Sakte, men sikkert flere kvinner mot toppen

Publisering og professorstillinger er to viktige stikkord for den manglende kjønnsbalansen i norsk akademia i dag, noe som tydelig fremgår av årets ferske tilstandsrapport om høyere utdannelse. Kvinner er i flertall både blant studenter og stipendiater, og fyller opp landets vitenskapelige stillinger på tilnærmet lik linje som menn.

Men før toppstillingnivået skjer det noe: Menn fyller fremdeles tre fjerdedeler av professorstillingene, og mannlige forskere publiserer mer enn sine kvinnelige kolleger.

− Og det vil ta lang tid før det er tilnærmet kjønnsbalanse i professorstillinger, sier Steinar Johannessen, seniorrådgiver i Kunnskapsdepartementet og en av de faglig ansvarlige for tilstandsrapporten Høyere utdanning 2014, som departementet la frem 7. mai.

− Samtidig viser tallene at det har vært en jevn økning de siste ti årene, og det er betydelig flere kvinnelige professorer både i prosentandel og antall enn det var for ti år siden, understreker Johannessen.

Tilstandsrapporten understreker en tendens som allerede er godt kjent: Over halvparten av den vitenskapelige staben i lavere stillinger i norsk akademia – stipendiater, lektorer og førstelektorer – er kvinner. Likevel utgjør de bare 25 prosent av professorene.

− Men i 2004 var den tilsvarende andelen 16 prosent, forteller Johannessen.

Rapporten gir en samlet oversikt over tilstanden på et bredt spekter av områder for hele sektoren, og går dermed heller ikke særlig inn på årsaker eller løsningsforslag, heller ikke når det gjelder tallene om kjønnsbalanse. Det man imidlertid kan konstatere, er at det pågår en jevn bedring, om enn langsomt øverst i hierarkiet.

– Men det er viktig å huske på at bedringen som faktisk skjer, gjerne slår ut sist på professornivå, påpeker Johannessen.

− Selv om halvparten av stipendiatene nå er kvinner, reflekteres ikke dette i professorandel ennå − tidsspennet fra stipendiat til eventuell professorstilling er jo svært mange år, påpeker han.

Professortittel og publisering går hånd i hånd

Egen forskning og publisering er også et område der utfordringene for kjønnsbalanse er seiglivede – til tross for at det også her har vært en stabil bedring de siste årene. I 2013 sto kvinner for bare 33 prosent av publiseringspoengene i universitets- og høyskolesektoren på landsbasis.

At kvinnelige forskere publiserer mindre enn mannlige forskere er godt kjent, og blant annet omtalt i en tidligere artikkel her på Ressursbanken om forskning på tidsbruk mellom kjønnene i akademia. Her ble blant annet ubalanse i forholdet mellom arbeidsliv og familie, og at kvinner i snitt fortsatt bruker langt mer tid på ubetalt arbeid på hjemmebane, trukket frem som en årsak til kjønnsskjevheten.

Les også: Tradisjonelle kjønnsroller blant forskere

− Denne ubalansen preger kvinners arbeidsdag mer menn menns, fordi kvinner oftere må få gjort det de skal innenfor arbeidstiden – noe som ikke alltid lar seg gjøre, sa forskningsleder Cathrine Egeland til Ressursbanken den gangen.

I den nylig lanserte tilstandsrapporten vises det til at kvinnenes lavere forskningsproduktivitet også henger sammen med at kvinner er underrepresentert i toppstillingene. Av landets universiteter ligger Universitetet i Tromsø − Norges arktiske universitet høyest når det gjelder andel kvinner i publiseringskatalogene. Dette er også universitetet som har den høyeste kvinneandelen i professorstillingene.

− Betyr dette at det nå er fastslått at lavere publisering hos kvinner kommer av at de er underrepresentert i de høye stillingsgradene, og ikke får like mye tid til å forske og skrive?

− Det kan jeg ikke uten videre si, men det er i hvert fall slik ved de gamle universitetene at andelen publiseringspoeng kvinner står bak, er større på de institusjonene der kvinner er høyest representert i professorstillingene, sier Johannessen.

− Og generelt er det jo slik at jo høyere opp i hierarkiet man kommer, desto mer publiserer man.

Mye kulturfag, likevel få kvinner i toppen

Det er en jevn tendens over hele landet at kjønnsskjevheten i akademia eskalerer på toppstillingnivå, og dette er også forbundet med muligheten til å bruke tid på forskning og publisering.  Likevel er forskjellene mellom institusjonene store. Spesielt vanskelig er det å rekruttere kvinner til matematikk og teknologifag. Her er kvinneandelen lav på alle stillingsnivåer.

