Har vi allerede oppnådd kjønnsbalanse?

Over halvparten av landets studenter og doktorgradsstipendiater er kvinner, og blant førstelektorer og amanuenser er kjønnsbalansen tilnærmet jevn.

Mannsdominansen på professornivå – 74 prosent menn mot 26 prosent kvinner – fremstår dermed som en seiglivet siste skanse som minner oss på at vi fortsatt ikke har oppnådd full likestilling i akademia, og at vi fremdeles har en vei å gå. Eller er det egentlig sånn?

Tiden til hjelp?

Ifølge Helge Nordahl, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus og Norges Handelshøyskole, er det en triviell årsak til at den oppnådde kjønnsbalansen i akademia ikke reflekteres på toppnivå – og denne årsaken er ikke diskriminering, hevder Nordahl.

Han har publisert blogginnlegget «Derfor er 3 av 4 professorer menn», der han utfordrer ideen om at det er strukturelle ulikheter eller forskjellsbehandling som ligger til grunn for den vedvarende mannsdominansen i toppen.

«Professorene er ikke en utvalgt gruppe av de som avla doktorgrad i går. Snarere er de en utvalgt gruppe av de som avla doktorgrad for mange år siden,» skriver Nordahl, og presenterer deretter en analyse som viser at andelen menn på professornivå i dag, langt på vei reflekterer andelen menn som avla doktorgrad for 18 år siden.

Ettersom kjønnsbalansen nå er tilnærmet jevn på doktorgradsnivå, kan man anta at dette med tiden også vil reflekteres på professornivå, ifølge Nordahl, som også spår at vi vil ha over 40 prosent kvinnelige professorer i 2025.

Har Nordahl rett? Har vi i realiteten oppnådd kjønnslikestilling i norsk akademia – rent bortsett fra at det tar litt tid før vi ser det slå ut på professornivå?

Ingen automatikk

– Jeg kan gi Nordahl rett i en ting som vi faktisk trenger å forholde oss til når vi debatterer kjønnsbalanse i akademia, nemlig at rekrutteringsgrunnlaget her er mye bedre enn i andre bransjer, sier Mari Teigen ved Institutt for samfunnsforskning.

– Spesielt sammenlignet med toppnivået næringslivet – der er langt færre kvinner å velge blant lenger ned i organisasjonen enn det er i akademia. Så sånn sett kan man jo si at vi ligger «godt an». Men det er ingen automatikk i at tallene forplanter seg oppover i systemet; det er mye som tyder på at det skal mer til enn bare å ta tiden til hjelp og at jobben er gjort, mener hun.

Teigen er assisterende direktør ved instituttet, samt daglig leder for CORE – kjernemiljø for likestillingsforskning. Hun er dessuten en av forskerne som jobber med et større forskningsprosjekt om kjønnssegregering på arbeidsmarkedet, som strekker seg frem til 2018.

– Det foregår jo en reell seleksjon oppover mot professornivå, og den blir tiltagende tøffere jo høyere opp man kommer. Sånn skal det også være, sier hun.

– Spørsmålet er hva slags kriterier som gjelder, og om disse kriteriene har en slagside som gjør at det skal mer til for kvinner enn for menn? Vi er neppe tjent med å slutte å stille disse spørsmålene, sier forskeren.

Nordahls blogginnlegg tar utgangspunkt i en artikkel i Ukeavisen ledelse, der Kif-komiteens leder og rektor ved Nordahls egen institusjon, Curt Rice, sier at ubalansen i toppen langt på vei kan forklares med at det stilles tøffere krav til kvinner enn til menn, og at kvinner må produsere mer for å ha sjanse til å bli vurdert på like vilkår.

Rice viser til undersøkelser gjort i Sverige og Spania, som bekrefter at kvinner evalueres hardere enn menn – av både menn og kvinner i evalueringskomiteene.

Det finnes ikke tilsvarende undersøkelser gjort på opprykks- og evalueringsprosessene blant norske forskere. At norske, kvinnelige akademikere har større vanskeligheter enn sine mannlige kollegaer med å etablere en karriere innen forskning, vises imidlertid i undersøkelsen om forskeres tidsbruk, som ble utarbeidet av Cathrine Egeland og Ann Cecilie Bergene i 2012. Mye av årsaken er at store deler av den karrierebyggende virksomheten som søknadsskriving og publisering skjer utenfor ordinær arbeidstid – og at dette slår negativt ut for kvinner.

Les Forskeres tidsbruk – et nasjonalt ansvar?

Teigen mener det er godt dokumentert at kvinners karriereutvikling av ulike årsaker går tregere enn menns.

– Vi kan ikke overse den kunnskapen vi har om hindre på veien. Samtidig er det verdt å påpeke at en kunnskapsdrevet likestillingsdebatt må ta høyde for at rekrutteringsgrunnlaget er bedre i dag enn det var for 20 år siden, så der har Nordahl også et poeng. Men det betyr ikke at vi skal forvente oss en tallbasert automatikk som siver opp til toppstillingene, vi må fortsette å analysere hva som kreves, hvordan rekrutteringsprosessene foregår, og i hvilken grad kompetansekravene er kjønnet, sier Teigen.

Agnete Vabø, forsker 1 ved NIFU, er enig med Teigen, og påpeker at den manglende automatikken allerede er påvist.

– Det viser seg i mange tilfeller at kvinneandelen blant professorer på et fag ikke nødvendigvis gjenspeiler andelen kvinner blant fagenes kandidater over tid, sier Vabø.

– Ett eksempel er professorene i klinisk medisin – der er det bare 21 prosent kvinner, til tross for at medisin i flere tiår har hatt en høy andel kvinnelige studenter og doktorgradskandidater.

