Portrett Runar Bakken: Skapte rabalder om menn i sykepleien

Det er en blid Runar Bakken som viser frem huset sitt, et steinkast fra togstasjonen i Porsgrunn. Han forteller at det ble designet av Jørgen Berner, sønn av Carl Berner, på begynnelsen av 1900-tallet. Et av seks hus i engelsk stil, midt i den lille byen. Her har Bakken bodd siden midten av nittitallet.

Akkurat dette med hus og hjem er noe den nå pensjonerte forskeren interesserer seg for i disse dager. Etter en karriere hvor han har forsket på kjønn, sykepleie og alderdom, vil han nå knytte trådene sammen i et nytt bokprosjekt.

‒ Jeg ser ikke på meg selv som kjønnsforsker, sier Bakken.

‒ Jeg har aldri vært så opptatt av kjønn i seg selv, men kjønn i forhold til et avgrenset tema. Kjønn og omsorg, eller kjønn og arbeid for eksempel.

Svartelista

Det hele startet med boka Modermordet tilbake i 2001.

‒ Da jeg kom ut med den, ble jeg omtrent svartelista innenfor sykepleierfaget, forteller Bakken.

‒ Jeg har utdannet helsefolk i tretti år ved universitetet, men fra da av leste nesten ikke sykepleiere og sykepleievitere meg i det hele tatt. For den boka her skapte så mye rabalder. Tidsskriftet Sykepleien hadde debattinnlegg i over et halvt år etterpå.

Grunnen til at boka ble kontroversiell, var at Bakken kritiserte nestorene i sykepleiefaget. Omsorgstenkningen i faget var basert på det han kaller en forskjellsfeministisk tankegang, hvor man tilkjenner kvinner en særegen evne til omsorg. Med andre ord utfordret Bakken tanken om at kvinner er bedre egnet til å være sykepleiere enn menn.

‒ Den som slo meg hardest i trynet var professor Kari Wærness, sier han.

‒ Hun snakket om «omsorgsrasjonalitet», som hun knyttet til kvinner. Og hun gikk i strupen på meg. Jeg problematiserte konsekvensene av den tenkningen som tilskriver kvinner en særegen evne til å yte omsorg. Jeg mener den kvinnelige og mannlige sosialisering legger opp til dette historisk sett. Og når den sosialiseringen endrer seg får det konsekvenser.

Debatten kulminerte i et seminar kalt «Omsorgsbildet etter Modermordet» i 2003, hvor Bakken og Wærness la fram sine syn. Frontene var steile, men Bakken understreker at de har blitt venner i ettertid.

En varslet krise

I boka spådde Bakken at vi kom til å få en rekrutteringskrise i omsorgsyrkene. Han understreker at det på den tiden var spekulasjon uten empiri, basert på en endring i hvem som søkte seg til sykepleiefaget. Allikevel fikk han snart rett.

‒ Før var det kvinner fra middelklassen som ble sykepleiere, men nå blir de leger, økonomer og jurister, sier han.

‒ Likestillingsprosjektet endret bildet av kvinnelighet, men vi ser ennå rester igjen av det gamle. Endringen skjer tidligst i borgerskapet og middelklassen, og senest i arbeiderklassen. Sistnevnte har fremdeles noen mer konservative holdninger, med en rest av «husmoderen» som grunninnstilling. 60 prosent av de som begynte på sykepleien på tidlig 2000-tall var jenter fra lavere sosiale lag.

I bøkene Mann i ingenmannsland og Englevakt fortsatte han å skrive om hvordan omsorgsyrker fremdeles var dominert av kvinner, og ikke minst om rekrutteringskrisen som stadig ble tydeligere. Han fattet også interesse for de kommunale tjenestene.

‒ Det er jo der folk bor, og det var der jeg så at menn ikke fantes, forklarer Bakken.

‒ Samtidig så jeg at inntakskvaliteten gradvis ble senket. Da jeg begynte å undervise på Sykepleiehøgskolen i Telemark i 1988, hadde vi 2000 søkere på 75 studieplasser, og snittet for å komme inn var 5,5. I dag er det 815 ledige plasser på sykepleierutdanningene rundt omkring i Norge. Da har man virkelig et rekrutteringsproblem.

Han stiller seg bak Sykepleierforbundet, som ønsker høyere lønn og bedre arbeidsbetingelser for å gjøre yrket mer attraktivt. Men han mener problemet stikker dypere.

‒ Kulturen endrer seg, og dermed også innstillingen til kvinner. De synes ikke lenger det nødvendigvis er så interessant å stille livet sitt til rådighet for andre.

Les hele portrettet hos Kilden kjønnsforskning.no, hvor artikkelen opprinnelig ble publisert.