Ledere har nøkkelen til kjønnsbalanse i forskning

I 2012 var kun 24 prosent av professorene ved norske universiteter og høyskoler kvinner. Dét var en av grunnene til at Norges forskningsråd året etter opprettet BALANSE-programmet, som gjennom målrettede tiltak, kunnskapsutvikling og ny forskning skal bedre kjønnsbalansen på professornivå i norsk forskning.

Etter fem år og midtveis i BALANSE-satsingen, var det tid for å dele erfaringer fra ulike BALANSE-prosjekter. Har programmet bidratt til å løfte likestilling og kjønnsbalanse, og har BALANSE påvirket kjønnsfordelingen på toppnivå i norsk forskning?

Disse spørsmålene satte agendaen for BALANSE-programmets Midtveis-konferanse, som ble arrangert i Oslo i slutten av mars.

BALANSE-prosjektene gir ringvirkninger

– Det er fortsatt slik at kvinneandelen faller gradvis fra kandidat til stipendiat til postdoktor innenfor alle fagområder. I tillegg avanserer kvinner langsommere enn menn fra førsteamanuensis til professor, selv om ikke alle tror på at det er slik, sa programstyreleder for BALANSE Knut Liestøl i sitt innlegg.

Tall fra Database for statistikk om høgre utdanning (DBH) og Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) støtter opp om Liestøls ord. I dag er 56 prosent av alle masterstudenter i Norge kvinner, mens 45 prosent av postdoktorene er kvinner. Når vi beveger oss opp til professornivå, utgjør imidlertid kvinnene kun 28 prosent.

Talen var likevel klar fra flere av prosjektlederne som har satt i gang tiltak ved sine respektive institusjoner med støtte fra BALANSE: Programmet har bidratt til bevisstgjøring rundt ulikestilling og gitt legitimitet til arbeidet med å skape kjønnsbalanse.

– Det viktigste tiltaket i prosjektet, er prosjektet selv. Instituttene rapporterer om at økt bevisstgjøring har gjort at perspektivene har endret seg, sier Vivian Lagesen, professor i teknologi- og vitenskapsstudier ved NTNU.

Lagesen holdt innlegget "Instituttledere som endringsagenter i kjønnsbalanse" om det pågående aksjonsforskningsprosjektet hun leder, som mottar støtte fra BALANSE. I prosjektet har kjønnsbalansen ved de tolv deltakende instituttene ved NTNU blitt kartlagt, i tillegg til at det har blitt utviklet en kunnskaps-verktøykasse som instituttene kan bruke. Den digitale verktøykassa gir en oversikt over likestillingstiltak som kan brukes i forskningssektoren.

– Prosjektet har også skapt ringvirkninger som har gjort ledere bevisste på forhold de tidligere ikke har forbundet med kjønn. En instituttleder fortalte at det har blitt viktig å sørge for at kvinner har en stillingskategori som gjør at de kan dra på forskningsopphold, nettopp fordi utenlandsopphold er viktig for å søke opprykk og få professorkompetanse, sier Lagesen.

Ledernes nøkkelrolle

– Det finnes ingen sterk kultur for ledelse i akademia. Mange beslutninger blir tatt langt nede i systemet, på instituttledernivå og gruppeleder- eller professornivå. Hvis man skal gjøre noe med kjønnsbalansen i akademia, må man jobbe der og på ledelsesnivå, sier Lagesen.

– Det er helt avgjørende at kjønnsbalanse forankres både på toppnivå og nede i systemet hvis man skal oppnå endring, sier hun.

Forankring i toppledelsen og i den lokale ledelsen ved institusjonen er et krav for BALANSE-finansiering. Tilbakemeldingene fra lederne i BALANSE-prosjekter har vært at ledelsens involvering har vært avgjørende for å lykkes med tiltakene, ifølge midtveisrapporten, skrevet av forsker ved Uni Research Hilde Danielsen.

På tross av dette slår rapporten fast at prosjektene har satset mer på enkelttiltak for kvalifisering av kvinnelige kandidater til toppstillinger, enn varige strukturelle endringer knyttet til kjønnsbalanse og ledelse.

Det er "et åpent spørsmål hva som endres, om det er kvinnenes innstillinger eller institusjonenes ambisjoner om kjønnsbalanse. Å skape takhøyde og kulturendring kan bidra til større endringer enn tiltak som innebærer at den enkelte drar på kurs", står det i rapporten.

Fixing the system – å endre systemet, ikke kvinnene – var temaet for paneldebatten som avsluttet konferansen. Fremtidige BALANSE-prosjekter må satse ytterligere på ledelse for å skape varige struktur- og kulturendringer, konstaterer rapporten.

– I akademia finnes det mange ledere som først og fremst ønsker å forske eller undervise og egentlig ikke har lederambisjoner, sa direktør for CICERO Senter for klimaforskning Kristin Halvorsen, under debatten.

Her deltok Halvorsen sammen med direktør for Forskningsrådet John-Arne Røttingen, rektor ved Universitetet i Oslo Svein Stølen, rektor ved OsloMet – storbyuniversitetet Curt Rice, og Anna Wahl, viserektor ved Kungliga Tekniska högskolan (KTH). 