Men kvinnene er få også på tvers av fagområder i de høyere stillingene, og overveldende mannsdominans er ikke forbeholdt teknologifagene. Høgskolen i Lillehammer (HiL) har en faglig orientering som i stor grad er humanistisk og samfunnsvitenskapelig, områder som ikke pleier å ha problemer med å tiltrekke seg kvinnelige studenter og stipendiater. Likevel er høyskolens kvinneandel i professor- og førstestillingene nede på ni prosent.

− Dette er ikke en ny problemstilling, snarere noe vi har vært bevisste på og ikke minst jobbet lenge med å bli bedre på med konkrete tiltak, sier Lars Petter Mathisrud, personal- og organisjonsdirektør ved HiL.

Mathisrud bekrefter tendensen til at endringer skjer sakte, men sikkert. De iverksatte tiltakene ser også ut til å ha positive virkninger allerede, selv om det tar en stund før det vil slå ut på professorstatistikken.

Kvalifiseringsstipender og hentekomiteer

Høgskolen har systematisert arbeidet med å etablere lete- og hentekomiteer til alle førstestillinger og professorstillinger de lyser ut.

− Vi har praktisert dette ved to utlysninger hittil, men allerede her har vi sett at vi har fått inn flere søkere generelt – og flere kvinnelige søkere spesielt, sier Mathisrud.

− Så det kan se ut som lete- og hentekomiteer er et virkningsfullt tiltak for oss.

− Det er også slik at det er lettere å rekruttere kompetanse til de større byene. Selv om Høgskolen i Lillehammer er en attraktiv høyskole, ligger vi ikke akkurat i Oslo sentrum. På flere av fagområdene våre har vi ikke ansatte med professorkompetanse ennå. Da blir det viktigere for oss å aktivt hente inn kompetanse, slik vi nå gjør med lete- og hentekomiteene, sier han.

Mathisrud forteller også at HiL har etablert faste, årlige kvalifiseringsstipender til kvinnelige førsteamanuensiser som ønsker å kvalifisere seg som professor. Kandidatene skal vurderes av en intern komité, og stipendet skal rekke til to semestre.

− Vi har hatt lignende stipendordninger tidligere, men nå har vi løftet det opp til å bli et institusjonelt tiltak nedfelt i handlingsplanen vår som noe obligatorisk, forteller han.

− Én kvinnelig amanuensis har allerede fått et stipend, og et nytt kvalifiseringsstipend lyses ut til høsten.

− Men hvordan kan man egentlig forklare at en høgskole som er orientert mot kulturfag som generelt har høy kvinneandel, har så få kvinnelige professorer som ni prosent?

− Gjennomsnittsalderen hos våre professorer er høy, det er noe som har blitt påpekt i tidligere rapporter. De fleste av professorene hos oss har blitt det gjennom personlig opprykk, og de første som ble professorer hos oss, var de som hadde vært ved institusjonen veldig lenge, sier Mathisrud.

– Og de aller fleste av dem var menn. Så det vi gjør nå, er å jobbe med opprykk, og selvfølgelig hele tiden vurdere om det er noen systematiske, skjeve forhold som gjør at menn kvalifiserer seg raskere hos oss.

Mathisrud har uansett tro på at høyskolen vil nå målsettingen som er nedfelt i handlingsplanen for likestilling, nemlig en kvinneandel på 25 prosent av professorstillingene innen 2016.

− Ja, det er realistisk, sier Mathisrud.

− Vi har også et eget førstelektorprogram som går ut på å kvalifisere lektorene videre oppover i stillingsgradene. Der har vi per i dag 12 medarbeidere i programmet, og åtte av dem er kvinner.

Fortsatt flest kvinner som er midlertidig ansatt

En annen overordnet vurdering i rapporten er at det er for mye midlertidighet i vitenskapelige stillinger, og at dette er en utfordring for forvaltning av talentene. Midlertidighet er et problem som fremdeles rammer kvinner i større grad enn menn.

− Midlertidigheten er klart på vei ned, forteller Steinar Johannessen fra Kunnskapsdepartementet.

− Men det er et faktum at i de faglige stillingene er midlertidigheten høyere blant kvinner. Forskjellene er mindre nå enn de var for ti år siden, men det er fortsatt flere kvinner i midlertidige stillinger.

En mulig årsak rapporten peker på, er at midlertidigheten er høy i de kvinnedominerte stillingene høyskolelektor og høyskolelærer.

Til tross for at funnene preges av at mange gamle mønstre er vanskelige å bryte, er Johannessen klar på at det er en definitiv bedring vi ser.

− Selv om kvinneandelen er stor på student- og stipendiatnivå, men likevel ikke vises godt på professornivå, er det absolutt en bedring, sier han.

− Antall kvinner i professorstillinger har jo økt kraftig de siste årene.

Dersom andelen kvinner i toppen fortsetter å øke i samme tempo som de siste ti årene, vil 40 prosent av professorene være kvinner i 2028.