Historie er fortsatt for menn

Kvinneandelen i vitenskapelige stillinger har økt, og blant studenter innen humanistiske fag er jentene i flertall. Imidlertid står historiefaget fortsatt steilt som en av fakultetets siste mannsbastioner. Nå har Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) selv tatt initiativ til å kartlegge kjønnsubalansen ved å bestille en ekstern undersøkelse fra Arbeidsforskningsinstituttet (AFI). Nå foreligger rapporten under navnet Historie – et guttefag?, som først og fremst undersøker fagkultur og miljø  for å finne årsaker til skjevheten.

Historiefagets vekt på empiri og assosiasjonene til kriger, årstall og kongerekker er blant ting rapporten trekker frem som grunner til at faget kan oppfattes som «hardere» enn andre humanistiske fag – og dermed et guttefag.

− Mange steiler når de hører et slikt uttrykk, og blir engstelige for at det antyder at jenter «egentlig» ikke hører hjemme i faget det gjelder. Men dette handler om forestillinger om et fag. Rapporten tar ikke stilling til om historie innholdsmessig er et guttefag eller ikke. Da vi valgte å la dette uttrykket fungere som en slags rød tråd, var det først og fremst fordi vi utforsker om det er noe i fagkulturen som tiltrekker seg menn i større grad enn kvinner, sier Cathrine Egeland, AFI-forsker og prosjektleder bak rapporten.

Uviktig problem

Bare en femtedel av professorene ved Seksjon for historie er kvinner. Men mer påfallende er det at andelen kvinnelige amanuenser også er svært lav, noe som i enda større grad viser at historiefaget av en eller annen grunn forblir utpreget mannsdominert. Andre humanistiske fagdisipliner har høyere andel kvinnelige amanuenser, og rapporten peker på at rekrutteringsgrunnlaget for å øke kvinneandelen virker snevrere i historie enn andre fag.

– Men nå er ikke historiefaget alene om det å ha en kjønnsubalanse i toppen av det vitenskapelige stillingshierarkiet, det samme gjelder for statsvitenskap og filosofi, understreker Egeland.

− Jeg mener at noe av problemet med disse fagene er at manglende likestilling og mannsdominans ikke egentlig betraktes som noe problem. Kjønnsubalansen blir ikke oppfattet eller diskutert som et reelt problem for fagene som sådan, men mer som et uviktig, halvbyråkratisk problem som fagene pådyttes utefra. Når noe ikke egentlig betraktes som et problem, blir det heller ikke så viktig å løse det, sier Egeland.

Lite åpent for nye impulser

Et av de mest fremtredende funnene i rapporten er at fagmiljøet og seksjonen preges av konservatisme på flere nivåer. Dette baseres på flere forskjellige funn − som at faget beskrives som tungt empiriorientert, og at miljøet er konsensusorientert og lite åpent for nye impulser.

Rapporten viser dessuten at stipendiatene ved seksjonen opplever en manglende anerkjennelse og faglig interesse fra seniorene. Fagkulturen beskrives som en typisk konsensuell kultur – det vil si at miljøet kjennetegnes av en tro på entydige kvalitetsstandarder og skepsis til tverrfaglighet, og er mindre åpent for å la konkurrerende paradigmer og interesseområder eksistere side om side. Flere av rapportens informanter peker på at dette kan gjøre miljøet mindre interessant for kvinnelige historikere, som oftere interesserer seg for teori og i større grad lar seg inspirere av teoriretninger fra beslektede fag.

Rapporten peker på at tidligere forskning har vist at kvinner oftere støter på problemer innen konsensuelle fagkulturer enn i miljøer med kryssende interesseområder og større åpenhet for konflikt og pragmatikk.

Intern rekruttering

Det konsensusorienterte miljøet har også ført til stor grad av intern rekruttering, som heller ikke har vært fordelaktig for kvinnelige forskere. Egeland mener likevel ikke at det dreier seg om en kvotering av menn i praksis.

