Søsken er viktig støtte for studenter med innvandrerbakgrunn
Mange studenter med ikke-vestlig bakgrunn satser på krevende utdanninger. For dem er støtte fra søsken en viktig ressurs.
– Dersom studentene lurer på om de har gjort det riktige utdanningsvalget, så er søsken der for å backe opp. Søsken er en viktig ressurs, sier Ida Drange, forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet.
Hvilke ressurser kan studenter med ikke-vestlig bakgrunn dra veksler på for å gjennomføre et krevende utdanningsløp? Hvor stor andel av innvandrere med doktorgrad ender opp med en akademisk karriere?
Drange og kollegaer ser på disse spørsmålene i to artikler.
Mange studenter med ikke-vestlig bakgrunn velger krevende og prestisjefylte profesjonsstudier. Hva er det som gjør at de lykkes? Kan det være at de får mer støtte fra familie og nettverk enn majoritetsbefolkningen?
Søsken er et hemmelig våpen
I hovedsak er svaret nei, konkluderer Drange og hennes to medforfattere i artikkelen Multiple frames of success. De finner at innvandrere og etterkommere av innvandrere ikke får mer støtte enn andre gjennom utdanningsløpet. Med ett unntak: Søsken.
Foreldrene er også viktige. Men denne støtten er høy for alle studenter, både for de med majoritetsbakgrunn og de med innvandrerbakgrunn. Søsken, derimot, er av mye større betydning for studenter med innvandrerbakgrunn enn for flertallet.
– Søsken er av mindre betydning når det gjelder finansiell støtte, men viktige for å gi selvtillit. De bidrar til å bygge selvtillit, sier Drange.
Støtten fra søsken kan være et «hemmelig våpen» som gjør det lettere å komme seg gjennom utfordringene studentene møter underveis.
– Søsken kan si til hverandre: «Dette greier vi! Vi skal ta høyere utdanning og vi skal inn på arbeidsmarkedet», utdyper hun.
Forskning har gitt en god del kunnskap om hvilke studier innvandrere og barn av innvandrere velger, men hva som ligger bak valgene og hvordan studentene har det under studiene, er mindre undersøkt, ifølge Drange.
Den nye studien bidrar til mer kunnskap om dette. Studentene ble blant annet spurt om hvordan de opplevde studiesituasjonen, og hvilke muligheter de så for seg i arbeidslivet etter siste eksamen.
Hvordan forklare innvandrerdrivet
«Innvandrerdrivet» er betegnelsen Drange bruker om det som tilsynelatende er et paradoks – mange innvandrere og barn av innvandrere kommer fra en familiebakgrunn med lavt utdanningsnivå, men velger likevel hyppig prestisjefylte profesjonsstudier.
De kommer ofte godt gjennom studiene og lykkes i arbeidsmarkedet etterpå.
– Vi har hørt mye om innvandrerdrivet. Hvorfor er noen innvandrergrupper så godt representert i høyere utdanning? Det kan jo virke som en gåte, sier Drange.
I tillegg til å undersøke hvilke ressurser studenter med innvandrerbakgrunn har i familie og venner, har forskere også undersøkt hvilke referanserammer studentene har. Hvordan ser de seg selv, og hvem sammenligner de seg med?
Forskerne fant at det kan være en viktig drivkraft for mange av studentene å vite at de har foreldre som har ofret mye for å etablere seg i et nytt land.
Ser mulighetene foreldrene ikke hadde
I intervjuer sammenlignet studentene sine egne muligheter i det norske samfunnet med mulighetene foreldrene ikke hadde i deres hjemland. For noen ga dette en følelse av forpliktelse og tilhørighet.
Drange kaller dette en dobbel referanseramme. Studentene forholder seg på samme tid både til forholdene i landet der foreldrene kommer fra og sin egen situasjon i Norge.
– Dette kan gi studentene en følelse av en rett til å høre til, det som på engelsk heter entitlement, sier Drange.
Samtidig er ikke dette perspektivet entydig relevant for alle.
Drange sier at særlig flere av kvinnene de intervjuet først og fremst oppfattet seg som minoritetskvinner i en norsk setting.
Noen kvinner fortalte om mangel på støtte for valget om å ta utdanning, og at foreldrenes manglende utdanningsmuligheter ikke spilte noen rolle i det de oppfattet som en mer ensom kamp uten klare rollemodeller.
I artikkelen Etnisk mangfold i akademia har Drange og Tanja Askvik sett på hva som skjer etter doktorgrad. Fortsetter innvandrere med doktorgrad i forskningssektoren?
Datamaterialet er alle som har gjennomført doktorgrad i Norge mellom 1980 og 2012 og som bodde i Norge i 2013.
