I startgropa for en bred forståelse av likestilling

Rapporten Benchmarking report on terminology and policy on intersectionality er produsert som del av EU-prosjektet GENDERACTIONplus.

Den er signert Heidi H. Zachariassen og Ella Ghosh, som begge er fra Kif-komiteens sekretariat, i tillegg til Ross Woods. Han er leder for likestilling i Irlands Higher Education Authority.

– Virkeligheten presser frem endringer

Norge og Irland er best i klassen når det gjelder søkelys på inkludering, mangfold og interseksjonalitet i politikk og lovverk, mens Polen og Bulgaria, sammen med Danmark, befinner seg i den andre enden av skalaen.

– Rapporten er basert på informasjon fra 15 nasjonale myndigheter og 20 forskningsråd i Europa, Og alle disse er med i konsortiet til GENDERACTIONplus, sier Zachariassen.

I EUs forskningspolitikk har de utvidet likestillingsarbeidet fra kun kjønn til flere diskrimineringsgrunnlag med inkludering, mangfold og interseksjonalitet. Zachariassen forteller at kunnskapsinnhentingen og rapporten skal være med på å sette inkludering og interseksjonalitet høyere på dagsordenen i det europeiske forskningssamarbeidet og på EU-kommisjonens agenda.

– Egentlig presser virkeligheten frem denne endringen. Vi definerer oss ikke bare som kvinner eller menn, man må ta hensyn til andre identitetsmarkører som religion, etnisitet og sosial bakgrunn. Dessuten er det flere kjønnskategorier.

– Når man inkluderer flere likestillingsdimensjoner, avslører det automatisk ulike typer diskriminering og ulemper dette gir. Dette gjenspeiler virkeligheten av diskriminering, fastslår hun.

– Hva var bestillingen fra EU?

– Kortversjonen er at EU hadde et ønske om å finne ut hvorvidt landene og forskningsrådene i Europa er rigget for denne endringen til et bredere likestillingsbegrep. Altså om land møter samfunnet sånn det er i dag i form av lovkrav og politikk som vil påvirke universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter.

Forskningsrådene ligger bak

Et av de viktigste funnene er at interseksjonelle perspektiver i forskningspolitikken er på et startnivå, noe som står i kontrast til at flere diskrimineringsgrunnlag er så tydelig på plass i mange av landenes lovverk og politikk, forteller Zachariassen.

– Svarene fra myndighetsnivå viste at flere diskrimineringsgrunnlag var på plass og at interseksjonalitet ble nevnt. Dette er positivt.

– Men fra forskningsrådene og i praksis var det imidlertid dårligere stilt.

– Kan du forklare hva det betyr?

– Her var det gjennomgående dårlig praksis. Forskningsrådene hadde ikke tatt inn flere diskrimineringsgrunnlag eller et bredere likestillingsbegrep som interseksjonalitet, og det var for eksempel få gode eksempler på hvordan lovverk har ført til gode praksiser. Dette gjelder for så vidt også landene med best plassering.

Zachariassen forteller at funnene samsvarer med andre rapporter og kartlegginger på feltet.

– Funnene var for så vidt ikke overraskende. Nå må vi jobbe med å gi gode innspill til videre utforming av politikk på europeisk og nasjonalt nivå.

– Hva er fordelen med å utvide til flere diskrimineringsdimensjoner?

– Det er viktig å forstå hvordan flere diskrimineringsgrunnlag samvirker og skaper ulike former for diskriminering. Interseksjonalitet er ikke bare en teori, det er også et verktøy.

Som rapporten oppsummerer: En interseksjonell tilnærming kan utforme og iverksette en politikk som er mer effektiv i å takle trakassering og ulikhet i akademia.

– Interseksjonalitet ser altså på samvirkning, der ingen type likestilling er viktigere enn andre, sier Zachariassen.

Konservativ politikk bremser

Hovedgrunnen til at noen land, som for eksempel Polen og Bulgaria, er dårlig på interseksjonalitet i forskningspolitikken, er at landene har en politikk som er tradisjonell og konservativ. Ikke så rart. At vi finner Danmark i denne gruppen, er litt overraskende.

– Det interessante er at Danmark heller ikke har en nasjonal poltikk for universitets- og høyskolesektoren, og i praksis er det kun kjønnsdiskriminering som ivaretas. Her er det utdanningsinstitusjonene som selv må gjøre grep, noe flere gjør ved å blant annet tenke bredere rundt diskriminering.

– Heller ikke Sverige ser noe særlig på annet enn kjønn når det gjelder diskriminering i UH-sektoren.

– Hvilke data ligger i bunnen for kunnskapen dere samlet inn?