Halvorsen mener at forskningssektoren må bli en arbeidsplass med mer strategisk lederskap. Hun tror også at forskningssektoren kan dra fordel av å dyrke en delekultur med felles verdier som drar organisasjonen fremover – som også ligner mer på resten av arbeidslivet. Dette budskapet fant gjenklang hos direktør for Forskningsrådet John-Arne Røttingen, som pekte på at den individualistiske kulturen i akademia kan hemme kollektive prosjekter, slik som BALANSE-prosjektene.

– Som i kunsten, er det individet som premieres i akademia. Det er samtidig en sektor som i liten grad blir ledet, og noen må ta ansvar for likestillingsarbeidet, sa Røttingen.

Det som hemmer og fremmer

For å 'fikse systemet' må vi tørre å erkjenne at ulikestilling (ujämställdhet) eksisterer i akademia, sa Anna Wahl, som var hovedinnleder på programmet og åpnet fredagens konferanse. Hun er viserektor ved KTH i Stockholm og professor i kjønn, organisasjon og ledelse.

– Mange tror at om vi bare ikke snakker om kjønn, vil det ordne seg av seg selv, sier hun.

Wahl mener forskningsinstitusjonene må se på hva som er med på å hemme eller fremme kvinner og menn i organisasjonen. Et eksempel er at det ofte finnes en motvilje mot å snakke om kjønn og likestilling innad i organisasjonene.

– Vi må snakke om kulturelle fenomener og strukturer, som menn og kvinner er en del av, og ikke redusere disse spørsmålene til å handle om hvordan kvinner og menn er på individnivå.

Det er også viktig å jobbe mot homososiale strukturer – uformelle relasjoner mellom menn som skaper privilegier. I praksis kan homososiale strukturer handle om at en mann har lettere for å bli ansatt enn en kvinne. Slike valg bunner gjerne i stereotypiske oppfatninger vi har om kjønn, forteller Wahl.

– Det finnes makt i utvelgelsesprosesser. Mens kvinner kan bli oppfattet som uselvstendige dersom de er sosiale og samarbeidsvillige, blir menn gjerne oppfattet som populære fordi de har et sosialt nettverk. 

– Men vi kan også ofte observere heterososialitet blant kvinner, altså at kvinnene orienterer seg mot makten og ikke ønsker å jobbe for likestilling eller mot diskriminering.

Rene kvinnetiltak har møtt motstand, både blant menn og kvinner, viser midtveisrapporten. Flere prosjektledere fortalte at tiltakene ble tolket som forskjellsbehandling.

En viktig del av likestillingsarbeidet blir derfor å jobbe mot motstand, understreker Wahl.

– Mange opplever kjønn og likestilling som sensitive tematikker, dette viser seg særlig når det kommer til temaer som seksuell trakassering. For mange sitter det langt inne å erkjenne at det finnes homososiale strukturer, sa hun.

I likhet med Halvorsen og Lagesen mener Wahl at forskningsinstitusjonene har et stort forbedringspotensiale når det kommer til å skape en type forskningsledelse som prioriterer likestilling og kjønnsbalanse.

– Historien som blir fortalt er ofte: Enten jobber man med vitenskapelig kvalitet eller med likestilling, men man må begynne å kombinere de to, mener Wahl.

Forskningspolitikk og likestillingspolitikk – på kollisjonskurs?

Nettopp behovet for å forene målene i forsknings- og likestillingspolitikken var temaet for Mari Teigens innlegg. For er det slik at forskningspolitikken går på tvers av likestillingshensyn? Og går likestillingstiltak på bekostning av kvalitet i forskningen?

– Forskningspolitikk og likestillingspolitikk kan være på kollisjonskurs, men dette kan skyldes at vi trenger å tenke nytt om hva som skal til for at forskningen internasjonaliseres, sa Teigen, leder for CORE – Senter for likestillingsforskning og prosjektet NORDICORE Centre for Research on Gender Equality in Research and Innovation.

– En av de store utfordringene for kjønnsbalanse i akademia er internasjonaliseringen, som i dag er en viktig forskningspolitisk verdi.

Internasjonaliseringen av norsk akademia handler blant annet om at publisering i internasjonale, høyt rangerte tidsskrift og muligheten til å være mobil og ta forskningsopphold i utlandet, er noe av det som telles når man blir vurdert for opprykk til professor. Forskning viser at kvinner i høyt utdannede, heterofile parforhold fortsatt tar på seg hovedansvaret for oppfølgingen av barna.

Dermed kan internasjonaliseringen i form av lange utenlandsopphold ramme kvinner og menn ulikt.

– I vår digitaliserte tid er det mulig å tenke at internasjonalisering kan skje på flere måter, og at korte opphold ute kan være like utbytterikt som lange opphold, sa hun.

Teigen mener at vi i Norge har hatt for lite fokus på kjønnsstrukturer i arbeidslivet som er med på å fremme menns karrierer.

– Internasjonalisering kan være en del av disse strukturene. Det blir derfor viktig å studere konsekvensene av internasjonalisering i tiden fremover, sa Teigen under konferansen.

Hun får støtte fra Anna Wahl ved KTH, som mener at organisasjonskulturen i større grad må tilpasse seg forskernes familiesituasjon.

– Vi lever i en digitalisert verden, og det finnes mange måter å være internasjonal på. Det som er viktig for forskerne er internasjonalt samarbeid og nettverk, og dette kan gjøres på ulike måter, sa Wahl.

Artikkelen ble opprinnelig publisert hos Norges forskningsråd.