Europa mangler tiltak og forskning på seksuell trakassering

Tre år har gått siden Alyssa Milano tweetet «If you've been sexually harassed or assaulted write 'me too' as a reply to this tweet».

Det ble starten på den virale og globale metoo-kampanjen som oppstod i kjølvannet av avsløringene av filmprodusenten Harvey Weinstein i oktober 2017 – og som her i Norge gikk fra bransje til bransje. Men hva har skjedd siden da?

Når det kommer til akademia, søker den ferske rapporten om seksuell trakassering i den europeiske forskningssektoren å se nærmere på akkurat det (mer om rapporten i faktaboks).

– Denne rapporten viser at det er ganske lite oppmerksomhet på seksuell trakassering og kjønnsbasert vold i akademia, sier Maja Lundqvist, forfatter av rapporten, som er bestilt av den såkalte Helsinkigruppa, mer presist Standing Working Group on Gender in Research and Innovation (SWG GRI).

Flest kortsiktige tiltak

Samtidig viser rapporten at de fleste land mener #metoo har påvirket forskningssektoren, og bidratt til å sette søkelys på seksuell trakassering.

– Rapporten viser at de fleste landene mener at #metoo har hatt stor innvirkning på forskningssektoren. Men hva betyr det, helt konkret?

– Dette mener jeg er et viktig spørsmål – har #metoo hatt virkning, noen praktisk effekt? Majoriteten av respondentene svarer at metoo-kampanjen har satt trakassering på agendaen, men at det er akkurat dét som i hovedsak er effekten.

– Det er mest kortsiktige tiltak som handler om å øke bevisstheten om at trakassering finnes, som at man har en debatt eller at en minister uttaler seg.

De konkrete tiltakene har med andre ord glimret med sitt fravær, sier Lundqvist, selv om hun mener det er for tidlig å slå det endelig fast. Hun viser også til at EU-kommisjonen har en forskningsutlysning på området.

– Det er publisert ganske lite forskning på dette i Europa de siste fem årene. I arbeidet med rapporten reagerte jeg derfor på at forsknings- og utdanningssektoren framfor alt vier seg til tiltak og initiativ som øker bevisstheten om trakassering, framfor kunnskapsproduksjon.

Lundqvist savner mer forskning på forekomst av trakassering, men også om forebyggende arbeid og om hvilke konsekvenser trakassering får for forskningssektoren.

Irsk plattform mot seksuell trakassering

Da den første norske rapporten om seksuell trakassering i akademia ble lagt fram i fjor, pekte rapportforfatterne på noe av det samme: «Det er et enormt forskningsbehov på temaet seksuell trakassering», sa Heidi Holt Zachariassen fra Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif-komiteen) da. Der viste det seg at 13 prosent oppgav å ha blitt trakassert eller mobbet i løpet av arbeidsforholdet, 1,6 prosent hadde opplevd seksuell trakassering, mens 18 respondenter hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep.

Lundqvist trekker likevel fram hederlige unntak, som Irland.

Irland utvikler en plattform for inkluderende akademia. Rammeverket «Safe, Respectful, Supportive and Positive. Ending Sexual Violence and Harassment in Irish Higher Education Institutions» ble vedtatt av det irske kunnskapsdepartementet i april 2019. Plattformen handler både om å finansiere forskning om seksuell trakassering, og økonomisk støtte til universitetene for å implementere retningslinjene.

Frankrike har på sin side innført obligatoriske rådgivningstjenester på alle offentlige utdanningsinstitusjoner, både for studenter og ansatte.

I rapporten er Kypros, Slovakia og Portugal de landene som flest ganger oppgir å ikke ha tiltak eller planlagte tiltak mot trakassering i akademia.

– Vi i forskningsgruppa savner et langsiktig og sammenhengende arbeid. Mye som skjer ser ut til å handle om at enkeltpersoner tar tak og engasjerer seg.

– Norden skiller seg ikke ut

Rapporten er imidlertid skrevet på et overordnet, nasjonalt nivå. Spørreundersøkelsen er ikke blitt sendt til enkeltinstitusjoner.

– Er det mulig å se et mønster i hvilke land som har iverksatt tiltak og ikke?

– Overraskende lite. Man kunne jo forvente at land som skårer høyt i undersøkelser om likestilling, også hadde iverksatt tiltak og kunnskapsproduksjon om seksuell trakassering, men sånn er det ikke.

– Det er stor variasjon mellom de nordiske landene, og som gruppe skiller de seg ikke særlig fra andre, forteller Lundqvist.

Akademia er ikke fristilt fra samfunnet, understreker hun.

– Det som skjer der henger sammen med samfunnet for øvrig. I mange land er det også en del av offentlig sektor, finansiert av skattepenger. Om det fins ulike former for vold og trakassering der, får det konsekvenser for undervisningen og hele samfunnet.

– Seksuell trakassering får også store konsekvenser på individnivå, som at folk vil avslutte utdanning eller arbeidsforhold.

Vold eller trakassering?