Doktorer med innvandrerbakgrunn forsvinner ut fra akademia
Innvandrere med doktorgrad gjør sjeldnere enn andre akademisk karriere, og det er store forskjeller mellom ulike fagdisipliner.
Etter avlagt doktorgrad har innvandrere mindre sannsynlighet enn majoritetsbefolkningen for å arbeide i en forsknings- eller undervisningsstilling i universitets- og høyskolesektoren (UH-sektoren), går det fram av denne forskningen.
Særlig innen lærerutdanning, humanistiske fag og økonomi blir en høy andel av innvandrere med doktorgrad «borte». Samtidig er det ingen forskjell mellom innvandrere og majoritetsbefolkning når det gjelder andelen som forblir i undervisning og forskning i UH-sektoren i disiplinene naturvitenskap og helsefag.
Med innvandrere menes særlig utenlandskfødte som bor Norge. Etterkommere av innvandrere er med i samme gruppe fordi det er få (se faktaboks). Utenlandske forskere med kort opphold i Norge er ikke inkludert i studien.
Drange peker særlig på lærerutdanning og humanistiske fag som fagdisipliner som skiller seg ut.
– Det er i disse fagene en veldig sterk underrepresentasjon av vitenskapelig ansatte med innvandrerbakgrunn. Det er bekymringsfullt at få innvandrere med doktorgrad er ansatt i UH-sektoren, sier Drange.
– Spørsmålet er hva de gjør i stedet.
Ulike jobbmuligheter utenfor UH-sektoren
Drange viser til at det for noen disipliner kan være gode arbeidsmuligheter utenfor UH-sektoren for personer med doktorgrad. For eksempel kan det være gode muligheter for å utnytte en doktorgrad innen økonomi eller naturvitenskap i det private næringsliv.
En doktorgrad i pedagogiske fag eller i humanistiske fag kan det imidlertid være vanskelig å få uttelling for utenfor universiteter og høyskoler.
De mest dramatiske forskjellene er innenfor pedagogiske disipliner. Der arbeider nærmere åtte av ti med norsk bakgrunn og doktorgrad i UH-sektoren, mens tilsvarende andel for innvandrere fra vestlige land er to av ti.
For innvandrere fra ikke-vestlige land er andelen enda lavere.
Kan ikke utelukke diskriminering
Drange sier at man ikke kan utelukke at diskriminering kan være en del av årsaken til den skjeve fordelingen i enkelte disipliner:
– Vi kan ikke si sikkert at det er det som skjer. Men når forskjellene er så store, kan vi ikke utelukke at det er det.
Forskerne har undersøkt hvor sannsynlig det er å oppnå professorat gjennom en karriere i UH-sektoren. Her tyder tallene på at innvandrere i noe mindre grad enn norskfødte hadde oppnådd professorat ti år etter doktorgrad, men forskjellene er ikke statistisk signifikante.
Denne studien er kun basert på kvantitative data. Gjennomsnittet for alle fag er at 34 prosent av norskfødte med fullført doktorgrad arbeider innen forskning eller undervisning i UH-sektoren. Tilsvarende tall for innvandrere fra vestlige land er 29 prosent og for innvandrere fra ikke-vestlige land 27 prosent. Resultatene er ikke fordelt på kjønn.
Artikkelen Multiple frames of success: how second-generation immigrants experience educational support and belonging in higher education (2019) er skrevet av Julia Orupabo, Ida Drange og Bente Abrahamsen og publisert i tidsskriftet Higher Education. Den er del av forskningsprosjektet «Pathways to Integration: The Second Generation in Education and Work in Norway».
Forskerne har brukt både kvantitative, egenrapporterte data, og intervjuer.
Studentene ble blant annet spurt om hvordan de opplevde studiesituasjonen og hvilke muligheter de så for seg i arbeidslivet etter siste eksamen.
Artikkelen Etnisk mangfold i akademia (2019) er skrevet av Tanja Askvik og Ida Drange og publisert i tidsskriftet Søkelys på arbeidslivet.
Gruppen innvandrere er liten, derfor viser forfatterne ikke funn fordelt på kjønn sammen med bakgrunn. Og siden gruppen etterkommere av innvandrere var så liten i utvalget, er de i samme gruppe som innvandrere.
Undersøkelsen tar utgangspunkt i et stort datamateriale og omfatter alle som har gjennomført eller fått registrert doktorgrad i Norge mellom 1980 og 2012 og som bodde i Norge i 2013.
Artikkelen er en bearbeiding av rapporten «Å være utlending er ingen fordel». Karriereløp og barrierer for innvandrere i norsk akademia (2016). Mangfoldsrapporten ble skrevet av AFI og NIFU på oppdrag fra Kif-komiteen.