– Vi kartla lovverk og nasjonal politikk gjennom et enkelt avkryssingsskjema der landene selv rapporterte. I tillegg var vi opptatt hvilke føringer som ble gitt til forskningsrådene og om de fulgte kravene som kommer fra EU.

De tre forfatterne bak rapporten ba også landene og respondentene om å sende tekstutdrag fra lovverk og politiske dokumenter som pekte på likestilling og diskriminering. Dette, ifølge Zachariassen, for å skille klinten fra hveten.

– Gjennom denne rapporteringen hadde vi grunnlag for å avdekke hvorvidt poltikk og regler fører til konkrete tiltak. Her fant vi det store gapet, dessverre. Politikk og praksis henger ikke sammen.

– Det positive er at de nasjonale føringene i stor grad er på plass.

På vei mot interseksjonelle perspektiver

Så er spørsmålet hva som blir det neste trinnet.

– Det er sentralt å implementere gradvis. Dette er sånn myndighetene har jobbet i Norge. Fra kjønn til å også inkludere etnisk mangfold. Vi jobber altså allerede med to dimensjoner. Videre er det viktig med kunnskapsgrunnlag for andre former for diskriminering, sier Zachariassen.

– Hvordan kan det glippe dersom vi ikke tenker interseksjonalitet?

– I Kif-komiteen opplever vi dette når vi for eksempel kartlegger etnisk mangfold. I denne kategorien finner vi ulike grupper; Internasjonalt ansatte, etterkommere av innvandrere, nasjonale minoriteter og til slutt de som bare kommer flyttende hit. Med en gang blir bildet fragmentert. Når vi i tillegg setter på kjønn, får vi enda bedre informasjon om både utfordringer og hva som eventuelt er egnede tiltak for å styrke karriereutviklingen i akademia for alle disse.

– Sosial bakgrunn ser Kif-komiteen også som en viktig dimensjon for å tilpasse arbeidet for å møte gruppenes behov på ulikt vis. Ved å se på ulike dimensjoner sammen, får vi bedre informasjon som setter oss i stand til å identifisere særlige utfordringer for de ulike gruppene og finne gode tiltak for endring.

– Med alt som det interseksjonelle perspektivet på likestilling inneholder, sier det seg selv av landene og forskningsmiljøene trenger et godt kunnskapsgrunnlag, sier seniorrådgiveren.

– Hvor lang tid vil dette ta, tror du?

– Jeg tror at vi vil erfare noe av det samme som med arbeidet for kjønnsbalanse og kjønnslikestilling. Når Horisont Europa i sin tid satte kjønnsperspektiver og kjønnsbalanse som del av premisset for å få midler til forskning, var det mange som kastet seg rundt og fikk det på plass. Penger gjør at det blir fortere endring.

– Betyr det at Horisont Europa stiller interseksjonalitet som krav i søknadene?

– Nei, det er ikke et pålegg i dag. Men gjennom å sette interseksjonalitet inn i ulike strategier og dokumenter, har EU gitt sterke signaler om at det ikke lenger bare er kjønn som inngår i likestillingsarbeidet i forskningspolitikken.

– Ross Woods fra Irland, og Ella Ghosh og jeg fra Norge jobber nå med å oppsummere, og skal komme med innspill til EU-kommisjonen for videre arbeid, såkalte policy-anbefalinger. I tillegg vil vi komme med anbefalinger til nasjonale myndigheter og forskningsråd til de landene som deltok i kartleggingen.

– Ikke overrasket

Ross Woods, leder for likestilling i Irlands Higher Education Authority, forteller at kunnskapen og konklusjonene ligger tett opptil hva han forventet på forhånd.

– Hvordan vil du beskrive prosessen med å samle informasjon og skrive rapporten?

– Undersøkelsen ble utformet på bakgrunn av at interseksjonalitet inngår i politikk og lovverk for høyere utdanning og forskning i Europa, og den ble spredt mellom deltakerne i prosjektet fra EU-land og assosierte land, sier Woods.

Rapporten, som ble til i et samarbeid mellom Higher Education Authority i Irland og Kif-komiteen i Norge, fant at noen land viste stor grad av en interseksjonell tilnærming i likestillingsarbeidet, noe som gjorde at de kunne analysere politikk og lover og trekke slutninger, ifølge Woods.

– Var det noen funn som overrasket deg?

– Egentlig ikke. Vi visste at det var få tegn til fremgang i likestillingsarbeidet ved at interseksjonelle perspektiver var inkludert i lovverk og politikk i europeiske land, og funnene våre bekreftet det.

– Kan du si noe om hvordan de «beste» landene skiller seg fra resten?

– Jeg kan bare snakke for Irland, og der inkluderer blant annet den nasjonale likestillingsstrategien for høyere utdanning tydelig interseksjonelle perspektiver, sier han.