– Dette må forstås i lys av at historiefaget i Norge er preget av å være et nasjonsbyggende fag med tradisjonsrike faglige idealer og praksiser, og med markante frontfigurer. Dette ser vi at ganske riktig har gitt grobunn for en konsensuell fagkultur og en høy grad av intern rekruttering. Det stemmer også at dette har vært ufordelaktig for kvinner, som gjerne har interessert seg for faglige temaer mer i periferien av historiefaget – i hvert fall ut fra hvordan faget er bygget opp ved de norske universitetene, sier Egeland.

Norges forskningsråd har tidligere (2007) konkludert med at IAKH preges av mangelfull internasjonalisering og lite nysgjerrighet på nye retninger og teoridannelser – noe som imidlertid har fått instituttet til å gjøre nettopp internasjonalisering til et satsingsområde de siste årene. Flere av rapportens informanter sier likevel at historikermiljøet ved UiO fremdeles oppleves som «baktungt» og dominert av en «tung empirisme» med den arkivdykkende empirikeren som det fremste idealet. Historikere som interesserer seg for metodeutvikling og mer teoridrevne emner, risikerer dermed å falle utenfor den rådende kjernen.

– Men jeg vil ikke kalle den interne rekrutteringen mannlig kjønnskvotering, for det er ikke snakk om noen bevisst diskriminering. Intern rekruttering er rett og slett den logiske konsekvensen av et ønske om å opprettholde fagkulturen og de faglige idealene og prioriteringene som eksisterer, sier Egeland.

Vilje til endring

Rapportens konklusjoner om faglig selvtilfredshet, lite interesse for andre forskningsfelt og en lukket fagkultur peker uansett på et behov for endring i fagmiljøet. Rapporten anbefaler avslutningsvis at ledelsen legger til rette for større faglig åpenhet og nysgjerrighet gjennom tydelige faglige satsinger, og et systematisk refleksjonsarbeid der kjønnsubalansen diskuteres i sammenheng med fagkultur og arbeidsmiljø.

Professor ved Seksjon for historie og leder ved IAKH, Tor Egil Førland, kan fortelle at instituttet er i gang med en intern evaluering av rapporten, men ønsker ikke å uttale seg i detalj før denne prosessen er ferdig.

– Men vi anser kjønnsubalansen som uheldig, understreker Førland.

– Rapporten viser at mannsdominansen i historiefaget faktisk er mindre hos oss enn i andre historikermiljøer i Norge, men vi ønsker uansett å redusere skjevheten. Det var derfor vi i bestilte denne rapporten fra AFI i utgangspunktet.

Førland kan også fortelle at prosessen de er i nå, skal lede frem til en tiltaksplan som skal legges frem på en instituttkonferanse til høsten, og at rapporten vil bli brukt internt i fagmiljøet også utover den første evalueringen.

– Vi vil fortsette å bruke rapporten til å jobbe videre med arbeidsmiljøet her på historie, sier Førland.

– Miljøet har blitt bedre de siste årene, men vi kan fortsatt bli flinkere til å gi hverandre positiv oppmerksomhet.

Cathrine Egeland mener også det er viktig å fremheve at fagmiljøet selv har bestilt undersøkelsen, og at dette tyder på endringsvilje og at de tar problemet på alvor.

– De skal ha honnør for å vise vilje til å problematisere den manglende likestillingen, særlig med tanke på at man innen fag som historie, statsvitenskap og filosofi tradisjonelt har vist liten vilje til å betrakte kjønnsubalanse som et reelt problem. Det er interessant at man i likestillingslandet Norge faktisk har latt disse fagene få utvikle seg til å bli mannsdominerte fag uten at man har problematisert det i samme grad som kvinners fravær innen realfagene, sier hun.

– Derfor er dette initiativet fra Seksjon for historie ved IAKH, Universitetet i Oslo viktig. Det viser at de ikke bare forholder seg til kjønnsbalanse som et krav de pådyttes fra en universitetsledelse som er redd for at fag skal fremstå som gammeldagse mannsbastioner, men at de faktisk tar problemet på alvor, avslutter Egeland.