Forskere jobber rundt åtte timer mer i uka enn hva loven tillater, og menn jobber mest. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Forskeres tidsbruk - et nasjonalt ansvar?

Den nye tidsbruksundersøkelsen avdekker at mange forskere jobber langt flere timer enn Arbeidsmiljøloven tillater. Det er særlig menn som jobber mye.

22. februar 2012

– Hva må til for å skape en like muligheter for kvinner og menn i forskningssektoren, spurte Cathrine Egeland og Ann Cecilie Bergene fra Arbeidsforskningsinstituttet (AFI).

Egeland og Bergene står bak rapporten Tidsbruk, arbeidstid og tidskonflikter i den norske universitets- og høgskolesektoren. Norges forskningsråd fulgte opp med konferanse siste uke, Tid til forskning og undervisning.

I rapporten kommer det fram at den gjennomsnittlige arbeidstiden per uke i hovedstilling er nesten 48 timer – åtte timer over Arbeidsmiljølovens bestemmelser – og at forskning anses som noe en gjør hjemme: ”Forskningen er et umettelig system”, som en forsker sier i undersøkelsen. 

Kvinnelige forskere er de som i størst grad jobber mellom åtte og fire, mens mennene jobber mest utover normalarbeidsdagen. Menn uten barn jobber flest timer, kvinner med barn jobber færrest.

Lokalt eller nasjonalt?

– AFIs rapport bekrefter gamle sannheter som at FoU-arbeidet (forskning og utvikling) skjer utenfor normalarbeidsdagen, påpekte Forskerforbundets leder Bjarne Hodne.

– Forskningstid tildeles på veldig mange forskjellige måter, og det er vanskelig å få tiden regulert på grunn av en hærskare variasjoner. Men dette er et nasjonalt anliggende og ikke et lokalt. Hvis det kun er satt av fire timer til forskning innenfor normalarbeidsdagen, så legges det opp til forskning på fritiden. Det må vi gjøre noe med, sa Hodne.

Forskerforbundet mener myndighetene har ansvar for å få ned arbeidstiden i forskningssektoren og har nå bedt Arbeidstilsynet kontrollere universiteter og høgskoler.

Flere utfordringer

Anders Hanneborg, divisjonsdirektør i Forskningsrådet, beskrev AFI-rapporten som et eksempel på etterlengtet forskning, og sa at Forskningsrådet nå ønsker å koble tidsbruk til forskningsledelse.

– Gode rammevilkår er en forutsetning for god forskning, og ikke minst for rekruttering til sektoren, sa Hanneborg.

– Forskningsrådets innspill til ny forskningsmelding er ikke ferdig, men jeg kan si at noen av utfordringene er klare. Vi må sikre institusjonenes evne til rekruttering, til å tiltrekke seg de beste og til å bedre kjønnsbalansen, sa han.

Kunnskapsminister Tora Aasland støttet Hanneborg.

– Tidsbrukundersøkelsen viser at det er rom for forbedringer, og ett av områdene som krever forbedring er kvinners og menns ulike betingelser, mente Aasland.

Er bedre ledelse løsningen?

– Det ser ut til at kvinner lider mer under tidspress enn menn, og et svar på det er faglig ledelse. For å finne en god balanse mellom jobb og fritid, må det være mer forutsigbarhet og en tydeligere ledelse, sa statsråden.

Egeland og Bergene ser flere løsninger for å skape like muligheter for kvinner og menn.

– Man kan velge å se på selve insentivene for en forskerkarriere. Er det kun publiseringsgrad som skal vurderes, eller skal også undervisning kunne være karrierefremmende? Og skal alle universitetene være forskningsintensive, eller kan det heller være en bedre fordeling mellom institusjonene, spurte forskerne.

Statssekretær i Kunnskapsdepartementet, Kyrre Lekve, er enig i at det ikke er gitt at det kun er publiseringer som skal gjelde.

– Vi bør gjøre noe med opprykkskriteriene, mente Lekve.

Bjørn Stensaker fra Universitetet i Oslo, deltok i evalueringen av Kvalitetsreformen. Med Kvalitetsreformen kom det nye lederoppgaver i akademia, ifølge Stensaker.

