Små bemerkninger med store konsekvenser

– Det finnes forskjellsbehandling som ikke er oppe i dagen, men som gjør at kvinner og menn – og majoritets- og minoritetsbefolkning – ikke har like muligheter, sier hun.

Mikroaggresjon mot kvinner og minoriteter er et dagligdags fenomen i akademiske institusjoner, skriver Randi Gressgård i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift. I artikkelen Å stange hodet i veggen: Mikroaggresjon i akademia hevder Gressgård at likestillingstiltak ikke rokker ved mekanismene som gjør at kvinner ikke har de samme mulighetene som menn til å nå opp i konkurransen om akademiske stillinger.

Automatiserte, hverdagslige ydmykelser

Førsteamanuensis ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Bergen Randi Gressgård, beskriver mikroaggresjon som uformelle ytringer og handlinger som utpeker og knytter personer til stereotype oppfatninger om etnisitet, rase, kjønn, seksualitet eller andre sosiale skillelinjer. Vanligvis ligger det ikke en intensjon om å krenke bak, og mikroaggresjon skiller seg derfor fra for eksempel utilslørt rasisme og kvinnehat.

– Ydmykelsene skjer som regel uten at forskjellsmarkører som kjønn nevnes eksplisitt. Mikroaggresjon viser til hverdagslige ytringer og handlinger som markerer et etablert sosialt hierarki og bekrefter etablerte stereotypier, skriver Gressgård i en e-post.

Hun understreker at det dreier seg om å forsterke etablerte stereotypier og sosiale markører, og dermed marginaliseres visse grupper, uten at det handler om bevisste hersketeknikker.

– Mikroaggresjon kan ses som et uttrykk for – eller et symptom på – eksisterende sosiale skillelinjer, som den i sin tur er med på å opprettholde. De hverdagslige ydmykelsene markerer et underordningsforhold, selv om for eksempel kjønn ikke nevnes og intensjonen ikke er å fornærme noen, forklarer hun videre.

Overfølsom og paranoid

Nettopp av den grunn kan det være vanskelig å påpeke problemet, mener Gressgård:

– Det er typisk at utløsende bemerkninger eller handlinger oppfattes som lite betydningsfulle av dem som ikke rammes selv, og at årsaken til konflikten tillegges dem som påpeker problemet.

– Den som velger å ta opp problemet oppfattes typisk som overfølsom, paranoid eller vanskelig. Det kan utgjøre en ekstrabelastning for dem det gjelder, særlig innenfor akademia, der normer for rasjonalitet står så sentralt.

Spesielt kvinner og minoritetspersoner rammes i forskningsmiljøer, fordi de skiller seg kroppslig fra normen i miljøet, mener Gressgård. Hun tror ikke formelle diskrimineringslover er noen garanti for at ikke uformell forskjellsbehandling foregår i varierende grad.

Effektløse likestillingstiltak?

Anti-diskrimineringstiltak kan i noen tilfeller virke etter hensikten, men de kan også bidra til å reprodusere problemet heller enn å skape utjevning, mener Gressgård. Fordi den uformelle diskrimineringen faller utenfor rammen til de formelle tiltakene, vil problemet ikke bli plukket opp, og den problematiske dynamikken opprettholdes.

– Å øke antallet kvinner og minoriteter i akademia er viktig, men det er ikke tilstrekkelig. Det er ingen automatikk i at normer endres ved tallmessig balanse.

– Derfor mener jeg det granskende blikket i større grad bør rettes mot den uformelle reproduksjonen av sosiale skillelinjer som mikroaggresjon er et uttrykk for. Akademia er en sentral arena for reproduksjon av sosial ulikhet i samfunnet, noe som ikke skyldes gitte kjønns- og kulturforskjeller, men etablerte fagkulturer som sjelden eller aldri problematiseres.

Gressgård understreker at hun ikke tar til orde for å oppheve likestillingstiltak, men mener det er vel så riktig å rette søkelyset mot uformelle maktmekanismer som bidrar til å reprodusere sosiale skillelinjer innenfor akademiske institusjoner.

En rekke fordeler ved kvotering

Leder av Komité for kjønnsbalanse i forskning, Curt Rice, ser en mulighet for at likestillingstiltak som kvotering kan skape en oppfatning om dårligere kvalitet i akademia. Dette kan føre til mikroaggresjon mot kvinner og minoriteter, blant annet ved å sette spørsmålstegn ved deres kompetanse.

Samtidig poengterer han at det eksisterer en rekke misforståelser rundt kvotering, og at holdningene til det må nyanseres. I neste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift tar han til orde for at kvotering er et viktig virkemiddel mot diskrimineringen, snarere enn å opprettholde status quo.

– Det er viktig å konfrontere det som nesten tas som en sannhet: at kvotering gir lavere kvalitet enn om man ikke hadde hatt kvotering. At kvotering per definisjon betyr at man ansetter noen med lavere kvalifikasjoner er feil, og det finnes forskning som underbygger dette, sier han.

– Når man bruker kvotering i en utlysningstekst, har det vist seg at man tiltrekker seg kvinner med høyere kompetanse. Det påvirker søkermassen, og man får flere godt kvalifiserte kvinnelige søkere, forklarer han.

Imidlertid trekker Rice frem balanserte ledergrupper som eksempel på hvordan individer kan bli gjort ansvarlig for en hel gruppes antatte karakteristikker, hvilket han ser som en vanlig type mikroaggresjon.

– Hvis man sier at ledergrupper med kjønnsbalanse tilbyr flere former for lederstiler, blir kvinnene i gruppen ansvarlig for den alternative, annerledes lederstilen. Ansvaret tilfaller minoriteten. Dette kan helt klart være en belastning for dem det gjelder, sier han.

Viktige rollemodeller

Rice er til dels uenig med Gressgård i at det ikke er noen automatikk i at normer endres ved tallmessig balanse.

– Man kan ikke ta for gitt at tiltak fører til endring, men det er gode grunner til å tro at det gjør det. Blant annet vet vi en del om effekten av rollemodeller. Tiltak for flere synlige rollemodeller kan føre til langvarige holdningsendringer. Jeg tror for eksempel kvinnelige foredragsholdere på konferanser kan ha effekt på unge kvinner på feltet.

Rice er ikke i tvil om at ulike likestillingstiltak har positiv effekt og vil føre til holdningsendringer på sikt.

– Når det gjelder likestillingstiltak og effekten som de har eller ikke har, mener jeg at tvungen endring kan føre til kulturendringer. Det er utenkelig i Norge i dag å nedsette en komité uten å ha rimelig kjønnsbalanse. Det er utenkelig å stille til valg med kun kvinnelige eller kun mannlige team. Dette er resultat av inngrep, styring og tiltak gjennom flere år som har krevd kjønnsbalanse, sier han.

Må erkjenne at det finnes

Rice er enig med Gressgård i at det finnes uformell diskriminering eller ubevisst skjevtenkning, som faller utenfor radaren til formelle likestillings- og antidiskrimineringstiltak. Han mener Gressgård peker på et reelt problem for mange i arbeidslivet.

– Som hvit mann skal jeg være forsiktig med å omtale erfaringer andre har. Jeg kjenner ikke til omfanget, men tviler ikke på at det er et problem. Kvinner opplever nok småsexistiske vitser og kommentarer som menn aldri trenger å forholde seg til i løpet av en vanlig arbeidsdag, sier Rice.

– I noen tilfeller er det så vanlig at kvinner knapt registrerer det, men det påvirker hvordan man oppfatter seg selv etter hvert, mener han.