Mens vi har samtalt har vi primært brukt ordene «seksuell trakassering». Men i rapporten anvendes begrepet «gender based violence». Dette kan framstå som en måte å snevre inn begrepet trakassering på, mener Jesper Simonsen, som er områdedirektør i Forskningsrådet. Han har noen innvendinger knyttet til begrepsbruken:

– Vi hadde foretrukket en tydeligere profilering mot trakassering, sier Simonsen, som er observatør i EUs SWG GRI på vegne av Norge, sammen med Heidi Holt Zachariassen.

– Rapporten fokuserer derfor på tiltak mot voldsutøver. Trakassering handler om kultur og struktur, å fremme likestilling og å beskytte medarbeidere.

– Universiteter har strukturelle trekk som gjør at man er spesielt utsatt for vold og trakassering. Det går særlig på en-til-en-forholdet i veiledningssituasjoner mellom seniorer og juniorer. Det er maktforhold, som kan lede til trakassering og vold. Sammenlignet med arbeidslivet for øvrig som er formalisert og åpent, styrer ledelsen mindre i disse forholdene. Her har vi en jobb å gjøre, sier han.

Lundqvist mener imidlertid ikke at bruken av «gender based violence» snevrer inn rapporten.

– Vi vet fra tidligere forskning at seksuell trakassering forstås på ulike vis i ulike land, og vi i forskningsgruppa ville ikke gjøre undersøkelsen for snever – vi ville fange opp alle tiltak mot diskriminering, trakassering og vold i forskningssektoren på nasjonalt nivå. Vi merket også at mange gav svar som er veldig generelle. At landene viste til antidiskrimineringslover, for eksempel.

– Oppdraget var å få fram initiativ, tiltak og strategier knyttet til vold og trakassering i akademia. For oss var det viktig å fange opp alle tiltak, og da fungerte gender-based violence som et godt paraplybegrep. Det er et lite felt, forteller hun.

«’Gender-based violence’ har historisk vært benyttet i andre kontekster for å beskrive seksualisert vold i krig eller vold i nære relasjoner. Bruken av ‘gender-based violence’ har imidlertid endret seg, og brukes nå oftere som rammeverk for forståelse av det kompliserte nettet av utsatthet for ulike typer kjønnsbasert vold og trakassering», heter det i rapporten.

Lundqvist viser blant annet til Istanbul-konvensjonen mot vold i nære relasjoner og ILO-konvensjonen om vold og trakassering, som bruker uttrykket kjønnsbasert vold.

– Det er kanskje en filologisk uenighet, men vi er redd mange vil rykke til når vi bruker ord som vold i stedet for trakassering, og vi mener det gir en litt skeiv vinkling, sier Jesper Simonsen.

Han mener at det likevel er riktig at vold også blir del av en slik undersøkelse.

–  Vi har mange land som ikke har de samme lovene om arbeidsgivers ansvar for å forhindre vold i arbeidslivet, sier Simonsen.

Rapporten presenterer også en rekke anbefalinger til myndigheter, forskningsfinansierende institusjoner og til utdanningsinstitusjonene. Simonsen er noe usikker på hvordan de vil bli fulgt opp.

– I Norge har vi mye på plass allerede, som en likestillings- og diskrimineringslov. Rapporten er ganske generell og det er stor variasjon. Her i landet er det for eksempel ikke naturlig at finansierende institusjoner går inn og styrer hva som skjer på universitetene. Samtidig bør vi i Forskningsrådet gå inn og vurdere tiltakene som står der og rapportere på hva vi følger opp.

Mobile forskere særlig utsatt

Lundqvist mener særlig ett felt stikker seg negativt ut når det kommer til seksuell trakassering og/eller vold i akademia. Det er den høye mobiliteten i akademia. En vanlig forskerkarriere består gjerne av opptil flere utenlandsopphold, både blant studenter og ansatte. Dette kan være en utsatt situasjon, der både risikoen for trakassering og konsekvenser av dette kan være særlig stor, tror Lundqvist.

– Internasjonale forskere og studenter mangler nettverk når de kommer til nye land, og risikoen for å oppleve trakassering øker, forteller hun.

Det har vært påfallende lite oppmerksomhet på kunnskap om seksuell trakassering, sier Lundqvist, som beskriver det som et «sort hull».

– Det er totalt fraværende, og det er veldig rart med tanke på at mobilitet i forskningssektoren er så viktig, sier hun. Hvorfor fokuserer vi ikke mer på dette når vi tar imot eller sender ut studenter, spør hun.

Her istemmer Simonsen:

– Dette er et eksempel som er veldig aktuelt for norske forhold. Arbeidsgiver må ta ansvar her, også for mobile og internasjonale forskere.

– Når det kommer til de internasjonale studentene og forskerne, er Forskningsrådet opptatt av å få til et europeisk og internasjonalt samarbeid.

Med rapporten på bordet vet vi nå mer om hva vi ikke vet, avslutter Lundqvist:

– Det er store kunnskapshull knyttet til hvordan seksualisert vold foregår i de ulike landene, og det er store forskjeller mellom landene. Mobile internasjonale forskere er et godt eksempel på et slikt hull. Dette er et uutviklet forskningsfelt, selv om det er bevegelse. Ikke minst må vi vite mer om hvordan vi kan forebygge.