesidentitet for begge kjønn. Denne var preget av en mer variert fagkompetanse, men også av en smalere vigslingspraksis.
Mens diakoner før 1970 ofte jobbet på sykehus og ved ulike helse- og sosialinstitusjoner, ble diakoner deretter primært ansatt i kirkelige stillinger, slik praksis også er i dag.
Vi mener at Misjons- og diakoniarkivet ved VID vitenskapelige høgskole er et nyttig startpunkt for å utforske mannlig sykepleie. I arkivene etter Diakonhjemmet finner vi et rikholdig materiale, som inkluderer studentstemmer fra blant annet elevrådsreferater, korrespondanse av ulik art og medlemsbladet til «Norske diakoners broderforbund».
Kronikkforfatterne er Kristin Husby Dyrstad, diakon med doktorgrad i diakonihistorie, og Kristin Fjelde Tjelle, førsteamanuensis og leder av Misjons- og diakoniarkivet ved VID vitenskapelige høgskole.
Dyrstad skrev doktoravhandlingen «Endringer i diakoners profesjonsidentitet mellom 1965 og 1985. En casestudie av diakonutdanningen på Diakonhjemmet» (i 2025).
Forfatternes kilder:
- Doktorgradsavhandlingen «Transitions in Deacons’ Professional Identity between 1965 and 1985: A Case Study of Deacon Education at the Diakonhjemmet in Norway» av Kristin H. Dyrstad (2025).
- Artikkelen «From Gender-Segregated to Gender-Inclusive Deacon Education in 1970s Norway: Impacts on Professional Identity» av Kristin H. Dyrstad og Kristin F. Tjelle (2025).
- Boka Mannsmot og tenarsinn: Det norske Diakonhjem i hundre år av Gunnar Stave (1990).
Diakonutdanning i Norge fra 1890 og fram til i dag:
- Navnet på utdanningen fra 1890-tallet var diakon, men kandidatene fikk autorisasjon som sykepleiere.
- Det samme gjaldt Diakonissehuset Lovisenberg og Menighetssøsterhjemmet. Kvinnene som ble utdannet her bar titlene diakonisser og menighetssøstre, men hadde også autorisasjon som sykepleiere.
- I 1968 startet Diakonhjemmet også med offentlig godkjent sosionomutdanning. De første årene etter 1968 fikk kandidatene uteksaminert fra Diakonhjemmet både autorisasjon som sykepleiere og sosionomer.
- Mellom 1968–71 var utdanningen 5 ½ år totalt.
- Fra 1971 måtte nye studenter velge enten sykepleie-linje eller sosionom-linje, som en del av den fireårige helhetlige diakonutdanningen.
- I dag heter alle diakoner. Diakonissetittelen døde gradvis ut etter at man fikk felles utdanning for kvinner og menn fra 1968.
- Gradvis ble det også mulig å ha lærerutdanning «i bunn», ikke bare sykepleie og sosialt arbeid. Man har alltid hatt en diakonal spesialisering i tillegg.
- Fra 1995 het det hovedfag i diakoni, og fra 2004 har man hatt master i diakoni, som nå er nødvendig for å få jobb som diakon.
- I dag har både kvinner og menn tittelen diakon, og utdanningen består av bachelorgrad innenfor helsefag, sosialfag, eller pedagogiske fag, etterfulgt av mastergrad i diakoni.