Fagområde viktigere enn kjønn

Hege Torp, avdelingsdirektør i Forskningsrådet, mener det er viktig å ikke gjøre ujevnheten i toppen til et enten/eller-spørsmål.

– Det blir for enkelt å si at mannsdominansen enten kan forklares med diskriminering, eller at den kan forklares med et regnestykke. Så hvis man skal sette Rices poenger opp mot Nordahls, vil jeg si at begge har litt rett, sier Torp, som leder Forskningsrådets avdeling for strategi og analyse.

– Nordahl har et poeng når han påpeker at vi må se på rekrutteringsgrunnlaget – det er åpenbart at dette over tid endrer seg. Det vil bli bedre balanse over tid, men dette betyr ikke automatisk det samme som at tiden vil løse alt. I Forskningsrådet er vi opptatt av at vi skal oppnå kjønnsbalanse og mangfold også på toppen, sier Torp.

– Og så har Rice selvfølgelig et poeng når han viser til faktorer som handler om miljøstøtte, altså rammebetingelser som består av faglige veiledere, mentorer, karriereveiledning, selvtillit og motivasjon. Karriereutviklingen handler om slike ting også, ikke bare om tall. Det er dessuten viktig å huske at det er store variasjoner mellom fagene når det gjelder antall postdoktorer per professor – og dermed sjansen for fast stilling.

En rapport fra 2015 viser da også at fagområde er den desidert viktigste faktoren for karriereveien fra postdoktor til fast stilling i norsk akademia, og at kjønn hadde mindre betydning for karriereutviklingen enn først antatt. Kjønn har mindre betydning for postdoktorenes muligheter til å oppnå fast vitenskapelig stilling enn hva vi på forhånd hadde trodd, konkluderer rapportforfatterne. (Se faktaboks)

– Må fortsette å være bevisste

Rapportens konklusjoner støtter med andre ord langt på vei Helge Nordahls analyse. Samtidig vet vi at kvinners vei mot toppen er preget av kjønnsbaserte forventninger og rammebetingelser som gjør karriereutviklingen vanskeligere. Agnete Vabø, som tilhører samme institusjon som rapportforfatterne, påpeker at studien dessuten dekker en liten andel av alle akademikere som befinner seg i en videre rekrutteringsfase, siden postdoktorer er en utvalgt gruppe.

– Gitt den svake veksten i andelen kvinnelige professorer ved mange fag, ser det ut til at den kritiske faktoren fortsatt er en langsommere karriereutvikling blant kvinnelige forskere, både under og etter doktorgradsløpet, sier hun.

Samtidig har grunnlaget for likestilling i forskning neppe vært bedre enn nå, mener Vabø.

– Like mange kvinner som menn tar doktorgrad. Vi ser dessuten et relativt stort engasjement både på politisk og institusjonelt hold for å tilrettelegge for kvinners forskerkarriere– gjennom tiltak som mentorordninger og kvalifiseringsstipender.

Denne bevisstheten rundt likestilling er det da heller ingen grunn til å skrinlegge med det første, understreker Vabø.

– Vi må fortsette å være bevisste på hvilke forskningspolitiske tiltak som fremmer eller hemmer kvinners muligheter for å havne i de gode spiralene, og dermed også innta akademiske toppstillinger, sier hun.

– Snart er det menn som må rekrutteres inn

– Er det på tide å lene seg tilbake og erklære likestilling for oppnådd allerede før den foreligger på professornivå, Helge Nordahl?

– Etter mitt skjønn er det ingen grunn til å tro at kvinner skal få dårligere muligheter enn menn til å nå toppnivå i fremtiden. Med dagens høye kvinneandel på de mest krevende grunnstudiene er det minst like sannsynlig at vi om 15–20 år diskuterer hvordan vi kan få flere menn i forskning, mener Helge Nordahl.

– Når det gjelder konkrete likestillingstiltak, er det vanskelig å svare generelt på hva som trenger å videreføres eller ikke. Noen av dem vil over tid være unødvendige, men jeg tror også mange tiltak kan videreføres, etter hvert i en mer kjønnsnøytral form. Det er rett og slett god personalledelse, uavhengig av kjønn. Men fagfeltene er veldig forskjellige og vil ha behov for forskjellige tiltak, sier han.

– Hva tenker du om rammebetingelsene som blant annet Hege Torp nevner, altså faktorene som ikke bare kan forklares med tall og som hun omtaler som miljøstøtte?

– Jeg er naturligvis ikke uenig med Hege Torp i at det er viktig å veilede og støtte unge kandidater i akademia, både kvinner og menn. Her har store deler av akademia mye å gå på, sier Nordahl.

Nesten balanse i 2025?

Ifølge Nordahls analyse vil kvinneandelen på professornivå ha gått forbi 40 prosent i 2025. Er det sannsynlig?

– Det er vanskelig å svare på, og det er jo ikke så lenge til 2025, sier Mari Teigen, som også påpeker at det er store variasjoner på tvers av fagområde:

– Det kan godt hende vi går forbi 40 prosent, men det vil sannsynligvis fortsatt være store variasjoner innen fagområder i 2025. Antagelig vil det være den største utfordringen – å sørge for balanse på tvers av fag.

Hege Torp mener det er usannsynlig at kjønnsforskjellene er utjevnet om ni år.

– Det blir for enkelt å basere dette bare på matematikk og statistikk. Det er vanskelig å tro at forskjellen er borte om bare ni år – enten det er et resultat av forskjellsbehandling av kvinner og menn, eller et resultat av at kvinner og menn i noen situasjoner tar ulike valg, mener hun.