– Samtidig med en økt kompleksitet i utdanning og forskning og flere ledelsesoppgaver, økte forventningene til hva ledelsen kan utrette. I tillegg var ledelse av forskning en ny rolle for mange – kanskje en lederrolle som enda ikke er avklart, sa han.


Fra paneldebatten ser du fra venstre Bjarne Hodne, Kyrre Lekve, Einar Lie, Cathrine Egeland, Anne Husebekk og Trond Singsaas. (Foto: Kristin Aukland)

For mye vekt på ledelse?

Stensaker stiller spørsmål ved om vi har for stor vektlegging av lederkurs og lederutvikling, når vi heller burde jobbe mer med ledelse i det daglige.

– Fokuserer vi for mye på ledelse og for lite på styringsstruktur? Legger vi mye vekt på ledelse, mens vi heller burde jobbe med organisasjonsutvikling, spurte Stensaker.

– Når fokus kun er på ledelse, blir det for mye fokus på individene, mente han.

Trond Singsaas, direktør for organisasjon og informasjon ved NTNU, trakk fram både forskerens og institusjonens ansvar. Han mente at arbeidsgivere bør legge til rette for tiltak for opprykk og bruke kvalifiseringsstipend for kvinner.

Ansvarsfordelingen i forskeres karriereplanlegging ble også framhevet av Singsaas.

– Lederne må utvikle konkrete bemanningsplaner for at oppgavene skal fordeles best mellom medarbeiderne, og utvikling av faglig kompetanse må planlegges. Og en av de største utfordringene er å få flere kvinner i vitenskapelige stillinger. Målrettet bruk av tiltak må til, påpekte han.

Alternativ ledelse

Men hva med å tenke nytt om ledelse i akademia? Prodekan ved Humanistisk fakultet, Einar Lie, mener at vi må begynne å tematisere ferdigheter, både i forskningen, undervisningen og veiledningsoppgavene.

– Vi må slutte å tro at det kommer naturlig. Det å diskutere ferdigheter er viktig for å utvikle inkluderende og sjenerøse forskningsmiljøer, mente Lie.

– Og dette krever medarbeidernær forskningsledelse, poengterte han.

Universitetet i Tromsøs (UiT) strategi for å bedre kvinnelige forskeres karriere gjorde dem til vinneren av Kunnskapsdepartementets likestillingspris i 2011. Strategien består for det første av et opprykksprosjekt der førsteamanuenser skal kvalifisere til opprykk til professor, men universitetet har også tiltak som letekomiteer, kalling av kvinner til professorstilling og en mentorordning som ble satt i gang i 2001.

– Målet er 30 prosent kvinnelige professorer innen juni 2013, og vår strategi er å se mulighetene, ville endre kjønnssammensetningen og å gjøre tiltakene, sa Anne Husebekk. Hun er prodekan i Tromsø, og har selv hatt nytte av tiltakene.

Behov for mer forskning

– Det er fortsatt mye vi ikke vet, oppsummerte Agnete Vabø fra forskningsinstituttet NIFU, i sitt innlegg 30 år med tidsbrukundersøkelser – finner vi svarene?

– Den siste tidsbrukundersøkelsen har gitt oss en utvidet forståelse av forskjeller i arbeidsbetingelser mellom kvinner og menn – et viktig eksempel på nye bidrag til ny kunnskap. Samtidig vet vi ikke nok om betydningen av organisasjonens størrelse eller forskjeller mellom fag, mente Vabø.

Dataene fra Arbeidsforskningsinstituttets undersøkelse er mulig å bryte ned på fagfelt, men det var ikke rom for det i AFIs rapport. Tar oppdragsgiver Kunnskapsdepartementet det på alvor slik at vi kan få en oppfølging av tidsbrukundersøkelsen?

Les mer

I lenkene under kan du laste ned Arbeidsforskningsintituttets rapport, lese innlegg fra Forskerforbundet om tidsbrukundersøkelsen og få mer informasjon om konferansen, Tid til forskning og undervisning, som Forskningsrådet arrangerte 15. februar.

Se også vår nyhetssak om AFI-rapporten Tidsbruk, arbeidstid og tidskonflikter i den norske universitets- og høgskolesektoren, og debattinnlegget fra Cathrine Egeland og Ann Cecilie Bergene.